Rune Eidsaa

Filosof
12

Mening - en dyptpløyende kritikk av ateisme og kristendom

Andreas Wahl Blomkvist og Morten Marius Larsen har skrevet mye godt om mening. Men ennå er de ikke ved kjernen av det som virkelig utfordrer.

Publisert: 15. jul 2018 / 1078 visninger.

Spørsmålet dreier seg om livene våre har objektiv mening, og hva vi gjør i forhold til det, og hvordan utfordringene blir innen dominante livssyn som kristendom og ateisme.

Personlig er jeg vel tilfreds med utviklingen i livet mitt, og de dagene jeg lever akkurat nå. Men hva jeg her skriver er fruktene av tanker jeg lenge har båret på.

Jeg skrev en masteroppgave i filosofi om "den beste av alle mulige verdener", som Leibniz mente at Gud hadde skapt. Jeg mente at Leibniz hadde argumentert godt (han var et geni!), men etter at jeg hadde levert oppgaven, innså jeg snart at jeg ikke lenger kunne si meg enig med hans konklusjoner.

Jeg tror ikke at vår verden er den beste som det var mulig for Gud å skape. Så Leibniz sin løsning på det ondes problem (det er faktisk en løsning!), blir dermed ikke aktuell for meg.

Siden jeg ikke klarer å tro på løsningen, har jeg store problemer med hvorfor Gud valgte å skape akkurat DENNE verden. For jeg mener Han kunne ha skapt en annen verden, og kan ikke begripe hvorfor Han skapte nettopp vår verden.

Atle Søvik mener at Gud har skapt en perfekt verden, "Himmelen", allerede. Det er en god tanke. Men jeg er ikke enig i at "du og jeg bare kunne bli til i denne verden". For jeg er filosofisk essensialist, og mener at det vesentlige i å være MEG, og det vesentlige i å være DEG, kunne ha vært skapt inn i en annen verden.

Så hvorfor har ikke Gud da plassert oss inn i et paradis, men i en verden som kjennetegnes av ufullkommenhet? Det er forsøkt drøssevis av svar på denne problemstillingen. Personlig er jeg overbevist om kristendommens sannhet på flere filosofiske og personlige nivåer, og slik jeg mener å ha erfart Gud, så er Han svært god og langt fra ond.

Dermed oppstår det en intellektuell spenning mellom darwinistisk teisme på den ene siden, og den Gud Jesus portretterer, og som jeg mener å ha personlig erfart, på den andre siden. Jeg er overbevist om at dersom filosofisk teisme er sann, så er vår verden skapt av et fallent vesen av lavere fullkommenhet enn Gud. Et vesen som nødvendigvis ikke er ondt, slik vi forstår det, men som mangler en del.

Filosofisk teisme er jo nettopp posisjonen at et MAKSIMALT vesen er tilværelsens ultimate grunn. Og at et maksimalt vesen skulle ville skape vår verden, har jeg store problemer med å tro. Derfor så tenker jeg at dersom filosofisk teisme (uten forbehold) er sann, så kan ikke kristendommen være sann. Dette er vel omtrent som å banne i kirka.

Jeg følger en del "avvikende religionsfilosofiske stemmer" (Pierre Bayle, C. S. Lewis, Gregory Boyd, Johan B. Hygen m. fl.) i å mene at vår verden forstås best i lys av en dualisme som kan minne om den manikeiske, men hvor Gud likevel har "the upper hand". Jeg kan ikke begripe at vårt kosmos burde være skapt, dersom det ikke var som ledd i en større ulykke, eller et (eller flere) syndefall, eller en kosmisk krig, eller noe slikt.

Det er av stor betydning at bibelen støtter et slikt syn i sine mytologiske fortellinger, i forestillingsverdenen i evangeliene, i Jobs bok, og så videre. På én måte er Gud suveren, og i en annen forståelse så har Han ikke "kontroll" på alt. Dette siste mener jeg er avgjørende i forhold til det ondes problem, og dermed også avgjørende for hvor vidt verden kan oppfattes som meningsfull, og ikke som absurd, innen en kristen forstand.

Gud er altså ikke å forstå som bakenforliggende årsak (direkte eller indirekte) til alt det vonde i verden. Men min beste gjetning er at Gud skapte vår verden (ortodoksien lar den ikke være skapt av djevelen) som et ledd i nettopp en overordnet kosmisk konflikt, hvor Gud ønsker å bringe mye godt ut av mye vondt. I denne forstand kan Kristushymnen i Filipperbrevet (2:6-11) gi stor mening. Også prologen til Efeserbrevet (1:3-14) kan gis stor mening som ledd i en slik overordnet "fortelling".

I lys av dette blir menneskenes evige skjebne faktisk avgjort av deres valg her på jorden, hvor Gud er en rettferdig dommer som enten ved Kristi forsoningsverk viser nåde, eller på grunn av våre syndige gjerninger, om vi skulle falle utenfor Kristus, velger å straffe. At Gud skulle sette i gang slikt et kosmisk teater, og selv produsere slik en "kosmisk konflikt" ut fra egne, personlige preferanser, dersom fri vilje i et syndefall ikke fra før av var involvert, overgår min personlige fatteevne. Sterkere sagt mener jeg det er uforenlig med Guds karakter innenfor den kristne forsakelse og tro.

Den virkelige utfordreren til gudsbildet er her ikke kosmos historie i følge naturvitenskapen, men det altomfattende forsynet innenfor klassisk teisme, som gjør Gud selv delaktig i alt vondt som hender, ved at Han velger å skape verden. Derfor bør kristne som kjemper med det ondes problem tro at Gud velger å begrense sitt forsyn til ikke å bestemme hva de frie vesener skal velge, ved at Han velger å skape nettopp dem - deres valg i løpet av livet her inkludert innen Guds eget skapelsesvalg.

Ved at Gud ikke vet på forhånd hva vi kommer til å velge, før Han i det hele tatt velger å skape oss, blir vår menneskelige eksistens innenfor naturvitenskapens tilsynelatende vilkårlighet, ikke lengre en intendert og vondvillig teistisk absurditet. Desto mer man tenker over disse problemstillingene, desto verre blir de innenfor teismen. Så teismen leder over i et gudsbilde hvor alt på forhånd er bestemt, også mine såkalt frie valg. Og, som Johan Hygen påpeker i boka "Guds allmakt og det ondes problem", så "gjør Gud alt" innenfor det rådende paradigmet som Leibniz og hele den vestlige teologi hadde arvet i fra kirkefaderen Augustin.

Augustin var en stor helgen, men han behøver ikke å ha rett i alt. Hans Gud rasjonelt og rett forstått, blir til et monstrum, og dess før man klarer å kvitte seg med Ham, dess bedre er det.

Betyr dette at alle nå burde bli ateister? På ingen måte! Det er den andre grunnen til at jeg her skriver. Ateisme, radikalt og RETT forstått, er hva angår forholdet til mening langt VERRE enn selv filosofisk teisme!

For virkelig å innse dette, trenger man å fordype seg i slike forfattere som Nietzsche, Camus, Zapffe og Pascal. Nietzsche viser oss at ateister verken kan gjøre krav på intuisjonen om formålsrettethet - teleologi - eller på forestillingen om at det faktisk finnes en moral som alle objektivt BØR følge. 

Nietzsches innsikter er i ferd med å sige innover i kulturen, og vi ser at snart de gamle og syke, så vel som fostre, kan tas livet av uten videre betenkelighet. Men de friske og raske, de med utsikter til GODE liv (hvem skal vurdere det?) burde ikke drepes. (Per i dag: De burde nektes adgang til aktiv dødshjelp.)

Problemet her er så klart at en ateist ikke kan påberope seg den normative formålsrettetheten som kristne aristotelikere er blitt så glade i. I beste fall kan ateismen påberope seg evolusjonens faktum, og si at DET VIRKER SOM at det er godt å være i funksjon. Men her sier man egentlig bare at det som fungerer godt, altså det opplevde sunne, friske og raske, lykkelige, harmoniske livet, er et funksjonelt liv, og at dette er bra. Det har man ikke grunnlag for å si.

Så etter min mening ser jeg ikke noe galt i, ut fra ateismens kriterier, at også friske og raske skal bli tatt livet av, slik de ønsker det selv. Sterkere sagt ser jeg ikke noe poeng i at ateister, ut fra eget verdensbilde, skulle eksistere overhodet. Burde de så avgå ved døden alle sammen, eller konvertere til et annet livssyn for å finne den nødvendige motivasjonen bak den tilsynelatende funksjonen? For at livet SKAL være slik, eller at det BØR være slik, er i følge ateistisk naturalisme intet mindre enn en artspsykose.

Du kan unektelig også innvende, som Andreas Wahl Blomkvist gjør i sitt innlegg, at det er temmelig sinnssvakt å faktisk tro på fullt alvor at hele dette kompliserte kosmos eksisterer ene og alene for at folk skal kunne bekjenne seg til den athanasiske trosbekjennelse. Så alminnelige evangelikale, som jeg selv tar sikte på å tilhøre, bør gjøre klokt i å kraftig oppgradere sine egne filosofiske tanker om en formålsrettet VERDEN. For skaperverket som sådan, og ikke bare medmenneskelige relasjoner, bør være preget av mening. Hvorfor skulle ellers Gud ha skapt oss? Han kunne ha skapt oss da som immaterielle engler i stedet.

Men dersom evangelikale angående mening er direkte sinnssvake, i streng filosofisk forstand, så er ateister det enda mer. Som Camus skriver: Blir Sisyfos lykkelig av å rulle sin stein opp til toppen av åsen hver eneste dag, for bare å se den rulle ned igjen, så han må gjenta hele arbeidet sitt på nytt neste dag? For ens streben, ens arbeid burde ha et FORMÅL! Dersom arbeidet, og selve strebenen, ikke har noe slikt formål, kan døden virke like velkommen som fortsettelsen av livet. Og det er heller ingen tungtveiende grunner til å hindre døden i å inntreffe.

Således lurer alle disse påståelige "ateistene" og "nihilistene" seg selv, ved å i sine liv forfekte en helt klar formålsrettethet innenfor det liberalistisk-materialistiske samfunnet. For en som har studert en hel del, som meg selv, og ikke deler ateistenes livssyn, er det direkte uforståelig og komisk hvordan så mange - hele horder av mennesker! - kan ligge så til de grader under for artspsykosen, som jeg selv kaller det, og som naturalistene ut fra sine egne kriterier er nødt til å innrømme at eksisterer. (Uten at de selv i førstningen trenger å være klar over dette faktum.)

Mennesket må, individuelt og kollektivt, ALDRI bli klar over disse tingene, da for stor innsikt i dette gjør menneskesjelen syk, og hindrer vital livsutfoldelse. Derfor har innsikt i disse tingene ved naturlig utvalg blitt selektert bort, gjennom kraftige fortrengelsesmekanismer, som er felles for alle mennesker. Vår egen filosof Zapffe identifiserte fire slike fortrengelsesmekanismer i essayet "Den siste Messias". Men det kan argumenteres overbevisende for at disse fire kan kokes ned til én eneste av de mekanismene han nevner, nemlig til distraksjonen.

Det er her den kristne filosofen og matematikeren Blaise Pascal kommer inn, århundrer før både Dostojevskij, Kierkegaard og Sartre sine forfatterskaper. I sine "Pensées" (fransk for "Tanker") skriver han om distraksjonen som avgjørende for mennesker - fra konger til alminnelige - i å komme vekk fra den tilstanden det er å tenke nøye over, og innfinne seg med, menneskenes (og derav individenes) helt grunnleggende tilstand. Pascal holder at vi fra før syndefallet husker en tilstand av fred som noe ideelt som vi søker, men at vi aldri har muligheten til å finne freden innenfor den jordiske tilværelse. Han belyser dette overbevisende i pensées 139-143.

Hvordan "religionen" eventuelt kan hjelpe til med denne tilstanden av ufred og meningsløs distraksjon, får bli et annet kapittel. Men i kristendommen ligger håpet om å få del i Guds nåde også her i tiden, hvor mulighetene åpnes opp for å ta del i Den Hellige Ånds frukter, som fremfor noe annet er kjærlighet, glede og fred, mens vi alle venter på den fullkomne saligheten i den bedre verden som Gud har skapt, og som vi EGENTLIG er bestemt til å leve innen. Men denne første tilværelsen er altså et mulighetenes rom, hvor sjeler prøves for evigheten, og hvor mye rart kan få utfolde seg og bære frukt, som ikke kan gjøre det innenfor fullkommenhetens verden.

En slik "forberedelsens verden" som vår, kan være god i sin egen rett. Særlig dersom det onde her også gis adgang til å dømmes, ved at det får utfolde seg i all sin gru og velde innenfor tiden. Med slikt et helhetssyn, blir det også forståelig at fortapelsens mulighet trenger å eksistere - for både falne engler og åndsmakter, så vel som for mennesker.

Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne.



5 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 5 måneder siden

Jeg har ikke filosofert så mye over den kristne tro, jeg bare fikk den.

 

Jeg har alltid ment den var den beste troen.

 

Men så skjønte jeg etterhvert at den kristne troen vi har i dag i stor grad også er formet i kontrast til jødedommen.

 

Da vi valgte en vei, f.eks ikke mat lovene, ikke sabbaten, flere ting?

 

Så forsterket det nettopp den følelsen i jødedommen, at det var viktig å holde fast ved disse ritualene.

 

Vå tro formes likemye i motsettning til noen annens tro. Og blir også definert nettopp fordi andre velger noe annet.

 

Vi har ikke helt kontroll over vår tro, selv ikke vår egen - ikke så mye vi skjønner ihvertflal.

 

Jeg er veldig for misjon , men det må gjøres rett. 

 

Fordi jeg har skjønt mange vil heller dø enn å beytte tro.

Da skjønte jeg at Gud nødvendigvis må være større, og det er han som dømmer alle på den siste dag. Selvom de har valgt "feil".

2 liker  
Kommentar #2

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Argumentasjonseffektivseringsminimalisme

Publisert 5 måneder siden
Rune Eidsaa. Gå til den siterte teksten.
En slik "forberedelsens verden" som vår, kan være god i sin egen rett. Særlig dersom det onde her også gis adgang til å dømmes, ved at det får utfolde seg i all sin gru og velde innenfor tiden. Med slikt et helhetssyn, blir det også forståelig at fortapelsens mulighet trenger å eksistere - for både falne engler og åndsmakter, så vel som for mennesker.

Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne.

Og her er du i mål.

Skal vi presisere hvorfor det er slik?

Kommentar #3

Rune Eidsaa

12 innlegg  77 kommentarer

Kort svar Tore Olsen

Publisert 5 måneder siden

Det er ikke lett å vite hva du presist legger i spørsmålet.

Det korte svaret blir: Ja, her er jeg i mål.

Kommentar #4

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert 5 måneder siden
Rune Eidsaa. Gå til den siterte teksten.
Den virkelige utfordreren til gudsbildet er her ikke kosmos historie i følge naturvitenskapen, men det altomfattende forsynet innenfor klassisk teisme, som gjør Gud selv delaktig i alt vondt som hender, ved at Han velger å skape verden. Derfor bør kristne som kjemper med det ondes problem tro at Gud velger å begrense sitt forsyn til ikke å bestemme hva de frie vesener skal velge, ved at Han velger å skape nettopp dem - deres valg i løpet av livet her inkludert innen Guds eget skapelsesvalg.

Takk for et velskrevet innlegg som er til ettertanke.  Gleder meg til å lese boka di da den er ferdig.  Når er forventet utgivelsesdato?

Om det ondes problem sier for eksempel den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev oppsummer det slik:

"Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke være nødvendig med Gud, da ville verden være Gud. Og det betyr at Gud er fordi det onde er.  Og det betyr at Gud er  fordi friheten er."

Det er vi mennesker som har definert det som et problem. Samtidig som det er i lidelse og i svakhet mennesker finner Gud.  Det har også med kjærlighetens og maktens begrensninger og med menneskets frihet å gjøre.

Om frihetens begrensninger sier Dostovjevskij at med ubegrenset frihet til oss mennesker - så ville det resultere kun i ren depotisme.

Kirkegaard skrevet litt om hvorfor Gud og Jesus handler som de gjør:
"Tenk deg en konge som elsket en enkel tjenestejente, slikbegynner en historie av Kirkegaard. ”Kongen lignet ikke på andre konger. Hver eneste statsmann skalv av hans makt. Ingen våget å si et ord imot ham, for han hadde makt til å knuse alle opponenter.

Men enda smeltet denne mektige kongen av kjærlighet til en enkel tjenestejente. Hvordan kunne han få erklært sin kjærlighet for henne? På en merkelig måte var det som om hendene hans var bundet av selve kongeverdigheten.


Hvis han hentet henne til slottet og kronet henne med juveler og kledde henne i kongelig skrud, ville hun sikkert ikke gjøre motstand mot ham. Men ville hun elske ham? Hun ville selvsagt si at hun elsket ham, men ville hun være ærlig. Eller ville hun leve med ham i frykt, mens hun sørget og lengtet etter livet hun hadde lagt bak seg? Ville hun bli lykkelig ved hans side?

 
Han ville ikke ha en servil undersått, han ville ha en som elsket ham og som var hans like. Han ville at hun skulle glemme at han var konge og hun en enkel tjenestejente, og at den kjærligheten de hadde til hverandre skulle bygge bro over kløften mellom dem.


Det er nemlig bare i kjærlighet de ulike kan bli like. Kongen var overbevist at han ikke kunne opphøye jenta uten å frata henne friheten.


Rundt år 0 i vårtidregning skjedde noe som ingenting kan måle seg med. Etter 400 år med Guds taushet tok Gud på segen ny skikkelse. Han ble et menneske i en tjeners skikkelse, som kom med et kjærlighetsbudskap til verden.

Dette var en utrolig og sjokkerende nedstigning fra Guds side, verdens største mysterium."

 

Kirkegaard har skrevet litt om hvorfor Gud og Jesus handler som de gjør:

"Tenk deg en konge som elsket en enkel tjenestejente, slik begynner en historie av Kirkegaard.  ”Kongen  lignet ikke på andre konger.  Hver eneste  statsmann skalv av hans makt.  Ingen  våget å si et ord imot ham, for han hadde makt til å knuse alleopponenter.  

Men enda smeltet denne mektigekongen av  kjærlighet til en enkel tjenestejente. Hvordan kunne han få erklært sin kjærlighet for henne?  På en merkelig måte var det som om hendene hans var bundet av selve kongeverdigheten. 

Hvis han hentet henne til slottet og kronet henne med juveler og kledde henne i kongelig skrud, ville hun sikkert ikke gjøre motstand mo tham.  Men ville hun elske ham?  Hun ville selvsagt si at hun elsket ham, men  ville hun være ærlig.  Eller ville hun  leve med ham i frykt, mens hun sørget og lengtet etter livet hun hadde lagt bak  seg?  Ville hun bli lykkelig ved hans  side?”         

Han ville ikke ha en servil undersått, han ville ha en som elsket ham og som var hans like.  Han ville at hun skulle glemme at han var  konge og hun en enkeltjenestejente, og at den kjærligheten de hadde til  hverandre skulle byggebro over kløften mellom dem.  

Det er nemlig bare i kjærlighet de ulike kan  bli like. Kongen var overbevist at han ikke kunne opphøye jenta uten å frata  henne friheten.  

Rundt år 0 i vårtidregning skjedde noe som ingenting kan måle seg med. Etter 400 år med Guds taushet tok Gud på segen ny skikkelse.  Han ble et menneske i  en tjeners skikkelse, som kom med et kjærlighetsbudskap til verden. 

Dette varen utrolig og sjokkerende nedstigning fra Guds side, verdens største mysterium." 

 

Kommentar #5

Trond Isaksen

0 innlegg  36 kommentarer

Siden vi nå først er her...

Publisert 5 måneder siden

Undrer meg litt over kritikken av RETT forstått radikal ateisme, hva nå det er for noe. Selv avviser jeg totalt ideen om en gud og burde kanskje føle meg truffet (Selv om jeg ikke aner selv hva som er bak horisonten, tror jeg overhodet ikke på forslaget om at det fins en gud der). Det er kanskje riktig at dette synet isolert ikke genererer noen overordnet objektiv mening med noe som helst. Det finnes riktignok en objektiv biologisk altruisme, men den er jo begrenset til å omfavne slektninger og individer en møter ofte for å oppnå gjensidig samarbeid. Dersom en velger å la dette stusselig darwinistiske utgangspunktet i tillegg være en overordnet mening, ja da ender vi vel med Nietzsche e.l. (som jeg ikke kommer til å gidde å lese). Alternativt kan en strekke seg etter å gjøre det beste ut av en dårlig start. Tross alt er vi nå her, til og med med visse evner til å vurdere ulike utfall av ulike handlinger, og med visse evner til å føle behag eller smerte. Det finnes noen handlingsrom til å bestemme seg for hva en tror er best. For eksempel dersom en går forbi et brennende hus. Eller hver eneste dag derom en er helsearbeider ved et sykehus. Eller når en stemmer ved neste valg. En del ansvar lander på egne skuldre når en  ikke handler ut fra et overordnet kosmisk kompass og problematikken om aktiv dødshjelp er et godt eksempel. Men det å steine folk til døde er gjerne begrunnet av overordnet mening, så det er nå også et stusselig utgangspunkt prisgitt den aktuelle åpenbaring. Det er ikke så vanskelig å tenke seg et betydelig verre samfunn å leve i enn det vi har, og det er nok mulig å tenke seg et bedre. Siden mye historie er nedtegnet eksisterer til og med muligheten til å lære av tidligere feil. Egen og andres opplevelse av vondt eller velvære har kanskje ingen større kosmisk betydning, men er nå kanskje viktige nok til å skrape sammen en brukandes overordnet mening med livet. Jeg liker for eksempel Robert Ingersoll's trosbekjennelse fra 1895:

“While I am opposed to all orthodox creeds, I have a creed myself; and my creed is this. Happiness is the only good. The time to be happy is now. The place to be happy is here. The way to be happy is to make others so. This creed is somewhat short, but it is long enough for this life, strong enough for this world. If there is another world, when we get there we can make another creed. But this creed certainly will do for this life.”

2 liker  
Kommentar #6

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Men dog

Publisert 5 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Han ville ikke ha en servil undersått, han ville ha en som elsket ham og som var hans like.  Han ville at hun skulle glemme at han var  konge og hun en enkeltjenestejente, og at den kjærligheten de hadde til  hverandre skulle byggebro over kløften mellom dem.  

Det er nemlig bare i kjærlighet de ulike kan  bli like. Kongen var overbevist at han ikke kunne opphøye jenta uten å frata  henne friheten.  

I denne allegorien er kongen fullt synlig for tjenestejenta.

Hun kan selv velge om hun vil elske kongen. 

Men dog, hvis hun ikke elsker ham, vet hun at hun vil gå evig fortapt.

1 liker  
Kommentar #7

Christian Jebsen

3 innlegg  473 kommentarer

Det besynderlige er jo

Publisert 5 måneder siden

at det tilsynelatende eneste alternativet til et liv uten en guddom ser ut til å være den geografisk og kulturelt betingede fyren vi har hørt om i vår kulturkrets, og at de fleste troende har en rent  binær tilnærming til dette.



Kommentar #8

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Forskjellen på en forklaring og en bortforklaring

Publisert 5 måneder siden
Rune Eidsaa. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke lett å vite hva du presist legger i spørsmålet.

Det korte svaret blir: Ja, her er jeg i mål.

Enig, men hvorfor er du i mål - det er et mål der, og du har ikke framtenkt det målet av deg selv, men du fant det.

Du har jo ikke skapt målet for å si det slik, men målet er skapt på en slik måte at den som leter, den finner. De som da ikke finner målet leter heller ikke etter det. De har stoppet på veien. Det ståstedet krever lange forklaringer og enda lengre bortforklaringer, men du kom altså i mål.

Du fikk meg til å lese hele forklaringen og konklusjonen - veldig hyggelig!

2 liker  

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 109 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 26 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 1 time siden / 33 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 3 timer siden / 178 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 12 timer siden / 82 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 12 timer siden / 309 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 12 timer siden / 108 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 12 timer siden / 169 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77073 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43333 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34755 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27731 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22396 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22115 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20005 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19019 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 183 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 121 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 112 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 148 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 174 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 356 visninger
Les flere

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 109 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 26 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 1 time siden / 33 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 3 timer siden / 178 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 12 timer siden / 82 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 12 timer siden / 309 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 12 timer siden / 108 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 12 timer siden / 169 visninger
Les flere