Bjørn Erik Fjerdingen

124

Fjodor M. Dostojevskij - en av verden fremste forfattere

Et innlegg på VD tar opp sider ved Tolstoj og hans problemer med å tro. Som svært tik og berømt kjempet han for å kunne tro og fant ut da han kom til tro at det er troen som gir livet mening. Nedenfor et lite innlegg om en annen russisk forfatter nemlig Fjodor M. Dosojevskij.

Publisert: 16. jul 2018

Fjodor M. Dostojevskij en av verden fremste forfattere er inne på det samme som Tolstoj - at det er troen som gir livet mening. 

Det er stor forskjell på de to.  Tolstoj med en enorm mareiell rikdom, mens Dostojevskij overlevde fangeleirene i Gulag.

Dostojevskij ble sendt dit etter å ha blitt stilt foran pelotongen og fikk høre at han var dødsdømt fordi han hadde bedrevet høytlesning av litteratur og diskutert reformer i Russland.  

Det hele var et skuespill iverksatt av tsarens politi på ordre fra tsaren.  En av fangene som ble ført vekk fra retterstedet uten at et skudd var blitt utløst, ble sinnsyk i løpet av de minuttene farsen sto på.

Dostojevskij hadde imidlertid egenskaper som gjorde han i stand til å forvandle tsarens straff til et erfaringsmateriale.  Han satt 4 år i tukthus og tjenestegjorde i et strafferegiment  i ytterligere 5 år. 

Dostojevskij var prøvet og hadde overlevd.

I Brødrene Karamasov kritiserer Dostojevskij den rasjonelle humanismen, og setter kritikken inn i et teologisk og kosmologisk perspektiv.  

Han vier romanen  Brødrene Karamasov til et forsvar for troen på Gud. Han setter munken Sosimas ord om den absolutte og uforbeholdne kjærligheten og viser at det kun er kjærligheten som åpner sinnet for Sannheten - som åpner for troen.

Dostojevskij har en grunnleggende tro på mennesket.  Troen på mennesket bringer han til å tro - tro på Gud.

Hans gudstro blir uløselig knyttet til det onde og lidelsens problem - ettersom det hører mennesket til og det er menneskets vesen ikke bare å gjøre det gode.  Mennesket gjør også det onde.

Den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev oppsummer denne paradoksale troen slik:

"Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke være nødvendig med Gud, da ville verden være Gud. Og det betyr at Gud er fordi det onde er.  Og det betyr at Gud er  fordi friheten er."

 

Dostojevskij hadde i tukthuset mistet det lille snev av tro på rasjonalistisk humanisme som han hadde hatt som ung.  Tukthuset hadde lært ham at mennesket alene er en skapning som er henvist til det onde.

Troen hans på mennesket begrenset seg ikke til vår rasjonalitet eller vår fornuft.  Han trodde på mennesket fordi mennesket i ett og alt var et fritt individ, en størrelse med absolutt verdi, uansertt målestokk.

Kjellermennesket opplever han at samtidens sosialisme var en bevegelse som kunne tilintetgjøre kulturen og det menneskelige individet.  Han skriver:

Jeg har tatt utgangspunkt i menneskets ubegrensede frihet - men havner desverre i den ubegrensede depotisme.

I Brødrene  Karamasov kritiserer han den rasjonelle humanismen. Storinkvisitoren, i vår tid ateistene, anklager Kristus i boken, fordi de, menneskene, de har forbedret hans lære.  Etter 2000 år vet menneskene mye mer mer enn Gud.  Mennesket har overtatt lederskapet. Storinkvisitoren refser Jesus og sier:

"Du ønsket menneskets frie kjærlighet for at de skulle følge deg å tro på deg, men du stilte for høye krav. Du lokket dem med at mennesket istedenfor å følge den gamle Loven, så skulle mennesket selv med fritt hjerte bestemme hva som var godt og hva som var ondt.  Denne friheten makter ikke mennesket,  hevder Storinkvistoren  De vil ha brød og autoritet framfor  selvstendighet og ansvar.  "

Dette har nå kirken sørget for at de har fått ifølge Storinkvisitoren.  Og videre viser Storinkvisitoren til at da må det kristne budskapet og mysteriets forbannelse skjules.  Skjules for at menneskeheten skal bli lykkelig.  Da kommer mennesket til slutt å trygle: 

Gjør oss heller til treller, men gi oss mat.  De vil til slutt forstå at det ikke er frihet og brød nok på jorda - begge deler sammen er utenkelig. 

Ateismen kan altså ikke tro på Gud.  Ateisten kan ikke anerkjenne en gud som tillater lidelse i frihetens navn.

I neste kommenar litt om det han skriver i Bødrene Karamasow forsvaret av troen på Gud.  

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Ateismen kan altså ikke tro på Gud.  Ateisten kan ikke anerkjenne en gud som tillater lidelse i frihetens navn.

I neste kommenar litt om det han skriver i Bødrene Karamasow forsvaret av troen på Gud.

Dostojevskij lar fritenkeren og rasjonalisten Ivan fortelle og benytter Ivan til å konfrontere munken Sosimas ord om den absolutte og uforbeholdne kjærlighet, og Sosimas påstand at kun kjærligheten åpner sinnet for Sannheten.

Ivan er et kjærlighetsløst menneske.  Dostojevskij  besvarer Ivan med mystikerens erfaringer.

Dostojevskij forstår Ivan og ateistene kanskje bedre enn de selv ønsker.  Hans grunnleggende tro er nemlig på mennesket.

Den veien via Gulag, tukthuset og 5 år i strafferegimentet.  Den lidelsen og medlidenheten med de andre, blir for han en erkjennelsesvei.  En måte å forstå verden på.

Og han sier Lidelsen er erkjennelsens eneste årsak.  Tidligere anså han erkjennelsen for vår største ulykke.  Nå vil han ikke bytte den mot en eneste tenkbar nytelse.  

Vi ser det igjen i 2. Kor 12, 9

   men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.

 

Aftenposten 23.12.04

"Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist.

DET ONDES PROBLEM. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. 

Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. 

Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?"  Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud." 

I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen."

Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske."

 

1 liker  
Kommentar #2

Elin Stillingen

2 innlegg  115 kommentarer

Takk for tråden :-)

Publisert rundt 2 år siden

Det er 25 år siden jeg pløyde meg gjennom hans forfatterskap. Håper det er mange som har interesse av denne tråden. 

1 liker  
Kommentar #3

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Lidelsen et problem?

Publisert rundt 2 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Dostojevskij forstår Ivan og ateistene kanskje bedre enn de selv ønsker.  Hans grunnleggende tro er nemlig på mennesket.

Den veien via Gulag, tukthuset og 5 år i strafferegimentet.  Den lidelsen og medlidenheten med de andre, blir for han en erkjennelsesvei.  En måte å forstå verden på.

Og han sier Lidelsen er erkjennelsens eneste årsak.  Tidligere anså han erkjennelsen for vår største ulykke.  Nå vil han ikke bytte den mot en eneste tenkbar nytelse.  

Lidelsen et problem?

Spørsmålet er om Gud bruker lidelse til noe godt?

1. Mos 50, 20: "20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag."   

Her ser vi kanskje forklaringen. En bit av Guds langsiktige plan.  Slik talte Gud til hjertene til folket står det.  Slik er det!

Selv om det er vanskelig å se at lidelse fører til noe godt, og det er mye lidelse å lese om i Bibelen, ser vi allikevel tekstene som en meningsfull historie i våre liv. 

I mange tilfeller tjener lidelsens historie et formål - et godt formål.?

Veien hjem til Gud viser seg ofte å være for alle/mange, og også for kristne å bevege seg i mange retninger - også lidelse. Alle ser ut til å måtte gå sin vei til Golgata.  Via del a Corso. Veien til korset - Golgata.

Paulus er takknemlig for sin torn i legemet. Fordi han har fått en lidelse så han ikke skal bli hovmodig. 2. Kor, 12,7.

Paulus formulerte mye av sin teologi i fengsel.  

Lidelsen holder meg nær Gud - fordi det er der Gud bor.  Hos de med de nedbrutte hjerter.  Jes 57, 15.

Lidelse hjelper oss å beholde troen og nå helt fram til seierkransen.

Kirken har korset som symbol.  Mange har krusifikset i gull rundt halsen. Vi ser korset på gravsteiner og på våre kirker.  Korset som er en brutal menneskefiendtlig henrettelsesmetode for romerne!

Selv Jesus måtte dø i lidelse for at de som tror skulle bli frelst - for å vise Guds og Kristus nåde.

Jesus korsfestelse og Peters benektelse ogsvik, viser oss det guddommelige paradokset.

Bill Wilson - en av grunnleggerne for anonymealkoholikere:

"Fornedrelsen kommer før oppreisningen, det ser ut til at en alkoholiker må møte bunnen før vedkommende kan begynne klatringen oppover." 

Mulig det også er slik for ateister som kommer til tro igjen - slik vi ser det i lignelsen om den fortapte sønn.  Selv opplevde jeg det slik at jeg etter å ha vært ateist i over 30 år kom til tro igjen.

"At styrke reiser seg av svakhet -at lidelse og smerte ikke bare er prisen, men er selve grunnlaget for åndelig gjenfødelse."

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2816 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1270 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
6 dager siden / 1185 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
12 dager siden / 857 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
4 dager siden / 724 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
16 dager siden / 546 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
4 dager siden / 539 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 490 visninger
NLM og ukultur
av
Gunnar Hansen
rundt 1 måned siden / 429 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere