Morten Dahle Stærk

42

Et nytt syn på døden

Kan vi redusere døden til et medisinsk spørsmål, eller er det fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

Publisert: 16. jul 2018

En rekke forskere og selskaper har de siste årene forsøkt å løse aldringskoden. Hvis man forstår hvorfor mennesket eldes, tror man samtidig at man kan sette på bremsen slik at døden kan utsettes. Spørsmålet om dette er vitenskapelig mulig, reiser samtidig en rekke spørsmål om hva aldring og død egentlig er. Kan vi redusere det til et medisinsk spørsmål, eller er døden fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

I september 2017 døde den frittalende og populære sosialmedisineren Per Fugelli. Bildet av Fugelli som går langs jærstrendene i siste fasen av livet, har satt seg fast i bevisstheten hos mange. Professoren var opptatt av å dø på en god måte. Selv om han beskriver angsten og uroen som kommer når døden nærmer seg, skriver han samtidig: «Døden har ført meg inn i en jeg-styrke, ro og nærhet til skaperverket som jeg ikke har hatt tidligere». Opplevelsen av den siste fasen i livet som en fase med egenverdi, står i skarp kontrast til presentasjonen av sluttfasen av livet som noe vi helst ikke snakker om eller forholder oss til.

Hele vår kultur kan sies å ha et anstrengt forhold til døden. Ved å gjemme livets aldring, avslutning og døden på institusjoner, har vi forsøkt å fortrenge den. Når noen vi kjenner, dør eller havner i alvorlige ulykker eller sykdom, må vi likevel forholde oss til et tema som vi ellers ønsker å skyve fra oss. Det kan derfor være ubehagelig, men ikke desto mindre viktig, når personer står frem med en stemme og et ansikt når livet går mot slutten.

Medisinsk utfordring. 

Enkelte beskriver det som nå skjer som et mulig paradigmeskifte i medisinen. Legen og legevitenskapens rolle er ikke lenger bare å kur-ere sykdom, men å kurere fenomenet aldring og i siste instans menneskets dødelighet. Døden blir fremstilt som et teknisk problem, og det har foregått seriøse debatter om aldring bør betegnes som en diagnose. Tenk deg hvis du kunne beholde ungdommens styrke og skjønnhet gjennom hele livet? Hvem vil ikke ha en ungdoms styrke og spenst i en alder av 80 år? Det presenteres en rekke ulike teknologier og medisinske fremskritt som angivelig skal gjøre noe med vår aldring: Nye og bedre implantater, transplantasjon av hjerneceller, genterapi, erstatte gamle og syke organer med nye, stamcellebehandling etc. Mandag 6. mars 2017 sendte NRK en utgave av programmet Trygdekontoret hvor Elizabeth Parrish deltok. Parrish er selv sjef for antialdringsselskapet BioViva som ønsker å forsinke aldringsprosessen ved hjelp av genterapi. For et par år siden ble det kjent at hun selv hadde forsøkt firmaets produkt, og angivelig skal den biologiske alderen til hennes immunceller være reversert med 20 år. Metoden skal være en blanding av medisiner som har blitt brukt mot muskelsvinn, og genterapi. Forskere anerkjenner at det å spise sunnere, redusere stress og være i fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på kroppen vår, mens genterapi er langt mer omstridt.

Bekjemp aldring. 

I det samme programmet forteller filosof og forsker ved Universitetet i Oslo, Ole Martin Moen, at han har inngått en avtale med et amerikansk selskap om å bli fryst ned når han dør (ved hjelp av såkalt kryoteknikk). Moen betaler 1.000 kroner per måned for en avtale der han etter sin død skal fraktes til USA og fryses ned med det håp å bli vekket til live i en tenkt fremtid hvor dette er mulig. Med andre ord er døden redusert til en teknikalitet. Den kontroversielle aldersforskeren Aubrey de Grey mener at han har trukket opp et veikart for å bekjempe biologisk aldring. Han mener at de første barna som vil bli 1.000 år allerede er født. Aldring er et ingeniørproblem­. Aldring og død presenteres som en fiende som må bekjempes. I et intervju med A-magasinet i 2016 påsto han at vår levetid vil bli uendelig så snart vi har medisiner som kan reparere aldersforfallet: «Bare det å leve og puste fører til en slitasje og skade på kroppen som vi i dag ikke kan gjøre noe med» (A-Magasinet, 08.12.16).

En mislykket konstruksjon. 

Disse eksemplene angir ikke bare et nytt syn på medisinen, men på mennesket: Mennesket er ikke bare en maskin, det er en mislykket konstruksjon som vi må reparere; døden er ikke en eksistensiell utfordring, men en ren teknikalitet. Med et slikt menneskesyn krever ikke dødsfasen et medmenneske, en trøster, en god lege eller en prest. Den krever en ingeniør. Uansett hvor godt urverk – før eller siden vil maskineriet slites i stykker av sin egen aktivitet. Den bestselgende forfatteren og historikeren Yoval Noah Harari hevder at kampen mot døden vil være det store temaet i det 21. århundre: «Retten til liv er menneskehetens mest grunnleggende verdi. Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.» Han slår fast at for moderne forskning og kultur er ikke døden et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er et teknisk problem vi kan og bør løse. For hvorfor dør vi: Hjertet slutter å pumpe blod, kreftceller sprer seg eller bakterier blomstrer opp. Det er vanskelig å være uenig med Harari om det siste; samtidig melder spørsmålet seg om døden også har en eksistensiell side ved seg. For Harari er døden redusert til å være et teknisk problem. Døden er for ham ikke et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er gått fra å være et uunngåelig (og naturlig) livsvilkår til å være en medisinsk utfordring. Hvordan påvirker dette i sin tur møtet med pasienten? Medisineres syn på seg selv? Og vårt alles syn på livet?

Drømmen om evig ungdom. 

Du har kanskje sett Lucas Cranachs berømte maleri ungdomskilden – hvor trette kropper bæres ned i et basseng, og unge, sterke kropper stiger opp på andre siden. Drømmen om evig ungdom og å få kontroll på dødskreftene er gammel. Utallige TV-reklamer som viser hvordan rynker forsvinner, hår som får tilbake sin opprinnelige styrke og piller som bevarer kroppens funksjoner, spiller på det samme, dype behovet i oss om å beholde ungdommeligh og helse. Hjernetrim for å forhindre stagnasjon, fysisk trening for å fremme en sunn alderdom eller å ta godt vare på kropp og sinn, er selvsagt et udelt gode. Det er tegn i vår kultur på at vi ønsker å holde både alderdom og død på armlengdes avstand. Den norske anestesilegen og forfatteren Øyvind Thomassen beskriver i Vårt Land lørdag 17. mars hvordan han som ung turnuslege famlet i møte med sin første døde pasient: Spørsmålene sto i kø om hvordan han skulle håndtere situasjonen hvor oppdraget var å stadfeste døden til en gammel kvinne:

– Man kan ingenting om døden­. Den er helt institusjonalisert bort», sier han og fortsetter:

– Vi blir født, vi lever og vi dør. Hvis vi febrilsk nekter for at vi skal dø, tror jeg vi lever dårligere» (Vårt Land, 17.03.18).

Kontroll på døden. 

Spørsmålet er hva som melder seg når vi likevel står overfor døden. Uansett hvor mange strategier vi lager for å unngå den, møter den oss alle før eller siden. I tidligere tider levde man kontinuerlig med sykdom og død som helt konkrete trusler. Infeksjonssykdommer vi i dag enkelt kan kurere, kunne fort ta liv – spesielt av sårbare mennesker som barn og eldre. Å miste et barn var garantert ikke enklere i middelalderen, men man visste at døden ikke kunne bekjempes, og man måtte forholde seg til den som et uunngåelig livsvilkår. Det store paradokset er at vi i vår tid har enorme medisinske muligheter til å reparere sykdom og forhindre død – likevel har vi et stort behov for å ta ytterligere kontroll. I starten av livet ser vi det på den store frykten mange gravide beskriver for å bære frem et barn. Med tanke på dagens muligheter for medisinsk behandling, så burde det være motsatt. Ved livets slutt ser det samme kontroll-paradokset ut til å gjøre seg gjeldende: Jo bedre mulighet vårt helsevesen har til smertelindring og riktig behandling, desto sterkere melder kravet seg om mulighet for å selv bestemme når man vil avslutte livet.

Eksistensiell utfordring. 

«Døden er ingen diagnose, ingen­ sykdom», sa sykepleier Marie Aakre i sin tale til Per Fugelli da han mottok Livsvernprisen i 2017. Det kan synes som et generelt trekk ved vår kultur at vi har overlatt livets store spørsmål til biologien. Mange påberoper seg et livssyn hvor det eneste de stoler på, er vitenskap. Men i møte med de virkelig store hendelsene i livet vil det fremdeles være et stort rom for tolkning. Kjærligheten til et barn eller en ektefelle kan ikke forklares utelukkende som et produkt av evolusjonen. Sorg over tapet av helse, muligheter eller samvær med noen man er glad i, kan ikke reduseres til biokjemiske prosesser. På samme måte kan ikke døden reduseres til noe teknisk som dermed kan «løses». Døden er primært et filosofisk eller eksistensielt spørsmål. Døden er opphør av livsviktige kroppslige funksjoner, opphør av bevissthet og mulighet til fellesskap med andre mennesker, livets avslutning og begynnelsen av en prosess hvor kroppen skal bli borte. Det er all grunn til å tro at de fleste mennesker som har levd, har oppfattet døden som en overgang til en annen livsform. Den østlige tanken om sjelens udødelighet er et eksempel på dette, akkurat som det kristne synet på kroppens oppstandelse til et evig liv. Ideen om en sjel har derimot ingen plass i en sekulær kultur; likevel forholder vi oss til mennesket som mer enn biologi.

Forsoningsprosess. 

Til syvende og sist dreier det seg kanskje om en forsoningsprosess, både for den døende og for de pårørende. En forsoningsprosess hvor døden gjøres til en del av livet, og hvor døden rommer alle våre grunnleggende følelser. Vi kan ikke flykte fra den, men vi må forholde oss til den som det eneste faste holdepunkt etter at navlesnoren er klippet. Fugelli er inne på det samme når han bekrefter døden som et blandet regnskap: «Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet.» (Fugelli, 2017) Det mest oppsiktsvekkende er likevel hans syn på dødsfasen som noe som kan gi mening, noe han konkretiserer i de såkalte dødsgledene: Blant annet at den er et holdepunkt som kan gi en form for trygghet, den gir frihet fordi maskene kan falle, man kan unne seg en ny trassalder, man kjenner seg mer levende og gir mer takknemlighet (Aftenposten, 16.11.16). Det er milevis mellom en posisjon hvor døden reduseres til et teknisk problem og mennesket til en ufullkommen maskin, og til det som Fugelli beskriver. Er Fugellis posisjon bare en kompensasjon for at han selv ikke får del i legende medisiner eller teknikker som kan begrense alderdommen? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg overbevist om at Fugelli var drevet av et menneskesyn der respekten for livet også innebærer respekten for døden. Der overbevisningen om livets ukrenkelighet setter døden i perspektiv. Vissheten om det uunngåelige skaper ikke bare redsel og nedstemhet (det også), men det skaper et perspektiv på livet som må forstås og tolkes som et eksistensielt – ikke primært et medisinsk eller teknisk – spørsmål.

Artikkelen er et utdrag av en artikkel publisert i tidsskriftet Fag og tro som utgis av KFSS (Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter).

Trykket i Vårt Land 14. juli 2018.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Chiek Er

0 innlegg  8 kommentarer

Rett til livet

Publisert rundt 1 år siden

"Den bestselgende forfatteren og historikeren Yoval Noah Harari hevder at kampen mot døden vil være det store temaet i det 21. århundre: «Retten til liv er menneskehetens mest grunnleggende verdi. Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.» "  Bra sagt. Men hvem vil da kjempe for det ufødte barnets ukrænkelige rett til livet?

Kommentar #2

Chiek Er

0 innlegg  8 kommentarer

Udødelighet?

Publisert rundt 1 år siden
Selv om vi lurer oss selv for et sekund ved å tro at utødelighet er mulig, bør det være å frata oss fra denne dumme tenningen å leve på denne raskt desintegrerende jorden.
Kommentar #3

Chiek Er

0 innlegg  8 kommentarer

Jeg gleder meg over døden.

Publisert rundt 1 år siden

Fordi jeg da vil bli gjenforenet med mine kjære som har gått foran meg. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere