EUROPA MOT JØDENE

For å oppdage på slutten av del 1 Fra jødespørsmålet til Holocaust at
han i 2011 ga ut boka «Warum die Deutschen? Warum die Juden? Gleichheit, Neid und Rassenhass (Hvorfor tyskerne? Hvorfor jødene? Likhet, misunnelse, rasehat» Begge bøkene utgitt på S.Fischer): «Her har jeg undersøkt den tyske forhistorien. Jeg betrakter denne studien som et nødvendig forarbeid ... for å skrive om temaet i «Europa mot jødene». Bøkene hører sammen og er delvis blitt til parallellt.» Så jeg kjøpte og leste den også og i begynnelsen av november i fjor ... vi er på overtid for en drøfting av innholdet i dem: de griper rett inn i dagens antisemittiske virkelighet.

Når oppsto begrepet «antisemittisme»? I 1880: «Det baserte seg ikke lenger på religiøse fordommer og besettelser, som ble ansett som gammelmodige, men på nasjonale, sosiale og vitenskapelig utledede argumenter. Det kom begrunnelser som i sin tid ble forstått som vitenskapelige og derfor moderne, overtatt fra antropologien, etnologien, biologien... oppfinneren av begrepet var Wilhelm Marr, en ytre venstre i forhold til den demokratiske revolusjonen i 1848, som bekymret utbrøt: «Vi er ikke lengre voksne i forhold til denne fremmede folkestammen. ... det flinke, kloke Israel kontra den late germanske tregheten...» Han mente dette stilte det sosiale spørsmålet skarpere og han var ikke alene: ««Den første antijødiske kongress av organiserte antisemitter» fant sted i Dresden i 1882.» (2017, side 21)

Begrepet kan dermed defineres som kvasivitenskapelig begrunnet / legitimert jødehat. For «semitter»? Siterer Wikipedia: «Semitter er en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten. Betegnelsen brukes først og fremst om folk som taler, eller har talt, semittisk språk. ... Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.» 100 år etter var altså denne definisjonen blitt for vid for jødehaterne, og det er de sistes bruk av begrepet som fortsatt er gjeldende.

Hvorfor jeg drar inn dette momentet, som ikke nevnes spesifikt av Aly selv? Fordi han i begge bøkene ikke drar en rett linje fra middelalderens folkelige og nytestamentlig begrunnede jødehat (det beryktede avsnittet i ett av evangeliene, hvor mobben roper «La hans (Jesu') blod komme over våre hoder», den sene Luthers utfall mot jødene osv.) til den moderne antisemittismen. Som blir initiert, både i Tyskland og andre europeiske land, av en del av den intellektuelle eliten / folk på vei oppover i sin klassereise fra bonde- / arbeiderætt til universitetsutdannede, f.eks. (tann)leger. Jødene blir av disse sett på som konkurrenter i universitetenes «matfat» fordi de i kraft av sin marginalisering besitter en større grad av sosial mobilitet og familier som i større grad pusher barna sine til flid på skolen. At denne delen av fremadstormende akademiske eliten deretter med hjelp av propaganda klarer å vekke den latente antijødiske blodtørsten hos de brede lag av folket, forandrer ikke på dette, men gir oss ny innsikt i det moderne jødehatets genealogi.

I denne sammenhengen er «Hvorfor tyskerne? Hvorfor jødene?» interessant og aktuell lesning: Hos NSDAP, det tyske nazipartiet, besto ledersjiktet rett under Hitler ikke av «hevngjerrige tapere», noe Hitler selv ofte (bort)forklares som, men av utdannede folk på vei oppover rangstigen (hovedkapittel «Swache Masse, starke Rasse (svak klasse, sterk rase)» , underkapittel «Aufsteiger: Mein Opa und die Gauleiter» side 211-23). Den 9. juni dette året (2018) har Den Nasjonale Motstandsbevegelsen, dagens best organiserte nynazister med avdelinger i Norge Sverige Finland, en markering i Moss. Fotografiet viser velfriserte menn i piquet-trøyer, ikke tatoverte skinheads. Noen av mine fb-venner ble forbløffet (en prøvde å bortforklare: «forkledde tapere!»), ikke jeg.

Men pågikk ikke jødeforfølgelsene, om ikke uavbrutt, så med ujevne mellomrom i Europa? Jo: hvis vi ser østover. Det russiske tsarveldet gjorde instrumentelt bruk av dem for å avspore revolusjonære oppstander: «Bli med på et pogrom isteden!» (2017, 4. De bedagelige hater de bevegelige underkapittel «Jødene og den russiske elendigheten» side 77-92). Vi minnes at falskneriet «Zions vise protokoller» har sitt utspring derfra, glitrende beskrevet i Umberto Ecos roman «Gravlunden i Praha» (2010, på norsk året etter), selv om Aly ikke går inn på denne delen av antisemittismens genealogi. Han «nøyer seg» med å vise at pogromene i øst tok til for full styrke igjen etter avslutningen av 1. verdenskrig i 5. Fred, Borgerkrig, Pogrom 1918-1921 underkapitlene «Ny frihet, polsk raseri» og «Massemord i Ukraina» (side 146-179). Samtidig som de ikke-jødiske akademikerne i hele det øst-europeiske området, inklusive Hellas, fikk sine respektive myndigheter til å forskjellsbehandle stadig hardere hva angikk opptak til profesjonsstudiene – som i Frankrike.

Likevel – og her er Aly krystallklar: med nazistenes «endelige løsning av jødeproblemet» tilføres en grundighet og systematikk som ikke var der fra før: for samle den i katolikker og protestanter splittede tyske nasjonen, forener de den i et industrielt gjennombørt blot som de lykkes med, uansett om de taper krigen forøvrig (og vi ser bort fra hvor mange flere øst-slavere de slaktet samtidig). Men de gjennomførte altså ikke dette alene: øst-europeerne, inklusive nord-grekerne, gikk dem til hånde, uansett om de befant seg i okkuperte eller samarbeidende stater. Som vi alt for godt vet: nordmennene lå ikke tilbake i så henseende.

Står vi tilbake i 2018 i en europeisk mental og kulturell ødemark: vi lyktes med å fordrive / drepe jødene. Hvorfor skulle vi ikke klare det samme med den nye bølgen av islamsk innvandring / «invasjon»? Som tilsynelatende truer velferdsordningene i de respektive landene og dermed underminerer den sosiale tryggheten, dersom den kommer ut av kontroll? I dag er fremmehatet grunnlagt i underklassens sosiale angst. Noe som ikke forhindrer en velfrisert høyreekstrem elite å spille på den. Eller komme med reine antisemittiske utspill, for å understreke poenget. Vi observerer en dobbel gjentagelse av historiene Aly forteller: både om muslimene som Europas nye jøder, men samtidig om de europeiske jødene selv, de få vi har igjen.

Hadde det bare vært lett identifiserbare brølende skinheads som holdt på med dette. Så vi kunne forenkle parolen til «Vi må bekjempe fremmehatet så vi ikke føres inn i nazistiske tilstander!» Isteden har vi å gjøre med en mangefasettert høyrepopulisme – sammen med en artikulert antisemittisme som også vinner gehør hos enkelte elementer på venstresiden. Resultatet blir uansett en forråelse av samfunnet i samspill med en snikende undergraving av rettsstaten – i enkelte øst-europeiske land ikke så snikende lenger, selv om de ikke er definerbart nazistiske og kanskje aldri kommer til å bli det.

Dagens situasjon er like kompleks som den er potensielt farlig. Kanskje vi blir nødt til å slutte med bare å tenke konsekvenser: «Dersom anti-islamisme og antisemittisme, så en utvikling i retning av om ikke nazistiske, så totalitære stater!» En «sinnelagsetisk» vending er i tillegg nødvendig, hvor vi blir nødt til å konsentrere oss om og fokusere på menneskers kulturers religioners like verdi. Men som leseren ser: nå argumenter jeg i ring. Jeg slutter her.