Roald Øye

Pensjonist
212    2114

Et jødisk hamskifte i USA.

Jeg har en god venn i Florida, som er jøde, og som hørte til i det jødiske trossamfunnet i Tampa.

Publisert: 12. jul 2018 / 826 visninger.



Da jeg bodde i byen i et års tid for litt over 30 år siden, var han vennen som stod meg nærmest og orienterte meg om alle sider ved det amerikanske samfunnslivet, som jeg skulle være en del av i et utvekslingsprogram.

Vi har stått i nær kontakt med hverandre pr. mail i alle disse årene, og han har besøkt meg her i Norge ved et par anledninger. Han hadde tyske røtter, men ga ikke klart uttrykk for hvilket av de to store partiene han sympatiserte med, Demokratene eller Republikanerne.

Jeg opplevde han som en åpen og liberal jøde, som riktignok distanserte seg fra alle pro-israelske standpunkter. Ulik andre jøder som jeg kjente i Florida, husker jeg at han hadde sans for Jimmy Carter, akkurat som jeg også hadde på den tiden, like etter shahens fall i Iran i 1979.

Min oppfatning av eks-presidenten forandret seg imidlertid, etter at han begynte å sammenlikne Israel med apartheidsystemet i Sør-Afrika.
Alt var harmoni i brevvekslingen mellom min venn og meg frem til nominasjonsprosessen i USA som begynte høsten 2015. Da Donald Trump ble valgt til president i november året etter, sendte jeg en gratulasjonshilsen til ham med ønske om at den nye presidenten måtte bli en bedre venn med Israel enn ekspresident Barak Obama hadde vært.

Det skulle jeg ikke ha gjort, for i svaret jeg mottok fikk jeg i klartekst høre hvor meget bedre demokratenes kandidat ville ha vært både for USA og for verden. Han så på presidentvalget som en ulykke,  og var skamfull på landets vegne for valget folket hadde foretatt. Hillary Clinton, som USAs første liberale kvinnelige president, hadde vært hans og hans jødiske slektningers og venners selvfølgelige førstevalg.

Da han fikk høre mitt syn på valget, ble forholdet mellom oss mer anstrengt. Det beklager jeg, for min homofile jødiske venn hadde personlige kvaliteter som jeg beundret fra første møte med ham i et hageselskap i Tampa i 1989.

Min opplevelse med det jødiske samfunn i Florida for nesten 30 år siden var et forvarsel om den utvikling i radikalt politisk retning, mot Demokratene og venstresiden i amerikansk samfunnsliv, som de jødiske trossamfunn i hele Nord - Amerika siden har gått gjennom.
Ingen har gitt meg en bedre forklaring på det jødiske hamskifte i USA, og verden for øvrig enn redaktøren i Jerusalem Post, Caroline Glick: "Why Democrats are turning anti-Israel."

Bibelens profeti om at Israel og det jødiske folk til slutt vil oppleve å stå alene mot en fiendtlig verden, blir av henne gjort forståelig - og et realistisk senarium.

 

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

En snarvei for de som leser engelsk.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Bibelens profeti om at Israel og det jødiske folk til slutt vil oppleve å stå alene mot en fiendtlig verden, blir av henne gjort forståelig - og et realistisk senarium.

Why Democrats are turning anti-Israel  kan bli en øyenåpner for de som ikke  forstår  hvorfor det  er så store forskjeller i måten folk ser på innvandring i USA , i Israel  og kanskje også i Norge. 

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Stefan Bonkowski

0 innlegg  678 kommentarer

Alene

Publisert 3 måneder siden

Det er nok mange grunner til at amerikanske jøder.Blant annet ser det ut til at en del av Trumps uttalelser om jøder,ikke hjelper.

Mindre religiøsitet ser også til å være en av de større grunnene til dette.

Ikke er det noe nytt at amerikanske jøder i flertall stemmer på demokratene.Det er vel bare Jimmy Carter i sin andre valgperiode og i 1920 da sosialisten Eugene Debs at flertallet stemte republikansk.


1 liker  
Svar
Kommentar #3

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Naomi Chasan, representant for det jødiske hamskiftet i Israel.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Bibelens profeti om at Israel og det jødiske folk til slutt vil oppleve å stå alene mot en fiendtlig verden, blir av henne gjort forståelig - og et realistisk senarium.
De som på denne tråden har tatt seg tid til å lese Charoline Glicks analyse av det jødiske hamskifte i USA, vil kjenne igjen den internasjonale trenden av fenomenet -  også blant jøder i Norge. 


«Når den sivile verdslige etikken erstattes av en messiansk etikk, vil det ikke gjøre Israel noe godt», skrev en "sosialistisk sionist", Naomi Chasan. Hun er en israelsk forsker og tidligere Knesset-representant for det nesten utraderte venstrepartiet Meretz ."Dette landet er i ferd med å byte sammen" var overskriften i  to norske riksavisers helgebilag lørdag 26. mai  i Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen,  da opptøyene i Gaza var på det kraftigste.  Hun stod ansvarlig for overskriftene. 

Hennes parti fikk 3.53% oppslutning ved siste valg i Israel  i 2015, og fikk  inn  4 representanter i nasjonalforsamlingen, som førte til at forskeren røk ut av Knesset. Hennes marginale politiske synspunkter i det israelske samfunn fikk likevel stort oppslag i noen norske medier, bl.a.  i Stavanger Aftenblad og i Fædrelandsvennen. Flere ville  sikkert ha vært  mer enn villige  til å kolportere hennes venstrevridde synspunkter på den israelsk- palestinske konflikten, hvis de hadde fått tilbudet. Hun skrev som om hun representerer en stor majoritet i Israel. 

Hennes nyhetsformidling gikk ut til mange land fordi  avisredaksjonene er vant til å tro på denne venstrevridde  fremstillingen, som har hjernevasket en hel verden i årevis. Ved 70-årsmarkeringen i mai 2018 gikk Israel, som kjent, så det suser. Forskeren må ha tatt feil av Israel  og to naboland, Libanon og Syria. 

«Israel er sterkere enn noen sinne utad – militært – men reelt truet innad, skrev forskeren Naomi Chazan. Hun mente det var «schizofrent» å leve et godt liv i Israel mens konflikten i Gaza utspilte seg like ved dørstokken”. 

Som om det ikke var ille nok, skrev hun til slutt i artikkelen: "Israel har fått en regjeringsleder og en president som er dømt og fengslet for seksuelle overgrep før me- too-kampanjen (Katsav i 2007) – og for korrupsjon. (Olmert i 2013)” Disse to politikerne  er, som kjent , for lengst ute av israelsk politikk, men uinformerte lesere må jo tro at det er dagens statsminister Netanyahu og president Revlin, som hun har i tankene. De er begge fra det «korrupte» flertallspartiet Likud, som landets statsminister Netanyahu tilhører.

Forskerens synspunkter har marginal oppslutning i Israel, og partiet hennes, Meretz, må prise seg lykkelig hvis det holder seg over sperregrensen på 3% ved valget i november 2019.

I Fædrelandsvennen fikk det 4 siders oppslaget hennes en dominerende plass med to helsiders bilder av israelske soldater i full militær mundur. De  holdt vakt ved al Aqsa-moskeen på Tempelhøyden etter fredagsbønnen 25. mai  da opptøyene i Gaza og på Vestbredden ennå pågikk.

Forskeren sympatiserte med den steinkastende ungdommen, der en av dem var«heldig» å få inn en fulltreffer i hodet på en israelsk soldat som døde : "Hvordan kan man sitte med ansvaret og deretter si at det ikke er ens egen skyld at det er mange drepte", spurte hun retorisk. 

Oppslaget ble først publisert i den israelske venstreavisen Haaertz den 28. mai under overskriften «Meretz, Israel's Zionist Left party,  is finished. A new Left must redefine Zionism». Det er på høy tid.

På kort tid har forskerens artikkel blitt oversatt til norsk og trolig distribuert til andre norske riksaviser. Den engelske versjonen ble også sendt til mange internasjonale nyhetsbyråer.

Det er interessant å legge merke til at merkelappen sionisme ønsker israelske sosialister å stryke i sine partinavn, mens andre vil beholde det.  Når man vet hva begrepet politisk innebærer, hadde det vært mest betimelig å stryke det. 

Hvis man går inn på Google og leser hele artikkelen, kan man se hvor høyt sannheten skattes i vestens  medier.  De skrev: «Israelsk forsker: «Dette landet er i ferd med å bryte sammen». Det er det vitterlig ikke, selv om hennes parti og mange i Vesten kanskje ønsker det.


1 liker  
Svar
Kommentar #4

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

"Mene tekel", høytidelig advarsel på arameisk!

Publisert 3 måneder siden

Caroline Glicks konklusjon:

"Israel’s relations with the American left, then, are a collateral victim of a wider shift in American society. Jewish nationalism, with its inherent affinity to American nationalism, was once the basis of Israel’s relationship with the American people as a whole. But now nationalism is the main cause of the Democrats’ increasingly fraught and antagonistic relationship with the Jewish state, while remaining the foundation of ever increasing levels of Republican affinity and support for Israel.

Perhaps Israel will be able to heed Ross’s advice, at least in terms of the Democrats. Perhaps it will be able to develop a common language with the U.S. based on shared interests. There are certainly a number of steps Israel can take to advance that goal.

But the fact is that the Democrats’ shift in values from nationalist to post-nationalist, rather than any action Israel has taken in its domestic or foreign policy, is what has caused the rupture in Israel’s ties to the American left.

So long as Meretz remains a marginal force in Israeli society on the one hand, and post-nationalist forces continue to rise in the Democratic party on the other, bipartisan support for Israel, like bipartisan support for American nationalism, will remain a thing of the past".

Er president Donald Trump fra det republikanske partiet Israels siste venn i Det hvite hus?

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Stefan Bonkowski

0 innlegg  678 kommentarer

Fallende støtte

Publisert 3 måneder siden

i USA både blant jøder og kristne henger sammen med forandringen av det religiøse bildet.

I løpet av de siste tiårene har de fleste forskere anerkjent en ubestridelig trend innen amerikansk kristendom: Landets mer liberale protestantiske kirkesamfunn tapte millioner av medlemmer. Konservative og evangeliske kirker taper også medlemmer.

Spesielt da blant de unge.Dette fører til at de ikke lenger  følger gamle dogmatiske meninger og uforbeholden støtte til Israel tuftet på religiøs forståelse.

2 liker  
Svar
Kommentar #6

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Noen må lære det "the hard way".

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Er president Donald Trump fra det republikanske partiet Israels siste venn i Det hvite hus?

Da haster det.

Jakov  Adler har erfaring med tre totalitære regimer, og vet hvordan de kan overvinnes. Palestinerne må kanskje "learn it  the hard way" slik japanerne, tyskerne og noen andre stater har måttet  lære det. 

Livshistorien til den israelske legen Jakov Adler (f.1933) er full av dramatiske hendelser og omveltninger - nesten som en thriller. 6 år gammel flyktet han i  1939 sammen med sin jødiske familie fra et Tsjekkoslovakia, som var truet av Nazi-Tyskland, til det frie Norge. Bare et halvt år senere sto tyske tropper på norsk jord, og den lille familien var igjen truet. I et forrykende uvær i 1945 flyktet de til fots over grensen til Sverige.

Etter tyskernes kapitulasjon dro familien Adler tilbake til Tsjekkoslovakia. Da kommunistene tok makten i landet i 1948, nektet imidlertid Jakov å lyde de nye, totalitære  makthaverne. Nok en gang måtte han flykte, og i 1949 gikk han i land i Haifa for å slå seg ned i jødenes «nye» hjemland Israel.

Gjennom Jakov Adlers personlige erfaringer i sitt nye hjemland, får vi en solid innføring i Israels moderne historie. Vi får innblikk i hva som skjedde «i kulissene» både i Seksdagerskrigen (1967), Yom Kippur-krigen (1973) og de to Libanon-krigene (1982 og 1996), sett med en oppmerksom militærleges øyne. Han kjente - og kjenner - alle toppene i det israelske samfunnet og forteller åpent om sine møter med dem.

Etter mangeårig tjeneste i den israelske hær (IDF) fikk Jakov Adler det medisinske tilsyn med FNs fredsbevarende styrker i land som Angola, Liberia, Rwanda, Tadsjikstan, Romania, Haiti, Kambodsja og landene på Balkan. Gjennom sin stilling i FN-systemet fikk han også nærkontakt med FNs profilerte generalsekretær Kofi Annan. 

Samfunnsengasjert som Jakov Adler er, har han også klare meninger om dagens Israel og det vanskelige forholdet til palestinerne. Boken gir derfor spennende innspill om landets politikk i vår egen tid. I bokens siste kapittel sier han i klartekst hva han mener om Midtøsten-konflikten.  Det er grunnen til at jeg legger inn denne kommentaren på tråden. 

Han mener at tildelingen av Nobels Fredspris i 1993 til Yassir Arafat, Simon Peres og Yitzhak Rabin ikke har hatt den ønskede virkning:  «Den norske nobelkomiteen tror de kan sette i gang en fredsprosess ved å dele ut en fredspris, noe som er det rene tøv. Du kan ikke starte en bevegelse ved å glorifisere noen av lederne, som det så viser seg er en del av problemet. Det må løses på en helt annen måte. Fredsprosessen må starte innen de aktuelle områdene, ikke utenfra.»

Han karakteriserer forholdet mellom Israel og palestinerne som dårlig, og tror at forholdet vil bli enda verre. «Fullstendig sammenbrudd for De palestinske myndighetene og av Hamas' styre er det som må til.  Gaza befolkningen har lidd mye, men har ikke vært i stand til å kaste Hamas. Hadde de klart det, kunne de ha etablert en ny regjering som skjønner at det ikke er mulig å utslette Israel. En ny regjering i Gaza som ikke bruker terror, ville ha forbedret levekårene til folk både når det gjelder inntekter og menneskerettigheter. Skjer ikke dette, er det lite håp om at en fredsprosess kan lykkes».

Han peker på situasjonen i sluttfasen av andre verdenskrig, og hevder det var først da Tyskland og deres ledere var helt beseiret og knust, at de ga opp - og gikk med på fred. 

Jakov  Adler er lege og ikke historiker, men har likevel troverdighet som historisk kilde fordi han har stått så nær de sentrale begivenhetene i Midtøsten-konflikten gjennom flere ti-år, som han levende beskriver. Kjennetegn på en god kilde er at den har nærhet til omtalte begivenheter i både tid og rom. Det har tidsvitnet Jakov Adler, i tillegg til at han har blitt en svært samfunnsengasjert person siden han forlot Finnmark i 1945. 

Etter hvert har han fått selvstendige og sterke synspunkter på mange samfunnsområder, aller mest på dagens situasjon i Midtøsten og forholdet til den palestinske minoriteten i Israel. Mye annet interessant står i boka som John Solsvik skrev om norsk/israeleren Jakov Adler og utga i 2015: «Flukten fra nazistene - til Israel gjennom Norge og Sverige». 

Når president Mahmoud Abbas tid snart er ute, kan militærlegens scenarium bli virkelighet før noen vet ordet av det.  Israelske myndigheter har tatt høyde for det. Denne  gangen vil ikke en amerikansk president sette en stopper for dem i gjennomføringen.


1 liker  
Svar
Kommentar #7

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Israel mot resten av verden?

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Når president Mahmoud Abbas tid snart er ute, kan militærlegens scenarium bli virkelighet før noen vet ordet av det.  Israelske myndigheter har tatt høyde for det. Denne  gangen vil ikke en amerikansk president sette en stopper for dem i gjennomføringen.

"Det er vanskelig å spå, især om fremtiden" har professoren  sagt, og med den sannheten i bakhodet skal jeg uttale meg litt om fremtiden. 

Tidsrommet som israelske ledere har til å ta i bruk drastiske og upopulære tiltak mot sine uforsonlige fiender i  PLO, Hamas og El Fatah  for å få slutt på stadige nålestikk-angrep, særlig fra Gaza, er i ferd med å løpe ut. På sabbaten  lørdag 14. juli slo IDF  til med det kraftigste gjengjeldes-angrep mot Hamas siden Gaza-krigen i 2014.

Denne dagen ble Israel rammet av 200 raketter skutt ut fra det Hamas- kontrollerte området. Israel slo hardt til mot militære mål i enklaven,  og lovet å fortsette med det så lenge rakettene regnet ned over Israels nærområder til Gaza.  

Verden burde være imponert over Israels tålmodighet med sine aggressive naboer.  Tålmodigheten kan imidlertid snart ta slutt, for det er et tidsvindu som setter en grense for hvor lenge det er tilrådelig å slå til:  Det bør sitte en mann i Det hvite hus som har forståelse for,  og sympati med det jødiske folk,  og som gir dem frie hender til å handle i selvforsvar for å overleve som stat. 

Tidsvinduet kan være fra i dag til innsettelsen av USAs neste president i januar 2021. Da forlater trolig  den republikanske president, Donald Trump, Det hvite hus, og en ny president fra det Demokratiske partiet i USA overtar,  etter alle solemerker å dømme. Ennå er det altså tid til å handle for Israel.  

Det melder mine slektninger og venner i  USA som er ihuga republikanske supportere. De har stukket fingeren i jorden, og innser at timeglasset er i ferd med å renne ut for Israel til å handle sammen med USA i en konflikt med et flertall av stater i verden. 

Det er nemlig kjent at det har skjedd, og skjer,  et hamskifte i jødiske og kristne miljøer, både i  evangelikale og evangeliske kirkesamfunn,  der supporten for Israel forsvinner til fordel for støtte til, og sympati med, den palestinske frihetskamp. 

Hvis mine amerikanske venners politiske prediksjoner slår til, begynner kanskje en dramatisk situasjon som likner på de bibelske profetier om endetiden. Det er et spennende  scenarium vi kan se  for oss i den nærmeste fremtid: Israel mot resten av verden. Vi kan lese i Bibelen om hvordan det vil gå.

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Heksejakten begynner.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Hvis man går inn på Google og leser hele artikkelen, kan man se hvor høyt sannheten skattes i vestens  medier.  

Mandag 16. juli 2018, i etterkant av verdensmesterskapet i fotball i Russland, landet en forsinket russisk president, Vladimir Putin, i den finske hovedstaten Helsingfors.  Der ventet USAs president Donald Trump på sin russiske motpart for å ha en uformell  samtale med ham om uløste problemer mellom de to land. Samtalen utviklet  seg i løpet av de  to timer møtet  varte,  til et toppmøte  mellom verdens to mektigste statsledere. 

Den etterfølgende konferanse med et internasjonalt pressekorps som  også tok  to timer, ble sendt på direkten til hele verden, formidlet på russisk og engelsk,  der Putins versjon var svært  vanskelig å få tak i. På NRK 1 fikk seerne i Norge  etter hvert servert høydepunktene  i samtalen av NRKs utsendte medarbeidere i  Washington, Moskva og Helsingfors. 

Det hele munnet til slutt ut i det vanlige  spørsmål:  Hvem hadde trukket det lengste strå og fått mest ut av toppmøtet?  Ingen av kommentatorene  våget å gi et klart svar, for referatene av samtalen og spørrerunden etterpå var for tvetydige, med et par unntak: Trumps innrømmelse om at han stolte mer på Putins uttalelser om 0 - russisk innblanding i den amerikanske valgkampen enn på FBIs påvisning av at nettopp det har funnet sted. Det kommer til å skape opphetet debatt i USA, ved siden av at han har fått i stand en avtale med Russland om landets avtale med Israel angående Irans tilstedeværelse i Syria.

 Avtalen var  klarert i forkant med Israels statsminister Netanyahu. Det ble antydet at det kanskje har vært en hestehandel om denne saken og  Russlands  annektering av Krim-halvøya og okkupasjon av  Ukrainas  østlige provinser. 

Hvis Netanyahu har gått god for denne  "løsningen" for å få ro på Golan-høyden, kan både han og president Trump få problemer med sine respektive hjemlige venstresider i tiden fremover. Begge statslederne er utsatt for en heksejakt for tiden, som har noen fellestrekk. Heksejakten kommer til å bli blottlagt i alle  verdens aviser i morgen 17. juli.         

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.

Heksejakten kommer til å bli blottlagt i alle  verdens aviser i morgen 17. juli.         

 Lik  Sitér
1 liker  
Svar
Kommentar #10

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13709 kommentarer

Politiske aktualiteter

Publisert 3 måneder siden

Og sånn går nu dagan. Politikk skifter etter hvilke regjeringer som sitter ved makten, det ser man vel "over there"? De skifter kanskje ikke så fort, men de skifter da? Det en statsleder har bygget opp politisk, rives like fort ned igjen av en etterfølger? 

Du har kanskje ikke lest Dan.11? (Enda tre konger skal stå fram i Persia, og den fjerde skal skaffe seg større rikdom enn de andre.) Eller for den saks skyld Dan.9?( Vi har ikke hørt på dine tjenere profetene som talte i ditt navn til kongene våre, stormennene og fedrene og til alt folket i landet.) Man tror kanskje det er politisk historikk, men det er det vel ikke? Matt.24.15

Svar
Kommentar #11

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Et tidsskifte i internasjonal politikk.

Publisert 3 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Politikk skifter etter hvilke regjeringer som sitter ved makten, det ser man vel "over there"? De skifter kanskje ikke så fort, men de skifter da? Det en statsleder har bygget opp politisk, rives like fort ned igjen av en etterfølger? 

Det som hendte på toppmøtet i Helsingfors 16. juli 2018, tror jeg  vil få bred omtale i fremtidens historiebøker. Det innvarslet et tidsskifte, som vi riktignok har blitt informert om i Bibelens profetier om de siste tider. 

President Trump blir trolig Israels siste venn i Det hvite hus, for etter toppmøtet i Helsingfors vil oppslutningen om hans  innen - og utenrikspolitikk,  etter alle solemerker å dømme,  bli dramatisk redusert. 

Demokratene vil trolig fosse frem på meningsmålingene frem mot valget i november 2020. Demokratisk valgseier, med alt hva det innebærer, må verden nå være forberedt på, for Bibelens profetier forteller om det, etter min forståelse. Den andre halvdel av historien,  som profetiene forteller om,  er i dobbelt forstand Israels, enestående stilling i verden. 

Statsminister Netanyahu vil på sin side av Atlanterhavet også fosse frem på meningsmålingene frem mot Knesset-valget i november året før, i 2019. Likud og høyrepartiene ser ut til å vinne stor oppslutning om en politikk som innebærer oppfyllelse  av landløftene til jødene, opprettelsen av Eretz  Israel. Løftene inkluderer, innen Israels grenser, de bibelske landområder Judea og Samaria. Om de også gjelder Gaza, er de lærde uenige om. 

Etter menneskelige betraktninger bør innlemmelsen av de bibelske landområdene skje før president Donald Trump forlater Det hvite hus om to år. Etter den tid vil Israel stå alene i verden - med bare Gud som en alliert maktfaktor. Etter guddommelige betraktninger kan oppfyllelsen like gjerne skje etter Trumps avgang. Les om  de politiske utsiktene etter mandagens toppmøte:

Trump backs Putin on election meddling at summit, stirs fierce criticism”.

1 liker  
Svar
Kommentar #12

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13709 kommentarer

Den endelige tilbakevendelsen

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Løftene inkluderer, innen Israels grenser, de bibelske landområder Judea og Samaria. Om de også gjelder Gaza, er de lærde uenige om. 

Vi er nok litt uenige angående tiden for oppfyllelsen av løftene da det er mye stoff ute blant profetene som først må oppfylles. Det som skjer nå kan sammenlignes med sangen om Herrens vingård i Jes.5.7 (Han ventet rett, men se,  det kom blod, rettferd, men se,  det kom skrik! - v13 Derfor skal folket mitt  dra i eksil før de vet av det...)

Det finnes en tilbakevending til hvor Israel skal vende tilbake, og da skal de etter sigende bo der trygt. Det skjer ved at Herren forener Israel og Juda 

Esek.37. 19-22 Så sier Herren  Gud: Se, jeg tar Josefs trestokk som er i Efraims hånd og hos Israels stammer, hans venner, og setter den sammen med Judas stokk. 

Så gjør jeg dem til én stokk, de blir til én i min hånd. Stokkene som du skriver på, skal du holde i hånden foran øynene deres. 

Du skal si til dem: Så sier Herren  Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de dro bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land. 

Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på fjellene i Israel. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folkeslag og ikke mer være delt i to kongeriker.

Svar
Kommentar #13

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Et kristent historiesyn.

Publisert 3 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Vi er nok litt uenige angående tiden for oppfyllelsen av løftene da det er mye stoff ute blant profetene som først må oppfylles.

Et kristent historiesyn,  som jeg helt kan slutte meg til har blitt publisert i   “Bibelsk Tro» nr. 6, 2017,  der Olav Hermod Kydland er redaktør. Forfatter av artikkelen er  Per Haakonsen.  

Jeg legger ved artikkelen som en motvekt mot det historiesyn som Kjell G. Kristensen aldri blir trøtt av å presentere på ulike tråder. Jeg har ingen tro på at han vil endre sitt historiesyn, men kanskje andre vil ha nytte av å lese hva en teologisk samfunnsviter har kommet frem til om Israel i de siste tider:


"Jeg vil si noen ord om det vi kan kalle en kristen historieforståelse.

Det er å ha et historiesyn innebærer at vi prøver å se den indre sammenheng i historien. Altså: Finnes det en indre sammenheng og mening i det som skjer, eller er alt bare tilfeldigheter?

Et kristent historiesyn har som kjerne å erkjenne Kristus og hans makt og vilje i historien. Vi tror på en Gud, som etter sitt evige råd, styrer historiens gang. Innholdet i dette rådet er synd og nåde, dom og frelse, forkastelse og antakelse. 

Det er alltid en velsignelse å kunne se Israel i Bibelens lys, og la Bibelen styre våre tanker. Alt for ofte er det slik at vi lar politikken bestemme. Da kan hjertene lett bli urolige, og vi vet ikke riktig hva vi skal tro. Men når vi åpner vår Bibel, slipper forvirring og mismot tak. Vi kan stenge denne verden ute og glede oss over Ordet. Og det er det vi skal nå.

Israel er Guds eiendomsfolk. 

Det er det viktigste kjennetegnet ved dette folket. Herren velger ut Israel som sitt folk, for gjennom det å åpenbare seg for verden. Slik var det i gammeltestamentlig tid,  og slik er det fremdeles. Guds utvelgelse av Israel står ved lag til alle tider. Det er utvalgt fra evighet og til evighet.

Ja, ikke bare det. Israels utvelgelse fortsetter inn i evigheten. I Johannes åpenbaring leser vi at navnene på Israels tolv stammer er skrevet på portene i det nye Jerusalem, og navnene på de tolv apostler er skrevet på byens mur. Ikke noe annet folk har en slik særstilling – det være seg i tid eller i evighet. Israels stilling som et Guds redskap, skal minnes for alle tider.

Men nettopp dette er det store anstøt for mange. Israels særstilling blant folkeslagene provoserer menneskene. Og da må vi begynne med å si et ord om antisemittismen blant oss.

 1. Antisemittisme

Det er nettopp utvelgelsen av Israel som har vært og fremdeles er årsak til den antisemittisme som vi har vært vitne til opp gjennom historien. Det gjelder både i gammel- og nytestamentlig tid, og ikke minst gjelder det i vår egen tid.  Israel hates av nesten alle. Til alle tider har Israel vært hatet av araberne, Ismael og Esaus etterkommere. De er også hatet av den sekulære verden: For hvorfor skulle jødene ha et fortrinn fremfor alle andre folkeslag? At noen skulle være spesielt utvalgt til å tjene Gud, blir en utålelig tanke for svært mange. 

Dypest sett er fiendskapen mot Israel en åndskamp. Det er ikke primært Israel som er skyteskiven, men han som har utvalgt Israel. Det er Guds hatet som kommer utilslørt til syne i hatet mot jødene. Jødenes eksistens minner oss om den levende Gud, og det kan vi myndige og selvstendige mennesker ikke rå med. Like lite som vi mennesker kan tåle en Gud som vi må bøye oss for, like lite kan vi tåle at et folk skulle være spesielt utvalgt til å tjene ham. Kjernen i antisemittismen er menneskets Gudsopprør. Det er dette Israel får føle på kroppen.

Det vil aldri komme en dag da antisemittismen opphører. Israel kan rett nok bli mer respektert enn de er i dag, men det vil aldri bli akseptert. Det er en konsekvens av utvelgelsen. 

Den jødiske forfatter Yehuda Avner forteller om en bibeltime hjemme hos daværende statsminister Menachem Begin.[1] Begin trakk frem et ord i 4 Mosebok kapittel 23 der det står å lese i følge den hebraiske grunnteksten: ”dette er et folk som skal bo alene og som ikke skal bli regnet blant nasjonene.”

Bibelordet er en profeti som tilkjennegir Israels særstilling. Israel vil aldri bli regnet som én blant mange nasjoner. Israel vil være evig anomal blant nasjonene. Bibelordet sier at Israels isolerte stilling er en guddommelig bestemmelse. 

I sin tid antok sionistene at om bare jødene fikk sin egen stat og kunne styre seg selv, ville antisemittismen opphøre. De antok at problemet var den uro det jødiske nærvær skapte blant de folk de var spredt iblant. En egen stat ville løse dette problemet. Det var en feilslutning. Den jødiske stat skulle vise seg å bli like forfulgt som jøden selv.

Begin oppsummerte bibeltimen med å si at hvis vi (jøder) ikke lever for oss selv, vil vi opphøre å eksistere. Han så altså at det var en guddommelig bestemmelse at jødene skulle leve isolert og ikke være som alle andre folk. Det var på ingen måte noe mål å bli som alle de andre.

Dessverre er det få, trolig ingen, israelske toppolitikere som opp gjennom årene har hatt Menachem Begins bibelske innsikt.  Og det er noe av den tragedie som hefter ved det jødiske folk – at de egentlig ikke forstår sin egen situasjon.

 2.
Tilbake til utvelgelsen

Utvelgelsen består i at Abraham får tre løfter: Det er landløftet, ætteløfte og velsignelsen. Vi leser om dette i 1 Mosebok 12. 

Abraham får beskjed om å dra ut fra Ur i Kaldea til det landet som Herren ville vise ham. Det er Kana’ans land. Da han kom til Sikem, dagens Nablus, åpenbarer Herren seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet”. Landløftet går igjen som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet. 

Det andre løftet Abraham får er ætteløftet: ”Jeg vil gjøre deg til et stort folk.” Abraham ble stamfar til Israel som folk, men fremfor alt ble han stamfar til alle troens folk. Vi har alle Abraham som far.

Det tredje løftet er velsignelsen. Det er igjen tre-delt. Herren vil velsigne Abraham selv og gjøre hans navn stort. Men samtidig skal han bli til en velsignelse. Det peker ut over Abraham. Fra hans slekt skal det utgå en særskilt velsignelse. Det er et løfte som peker frem mot Messias. I ham skal alle jordens slekter velsignes, sier Guds ord. 

Endelig inneholder velsignelsen et løfte og en advarsel: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.”

Det er altså ikke likegyldig hvordan vi stiller oss til Israel. Den som går i rette med Israel,  kommer under Guds vrede, det vil si Guds straff. Men den som velsigner Israel får del i Guds velsignelse. Det Herren med dette sier, er at han vil bevare dette folket. Ikke noen makter eller krefter skal kunne ødelegge det folk han har utvalgt. Som det eneste folkeslag i verden, er det under Guds særskilte beskyttelse.

Disse tre løftene blir gjentatt gjennom hele 1. Mosebok, også for patriarkene Isak og Jakob. Med denne utvelgelsen legger Herren grunnlaget for hele sin frelseshistorie. Israel som folk og Guds frelse til alle mennesker, henger uløselig sammen. Herren gjør seg avhengig av dette folket. Israel blir Guds umistelige tjener.

 3.
En nådepakt

Den pakten som Gud inngår med Abraham er en nådepakt. Det må vi merke oss. Det er en ensidig pakt der Gud ikke forplikter andre enn seg selv. Den kan med andre ord ikke gjøres ugyldig. For det er ikke noe Abraham skal gjøre eller være for at pakten skal beholde sin gyldighet. Det er med andre ord ingen tosidig pakt. Paktens gyldighet er ikke avhengig av at begge parter oppfyller sine forpliktelser.

Det forhold at Gud ikke forplikter andre enn seg selv, betyr at uansett hva Abraham og hans slekt gjør eller ikke gjør, så rokker ikke det ved paktens gyldighet. Dette gjelder selvsagt også landløftet som er en del av pakten. Så lenge Israel er Guds utvalgte folk, og det vil det jo alltid være, gjelder også løftet om at Kana’ans land tilhører Israel. Landløftet er en del av utvelgelsen.

Land til Israel er en omstridt sak i vår tid, men  er det ikke i Bibelen. Moses fikk se inn over Kana’ans  land fra en fjelltopp i dagens Jordan. Det han så var området mellom elven Jordan og Middelhavet. Det har til alle tider vært regnet som Israels kjerneland. Til det hører selvsagt også Judea og Samaria, det som engelskmennene valgte å kalle for Vestbredden,  altså landet vest for Jordan. 

Så har vi andre steder i Bibelen som sier at Israels land strekker seg helt til Eufrat. Det er Eufrat i nord, det vil si dagens Syria. Grensen i øst omfattet store deler av det som i dag er Jordan. Under kong David og kong Salomo var dette områder under Israels kontroll. Det vil si at det var områder som måtte svare skatt til Israel, men uten å tilhøre selve kjernelandet Israel. 

Poenget her er at landet tilhører Israel i kraft av utvelgelsen og de mange løfter vi finner i Det gamle testamentet. Det går ikke an å si at disse løftene ikke gjelder i nytestamentlig tid, slik vi ofte hører. Både i evangeliene og i Paulus sine brev blir det vist til Abrahamsløftene eller til paktene, det vil si paktene med Abraham, Isak og Jakob. Om ikke annet inneholder Det nye testamentet en meget klar indirekte bekreftelse på landløftet. 

En av de mange innvendingene fra teologisk hold mot landløftene, går ut på at de ikke er bekreftet i Det nye testamentet. Men hvorfor skal de det?

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13.8). Det er den samme Kristus som taler i Det gamle testamentet, som åpenbarer seg i Det nye. At løftene må bekreftes i Det nye testamentet for å stå ved lag, er jo en tankegang som forutsetter at Det gamle testamentet nærmest er blitt avløst av Det nye. At Det nye representerer noe kvalitativt nytt i forhold til Det gamle. Det er det Aksel Valen Sendstad noe sarkastisk har kalt for en teologisk utviklingslære.

Andre mener at landløftene må forståes i sin åndelige betydning. Den linjen har en lang tradisjon på Menighetsfakultet. Men det er ikke vårt tema.

Innvendingene mot å ta løftene i Det gamle testamentet bokstavelig, dreier seg dypest sett ikke om Israel og landløftene, men om bibelsyn, hvorledes vi leser og forstår Bibelen. Det er ikke til  å legge skjul på at det kan være en avgrunn mellom fagfolk og lekfolk i den måten vi leser Det gamle testamentet. 

  4. Utvelgelsen går som nevnt videre gjennom Abrahams slekt, ledd for ledd. 

Først Isak, så Jakob og dernest Jakobs sønner. Og gjennom Jakobs sønner oppstår da Israel som folk.

I denne utvelgelsesprosessen er det to bevegelser som går parallelt: utvelgelse og forkastelse. Vi skal se litt på det. 

Abraham hadde to sønner. Den ene, Ismael, fikk han med trellkvinnen Hagar. Den andre, Isak, fikk han med sin kone Sara. Ismael ble drevet ut av leiren, mens Isak ble utvalgt. ”For i Isak skal det nevnes deg en ætt”, lød Herrens ord til Abraham. (1 Mos 21,12). Av Isaks to sønner ble Jakob utvalgt og Esau forkastet. Fra Jakobs 12 sønner fremstår Israel som folk. Altså utvelgelse og forkastelse innenfor en og samme familie.

Utvelgelsen av Israel som folk, skal tjene en rekke hensikter. Den viktigste var å forberede Menneskesønnens komme. Det skulle skje ved at Juda stamme ble utvalgt og innenfor den, Davids hus.

Hva så med de som ble forkastet: Ismael og Esau?

At de er forkastet innebærer ikke at de er utelukket fra frelsen. Men de er utelukket fra å føre Guds frelsesåpenbaring videre. Ismael blir også velsignet og får et løfte om at Herren vil gjøre ham til et stort folk. Men pakten og frelseslinjen ble ført videre gjennom Isak og Jakob. Det er disse som blir bærere av Guds historiske frelsesplan.

Ismael og Esau  blir stamfedre til den arabiske befolkning, og her skjer det en forherdelse mot evangeliet. Det ble et fiendskap både mellom jøder og arabere som folkeslag. Disse sokner til hver sin religion, islam og jødedom. 

Det er interessant å se at det fiendskapet vi ser i dag, har røtter helt tilbake til Bibelens første bok. Ismael, trellkvinnens sønn, spottet Isak, og Esau la sin bror Jakob for hat.  Fiendskapet mellom Israel og den arabiske verden, har altså sitt utgangspunkt i utvelgelsen og folkeslagenes opprinnelse.

Øivind Andersen sier at fiendskapet mellom jøder og arabere er uopprettelig, og det kommer aldri til å forsvinne. (”Hva med Israel” s. 24) Den samme konklusjon trekker den israelske historikeren Benny Morris, som er mest kjent for sin bok om frigjøringskrigen i 1948. Han peker på religionen som den egentlige årsak til fiendskapet. Det har ført til et uforenelig motsetningsforhold, sier han. 

Vi har med andre ord å gjøre med en konflikt som ikke kan løses på noen annen måte enn at den ene hersker over den andre. Og det var nøyaktig det velsignelsen til Jakob gikk ut på: ”Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg ned for deg.” (1 Mos 27,29) Fiendskapet mellom jøder og arabere er teologisk og historisk betinget. Det vil aldri opphøre.

 5.
Gud samler sitt folk i fedrenes land

At Gud samler sitt folk i fedrenes land er noe av det største som har skjedd i dette folkets historie

Dette er profetert i Skriften, men altså i vår tid skjer det. Etter to tusen år i eksil er jødene begynt å vende tilbake til sitt hjemland.

Det skjer noe som er besluttet i Guds råd. Og da må vi si noen ord om det vi kan kalle en kristen historieforståelse.

Det å ha et historiesyn innebærer at vi prøver å se den indre sammenheng i historien. Altså: Fins det en indre sammenheng og mening i det som skjer, eller er alt bare tilfeldigheter?

Et kristent  historiesyn har som kjerne å erkjenne Kristus og hans makt og vilje i historien. Vi tror på en Gud, som etter sitt evige råd, styrer historiens gang. Innholdet i dette rådet er synd og nåde, dom og frelse, forkastelse og antakelse. 

Den dom som rammet Israel etter at de korsfestet sin Messias, resulterte i straff og adspredelse. På en måte ble Israel en forkastet slekt. Men Herrens vrede varer ikke til evig tid. ”For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.” (Jes 57,16) Tiden synes å ha en sonende virkning, for Herren ”gjemmer ikke på vrede for evig”. (Sal 103,8)

I og med at Herren på nytt samler sitt folk, er vi over i antakelsens fase. Han samler sitt folk for å gjøre noe nytt. Alt skjer til sin tid. 

Et kristent historiesyn består i å finne analogien i det som skjer. Da kan vi bedre forstå Guds finger i historien. Vi må finne paralleller til tidligere tiders hendelser. For alt som skjer er innbyrdes analogt, for det skjer egentlig aldri noe virkelig nytt under solen. Det som skjer, har også skjedd før. Det er bare tiden og omstendighetene som forandrer seg. Oppgaven for en kristen historieforståelse blir derfor å finne parallellene, likhetene med tidligere tiders hendelser.

6. Jødenes tilbakevending

Jødenes tilbakevending i dag har sin åpenbare parallell i den første innvandring til Kana’ans land på 1400 tallet før Kristus

På samme måte som Josva ledet folket inn i det lovede land, vandrer jødene av i dag på nytt inn i det land som Herren har gitt dem. 

En annen åpenbar likhet er at det landet som jødene første gang kom inn i, var bebodd. Bibelen lister opp en lang rekke folkeslag som bodde i Kana’ans land. Det var Guds vilje at alle disse folkeslag skulle drives bort. Det leser vi om både i Mosebøkene, Josvas bok og i de historiske bøker for øvrig.

På samme måte var det geografiske området, Palestina, bebodd da jødenes innvandring for alvor tok til på slutten av 1800 - tallet. I henhold til tyrkiske kilder bodde det i overkant av 500 000 mennesker i Palestina, hovedsakelig arabere. 

Jødene kjøpte opp jord, drev landbruk og kom i konkurranse med araberne, som sterkt mislikte deres nærvær. Allerede i 1891 ble den jødiske innvandring innklaget til sultanen i Konstantinopel.

En fordrivelse, om vi skal bruke det uttrykket, kom først med krigene i 1948, 1967 og 1973. Men ”fordrivelsen” hadde sin hovedforklaring i at araberne flyktet for å unngå krigshandlinger. Men virkningen var den samme som på Josvas tid, den innfødte befolkning flyktet til fordel for jødiske bosettere.

Den åpenbare historiske parallellen er: Erobring og fordrivelse. 

Men det er en åpenbar parallell til: På samme måte som Gud forherdet kanaaneernes hjerter, har han i dag forherdet arabernes hjerter. Vi leser i Josva 11,30 at ”Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og dro ut i krig mot Israel.” Herren forherdet kananeernes hjerter på samme måte som han i sin tid forherdet Faraos hjerte. På den måten ødelegger han Israels fiender samtidig som han skaper en åpning for sitt folk. 

Er det noe som slår en i dag når en ser på palestinerne, så er det nettopp deres uforsonlige holdning. De er besatt av en tanke, hive jødene på sjøen. Det er ingen arabisk leder som er i stand til å akseptere en jødisk stat. Parolen er at jødene må bort. På denne måten gjentar historien seg, araberne ødelegger seg selv gjennom et forstenet hat mot jødene.

Vi må hente inn et moment til. Gud åpenbarer seg i historien gjennom Lov og Evangelium. Dette er de grunnkreftene Gud bruker i sin verdensstyrelse. Loven er et uttrykk for Guds dom, evangeliet for Guds nåde.

Da Herren drev de kanaaneiske folkeslag ut under den første innvandringen, var det fordi de hadde oppfylt sitt ondskaps mål. Herren drev dem ut på grunn av deres ugudelighet. (1Mos 15,16 og 5 Mos 9,5). Her er det Guds domskrefter som er i sving. Men med dette åpner Herren for jødenes innvandring. Det er Guds nådekrefter. 

Den samme parallellen kan vi trekke i dag. Araberne mister sitt land på grunn av ugudelighet og ondskap (islam). De er kommet under Guds dom. Men på nytt åpner dette for jødisk innvandring. Det er Guds nåde-handling. 

Det som har skjedd før, gjentar seg i dag. I likhet med kanaaneerne mister araberne sitt land på grunn av ugudelighet. Israel får land som en Guds frelses-handling. Ut fra Guds ord kan vi si at innvandring og fordrivelse er en Gud-villet handling. Med andre ord: Det som skjer med araberne i dag, er ingen urettferdig hendelse,  sett med Guds øyne.

 7. Vårt ståsted er Bibelen

Så vet vi at dette kan falle mange tungt for brystet. Men det har ingenting med saken å gjøre. Vårt ståsted er Bibelen, ikke politikken og heller ikke en human-etisk tenkning. 

Da Gro Wenske høsten 2014 presenterte en tilsvarende konklusjon, ble det et ramaskrik, også i den kristne dagspressen. I humanitetens navn gikk det ikke an å ha slike meninger, het det. 

På samme måte som vi har gjort her, trakk Gro parallellen mellom dagens situasjon og jødenes innvandring i Kana’an. Hennes konklusjon var at de arabere som ikke ville leve fredelig sammen med jødene i Israel, måtte kastes ut av landet. Dette var jo en mild parallell  i forhold til den ordre Josva i sin tid fikk.

Avisen Vårt land slo fast at Gro hadde gitt hatet et ansikt. Dagen mente på lederplass at Gro hadde tatt til ordet for etnisk rensing og tok avstand fra det de mente var voldsretorikk. 

Vi må spørre oss selv: Hvorfor denne voldsomme reaksjonen på en artikkel som var så bibelsk velfundert?

En ting er at mange kristne ikke leser i sin Bibel og er fremmed overfor en bibelsk tankegang. Det er en åpenbar forklaring. Men mange kristne er også fanget av en humanistisk tankegang. De tar det, som den største selvfølge, at humanisme og kristendom er to sider ved samme sak. Det må vi si et ord om etter som dette er et fenomen som stadig brer om seg.

 

8.  Mange har formet Guds-skikkelsen i sitt eget bilde.

Når så mange står fremmed overfor Guds åpenbarings-historie, er det fordi vi har formet Guds skikkelsen i vårt eget bilde 

Gud er en barmhjertig og nådig Gud. Det er sant. Men i dette gudsbildet har vil lagt inn rent menneskelige egenskaper. Vi tror at Gud er som oss, og utstyrer Gud med de samme egenskaper som vi selv har.  

Bibelen advarer mot dette: ”For deres tanker er ikke mine tanker og deres veier er ikke mine veier” leser vi hos Jesaja 55,8.

Tenker vi som verden tenker, forblir Guds åpenbaringshistorie en lukket bok. Det er en avgrunn mellom de forestillinger vi mennesker gjør oss, og de tanker som tenkes i Guds råd. Humaniteten og fornuften og den menneskelige moral kan ikke fatte Gud og hans rettferdighet. 

For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.”

Og i 1. Kor 3, 20 leser vi: ”Herren kjenner de vises tanker og vet at de er tomhet”.

Det å tegne Gud i vårt eget bilde, kaller Bibelen for dårskap.

Nå er det ikke bare mangel på bibelinnsikt som gjør seg gjeldende blant oss. Mange kristne ledere innser at det er blitt for stor avstand mellom Bibelen og de verdier som gjør seg gjeldende i det norske samfunn. Det tvinger frem et valg,  og da blir Bibelen den tapende part. Det bibelske gudsbildet velges bort til fordel for et humanistisk gudsbilde.

Kirken forlater sitt tradisjonelle budskap og erstatter det med noe som likner. Og det som likner, er noe alle mennesker kan gi sin tilslutning til, humanistiske verdier. Resultatet blir et ramaskrik når noen prøver å tenke bibelsk. 

9.
Tilbake til jødenes innvandring

Vi skal ta dette et skritt videre. Jeg tenker da på jødenes erobringer under seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Ved disse to krigene kom Israels kjerneland under full israelsk kontroll. En skulle da tro at glede og takknemlighet fylte jødenes hjerter. Men israelerne var forskrekket over sin egen suksess og ønsket å levere mesteparten av det erobrede land tilbake. 

Men det var lettere sagt enn gjort. Araberne ville verken ha fred eller forhandlinger. De ville ha alt det tapte tilbake.

Hvis vi nå prøver å jevnføre disse to krigene med de kriger Israel førte i gammeltestamentlig-tid, er det heller ikke her vanskelig å finne gode paralleller. I Det gamle testamentet finner vi mange eksempler på at det er Herren som fører Israels kriger. Slik må det også være, fordi Israel er Guds folk, og dette folket måtte bevares fra utslettelse for å kunne utføre sin frelseshistoriske oppgave. På den måten blir Israels fiender også Herrens fiender.  

Blant de mest kjente av disse krigene er nettopp de krigene som førte til erobringen av Kana’an. De skjedde på Herrens uttrykkelige ordre. Det er Herren som i sin makt erobrer landet for Israel. Mest kjent er erobringen av Jeriko, der Herren gir detaljerte forordninger. Det skal ikke være tvil om at det er Herren som gir Jeriko til Josva. Vi leser om dette i Josvas bok med klare paralleller i 5. Mos 7.

Herren går med sitt folk i striden. Han er Gud for Israels fylkinger, står det i 1. Sam 17,45. Det er ikke for ingenting at hans navn er ”hærskarenes Gud”

Vi har mange andre klare eksempler på dette, som  Gideons kamp mot medianittene, og Samsons kamp mot filistrene. Vi leser om dette i Dommernes bok. Ikke minst har vi Davids kamp mot Goliat. Den som spotter Israel, slik Goliat gjorde, spotter i virkeligheten den levende Gud. 

Vi kan ta med utfrielsen fra Egypt. Hele utfrielsen og egypternes forfølgelse er regissert av historiens og allmaktens Gud. 

Som vi vet, lot Herren hele Egypts hær drukne i Siv-sjøen (i Akaba-bukta ?). Israel på sin side kunne juble og takke. Dette var Herrens kamp. Israel var redusert til statister.

Når Herren i dag samler sitt folk, er det selvsagt for at dette folket skal fortsette sin frelseshistoriske gjerning. Da er det også selvsagt at Herren bevarer sitt folk på samme måte som han bevarte det i gammeltestamentlig tid. Er Israel fremdeles å forstå som Guds folk, strider Herren for det også i dag. Krigene i 1967 og 1973 må sees i dette lys. Også disse var Herrens kriger.

 10. Motargument fra fag-teologisk hold.

Før vi forlater vår måte å forstå Israel på, ved å finne analogier i historien, må vi ta med motargumentene fra fag-teologisk hold. De har et hav av innvendinger. Vi skal ta med to av dem.

For det første vil de si at i Det gamle testamentet finner vi krigens Gud, selvsagt også kjærlighetens Gud, men først og fremst krigens Gud. I Det nye testamentet finner vi kun kjærlighetens Gud. Her legges vekten på kjærligheten mellom Gud og mennesker.

Denne forskjell betyr at de fortellingene vi finner i Det gamle testamentet, spesielt når det gjelder Israels innvandring i Kanaan, ikke kan overføres til nytestamentlig tid. De hellige kriger som vi finner i GT, begrenser seg til den tidligste fase i jødenes historie og har ingen overføringsverdi til vår tid.

Vi har allerede nevnt at det går ikke an å operere med to Gudsbilder. Gud er selvsagt den samme gjennom hele frelseshistorien (Sal 102,28). Det er ingen forandring hos Gud (Mal 3,6). ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid”, leste vi. At guddommen skulle forandre karakter i nytestamentlig tid, må vi bestemt avvise.

Et annet teologisk grep er å åndeliggjøre tekstene i Det gamle testamente. De må omtolkes i lys av Det nye testamentet, sies det. Krigene må forstås som metaforer på kampen mellom det gode og onde i tilværelsen. Med nytestamentlige øyne er krig ikke lenger krig i ordets egentlige forstand, men et bilde på den verdslige åndsmakt som den kristne kirke blir møtt med. 

For vår del vil vi minne om at den ”Hele Skrift er innblest av Gud.”  Jesus underviste sine disipler i Det gamle testamentet både før og etter sin oppstandelse. Vi har ingen holdepunkter for å tro at Jesus i sin undervisning eller disiplene i sin lære, åndeliggjør tekstene i GT. Det er et vilkårlig teologisk grep.

 11. Herren ga Israel landet tilbake.

Før vi helt forlater dette punktet om Israel og landet, er det enda en ting til å si.

Herren stred for Israel og ga dem landet tilbake. Men jødene takket nei, og det var ikke pent. Det var sant å  si ganske utakknemlig, men det gjenspeiler den åndelige situasjon i Israel. Helt frem til 1977 var Israel styrt av Arbeiderpartiet. Deres ledere var gjennomsyret av en sosialistisk tankegang. Bibel og religion var ikke deres domene. Følgelig var det heller ikke plass for en ”overnaturlig” forklaring om at  krigene i 1967 og 1973 var Herrens kriger, og at de seiret takket være ham.

At Israels seier i 1967 kom overraskende på jødene er forståelig. Derfor gir Herren dem en ny mulighet med krigen i 1973. Men når jødene for annen gang takker nei, blir de rammet av Herrens vrede. Herren svarer med å la Israels fiender ramme landet gjennom terror. Parallellen til GT er igjen åpenbar.

I første del av Dommernes bok er det glimrende illustrert hvorledes Israels ulydighet fører til at Herren lar Israels fiender falle inn i landet. Israel ville ikke høre Guds ord, og de omkringliggende folkeslag og stammer blir ”brodder i sidene” på Israel, leser vi. 

Parallellen til dagens situasjon er slående. Heller ikke i dag vil Israel høre Guds ord. Det er nesten like stor grad av forherdelse i Israel som i Norge. Det er en verdslig, materialistisk tankegang som rår grunnen. Og resultatet ser vi. Israels fiender plager på nytt landets befolkning.

12. Hva venter så Israel i tiden fremover sett med bibelske øyne?

Det som ligger foran oss er jødenes omvendelse. At jødene skal omvende seg i de siste dager, er massivt profetert både i Det gamle og Nye testamentet. Jødene skal som folk igjen bli antatt og innpodet i sitt eget oljetre, leser vi hos Paulus. 

Hvorledes skal det skje?

Svaret er igjen: Krig. Det må skapes en nød blant jødene som de ikke er i stand til å komme ut av ved egen hjelp. For å vende seg til sin Gud, må de konfronteres med sin egen maktesløshet. Allerede Moses skriver at jødenes omvendelse i de siste tider skal finne sted under stor trengsel. (5. Mos 4,30)

Sakarja skriver at alle jordens folkeslag skal samle seg til strid imot Israel, og Jerusalem skal bli en løftestein. Det minner ikke så rent lite om dagens situasjon. Men, skriver Sakarja, på den dag når dette skjer, vil Herren opplate sine øyne over Judas hus, og de skal skue opp til ham som de har gjennomstunget.

Det mest omfattende profeti om en oppmarsj mot Israel i den siste tid, finner vi hos profeten Esekiel i kapitlene 38 og 39.  Det er her vi leser de kjente ord om ”Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal” som alle drar opp mot Israel. Det interessante er navnene. For dette er alle navn på Jafets sønner. (1. Mos 10,2-3 og 1.  Krøn 1,5-7.)

Jafet svarer til det som vi kaller for de indoeuropeiske folkeslag. Det er folk som hadde sitt utgangspunkt i Europa, Russland og India. At Jafets sønner har fått en så fremtredende plass, er tankevekkende. For det er jo nettopp vi i Europa som er Jafets sønner. Det er i Europa at de største jødeforfølgelsene har funnet sted opp gjennom historien. Det er her jødene har opplevd sitt Holocaust. Det er her antisemittismen på nytt har reist sitt hode. 

Med utgangspunkt i Esekiel, og profeter som Joel og Sakarja, kan vi si at det bærer mot et endetids slag der Israels fiender prøver å utrydde jødene. Bibeltekstene tyder på at de europeiske land vil få en sentral plass i dette slaget. 

Så vet vi alle hvorledes dette går. Herren vil la ”ild og svovel” regne ned over de mange folkeslag som har samlet seg til krig mot Israel. På den måten vil han åpenbare sitt navn, ikke bare på Israel, men for en hel verden. Herrens omsorg for sitt folk blir et vitnesbyrd for alle mennesker.

13.
Til slutt

Den vei som Israel har gått og fortsatt vil måtte gå, er lidelsens vei. Israel er i denne verdens øyne et forkastet folk, gjenstand for verdens hån og spott. Slik må det også være. De eller den som er utvalgt av Gud, vil alltid være gjenstand for forfølgelse. Det være seg jøder eller kristne. 

I 1. Kor 1 ber Paulus menigheten om å være oppmerksom på sitt kall. Han skriver at det som er dårlig i verden, det som er svakt i verden, det som er lavt i verden og det som er ringaktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg. Dette er ord som fremfor alt passer på det jødiske folk. 

Som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet, heter det at Israel skal bli til en forbannelse og til spott blant alle jordens folkeslag (5. Mos 28; Jer 44). Slik har det da også gått.

Så kan en lure på: Hvorfor det må være sånn? Ja, hvorfor må jødene være det minste og mest foraktede av alle folkeslag?

Gud plasserer jødene nederst eller lavest fordi Guds frelsesverk gjelder alle mennesker, også de minste og mest uanselige. Ja, kanskje aller mest dem. Også de som ingenting er, er gjenstand for Guds omsorg.

I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden,…”(Jes 57,15) 

Jødefolkets skjebne er et uttrykk for dette. Dette folket er det minste i Guds rike, og Guds kjærlighet omfatter nettopp dem som ingenting er. Jødene er ganske ufrivillige blitt bærere av Jesus Kristi kors. Det var ingen som spurte dem. Ingen som ba om deres samtykke. De ble bare ganske enkelt utpekt i Guds råd. For dette har de ikke høstet annet enn lidelse. 

I likhet med Kristus selv er jødene, Guds lidende tjener. Jesus lider for våre synders skyld. Israel lider for at de gjennom sin utvelgelse skal vitne om Guds frelsesvilje.

Jødene, ikke kirken, er historiens egentlige korsbærere.


“Publisert i “Bibelsk Tro» nr. 6, 2017, redaktør Olav Hermod Kydland.

 

 

1 liker  
Svar
Kommentar #14

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13709 kommentarer

Jeg fulgte den røde tråden like så godt

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Abraham får beskjed om å dra ut fra Ur i Kaldea til det landet som Herren ville vise ham. Det er Kana’ans land. Da han kom til Sikem, dagens Nablus, åpenbarer Herren seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet”. Landløftet går igjen som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet. 

Ja, jeg ser dette Øye. Forfatteren ser ut til å ha gjort seg opp mange egne meninger og ikke fulgt alle de røde trådene, men det er da ikke så nøye med det så lenge det passer inn i din og hans forståelse/beskrivelse. Historien videre tar jo neppe hensyn til skribenters oppfatninger om de ikke får ned seg alt? Men denne forfatteren er jo opptatt av at Israel skulle omvende seg til Gud. 

Så hvordan forfatteren har klart å skrive et så langt stykke om Israel og uten å ha fått med seg de velsignelser/ forbannelser som skulle følge dem om de fulgte eller ikke fulgte hans lover, er jo pussig.

Forfatteren nevnte ingen ting om Juda som også er med i denne pakten, det virker veldig partisk. Derfor fortsetter jeg den røde tråden i sitatet: At Abraham fikk ordene:  ”Din ætt vil jeg gi dette landet” - det er forklart hos Galaterne 3.16:

Nå ble løftene gitt til Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ættlinger, som om det var mange, men som om én (ætt): Og din ætt, og dette er Kristus.

Det var altså Kristus løftet til slutt peker mot, og han er jo både seierherre og konge for jødene, selv om han blir kalt løven av Juda? (Åp.5.5)

1 liker  
Svar
Kommentar #15

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Mitt enfoldige råd.

Publisert 3 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Forfatteren ser ut til å ha gjort seg opp mange egne meninger og ikke fulgt alle de røde trådene, men det er da ikke så nøye med det så lenge det passer inn i din og hans forståelse/beskrivelse.

Jeg var usikker på hvor fast du satt i din noe spesielle tolkning av Skriften, og  ventet egentlig ikke på noen erkjennelse fra din side om at den klassiske forståelsen av jødefolkets historie, som millioner av mennesker over hele verden holder seg til, har  blitt forstått av deg, Kjell G Kristensen. 

Mitt enfoldige råd til deg er: Ta kontakt med messiastroende jøder eller kristne arabere i Israel som har tilhørighet i samme menighet, og spør dem  om veiledning!  Slike menigheter blir det stadig flere av. De er kanskje de eneste som kan hjelpe deg i din situasjon. De har hjulpet andre.

1 liker  
Svar
Kommentar #16

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13709 kommentarer

Takk for råd!

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Mitt enfoldige råd til deg er: Ta kontakt med messiastroende jøder eller kristne arabere i Israel som har tilhørighet i samme menighet, og spør dem  om veiledning!  Slike menigheter blir det stadig flere av. De er kanskje de eneste som kan hjelpe deg i din situasjon. De har hjulpet andre.

Tror ikke jeg får bruk for det så lenge skriftene er inntakte. De sliter selv med å forstå dem, så det vil nok ikke hjelpe stort. Det likeste vi kan gjøre er å la tiden fortsette å gå så løses dette spørsmålet av seg selv.

1 liker  
Svar
Kommentar #17

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Resultatet av de hemmelige samtalene?

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Mandag 16. juli 2018, i etterkant av verdensmesterskapet i fotball i Russland, landet en forsinket russisk president, Vladimir Putin, i den finske hovedstaten Helsingfors.  Der ventet USAs president Donald Trump på sin russiske motpart for å ha en uformell  samtale med ham om uløste problemer mellom de to land. Samtalen utviklet  seg i løpet av de  to timer møtet  varte,  til et toppmøte  mellom verdens to mektigste statsledere. 

I en utfyllende kommentar til min egen kommentar #8, "Heksejakten begynner" vil jeg peke  på et mulig scenarium som trolig vil  sjokkere verden når det blir kjent hva Trump og Putin snakket om i den tiden ingen andre var til stede under toppmøtet deres  i Helsingfors:  "Hvis Netanyahu på forhånd  har gått god for denne (hemmelige)  "løsningen" for å få ro på Golan-høydene, kan både han og president Trump få problemer med sine respektive hjemlige venstresider i tiden fremover". Putin slipper trolig   billigere unna.

President Putin har, som den første Israels-vennlige russiske statsleder siden 1948 (siden Josef Stalin !) kanskje  akseptert Donald Trumps ønske om å anerkjenne Israels annektering av Golanhøydene i 1981 -  mot at Putin fikk aksept for Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014. Over bordet har de trolig blitt enig om flere andre internasjonale  stridsspørsmål,  som i lang tid har forsuret forholdet mellom de to land. 

Lekkasjene om hva de ble enig om i all stillhet har allerede begynt å sive ut. Statsminister Netanyahu har mye av æren for denne utviklingen, som ikke minker hans status som suveren  leder for den jødiske stat. I verdens øyne vil de tre statslederne bli fordømt for sine respektive holdninger  til Trumps slagord,  America first!  Putin: "Russia first" og  Netanyahu: "Israel first". I denne lenken fins lekkasjene om resultatet av de hemmelige forhandlingene:  

US may recognize Israeli sovereignty over Golan Heights – Israeli ...

Bare en israelsk annektering av Judea og Samaria mangler da i gjenopprettelsen av løfteslandet.

2 liker  
Svar
Kommentar #18

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Endelig i mål.

Publisert 3 måneder siden

Israel passes Jewish state law, enshrining 'national home of the ...

Denne loven som ble vedtatt  19. juli  2018,  med hårfin overvekt av ja-stemmer, 63 - 55, og to blanke stemmer, kalles "A Basic Law", og markerer en milepel i  jødefolkets historie, slik den har vært behandlet i Israels  nasjonalforsamling, Knesset, i de siste 5 år.  Få lover har skapt så mye rabalder i nasjonalforsamlingen som denne saken. Det ligger i sakens natur, for det dreier seg om denne statens enestående stilling blant verdens nesten 200  stater som er medlem av FN. Det er både en demokratisk og en jødisk stat, som er opprettet etter både guddommelig og menneskelig forordning. Sterke krefter har forsøkt å stanse denne guddommelige forordningen i flere tusen år uten å lykkes. I dag er jødefolket i mål.

1 liker  
Svar
Kommentar #19

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Ingen uenighet!

Publisert 3 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Det likeste vi kan gjøre er å la tiden fortsette å gå så løses dette spørsmålet av seg selv.

Ja, det tror jeg også. Det blir som Allhærs Gud har profetert i sitt ord. "Han som ga løftet, er trofast."  Han skal gjøre det. Vi kan bare fremskynde eller forsinke hans planer med folket sitt. 

"Hjelp jødene hjem" og "Aksjonskomiteen - HJH"  støtter jeg derfor helhjertet. Staten "Palestina" fins ikke i deres vokabular, og dess fortere kristenheten slutter å snakke om denne fiktive staten, desto  bedre. Palestina-araberne i Israel  må vi derimot støtte like mye som de jødiske israelerne. 

1 liker  
Svar
Kommentar #20

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Jødefolket er ikke helt i mål.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Sterke krefter har forsøkt å stanse denne guddommelige forordningen i flere tusen år uten å lykkes. I dag er jødefolket i mål.

Det var å ønske at noen av dagens skriftlærde hadde korrigert meg på dette punkt:  "at jødefolket med denne vedtatte lov  er i mål," for det er det  absolutt ikke,  etter min oppfatning, 

Det står noe igjen, både når det gjelder løftelandet,  Eretz Israel,  og jødene som et misjonsfolk i den siste tid. Dette faktum  forklarer den voldsomme reaksjon på dagens  knepne vedtak  i Knesset om Israel som en jødisk stat. 

Den  verdensvide negative  reaksjon, også i norske medier, burde ikke overraske  noen som kjenner til hvilke krefter som står opp mot jødenes misjonsoppgave i den siste tid.

1 liker  
Svar
Kommentar #21

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Hvor lenge, hvor lenge?

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Verden burde være imponert over Israels tålmodighet med sine aggressive naboer.  Tålmodigheten kan imidlertid snart ta slutt, for det er et tidsvindu som setter en grense for hvor lenge det er tilrådelig å slå til:  Det bør sitte en mann i Det hvite hus som har forståelse for,  og sympati med det jødiske folk,  og som gir dem frie hender til å handle i selvforsvar for å overleve som stat. 

0ver 200 raketter har blitt skutt ut fra Gaza mot områder på den israelske siden av grensen -  i tillegg til brennende gummihjul og drager i løpet av de siste uker. 

Den 14. juli slo IDF tilbake mot Hamas-mål,  som var den kraftigste militære respons siden krigen i 2014. Intet demokratisk land har i moderne tid vist slik moderasjon overfor en fiende som har erklært at målet med krigshandlingene er å utslette staten som de mener at de helt rettmessig plager. 

Palestina- venner er ikke imponert over israelernes tålmodighet. De syns tvert imot,  som  statsledere flest,  at IDF bruker uforholdsmessig sterke svar på nålestikkangrepene fra den undertrykte og beleirede palestinske befolkningen i Gaza.  Burde ikke mediene i Vesten begynne å spekulere  på hvor lenge Israel vil vise tålmodighet med PLO og Hamas? En uke , en  måned, ett år? 

For noen dager siden besøkte statsminister Netanyahu innbyggerne i Sderot, og spurte dem om hvor lenge de var villig til å vente med å få trygghet for seg og sine barn. De visket et svar i øret hans som ingen hørte, og vi må bare gjette hva de foreslo.

PM Netanyahu meets with local council heads from region ...

1 liker  
Svar
Kommentar #22

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Demokratenes eneste mulighet.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Ingen har gitt meg en bedre forklaring på det jødiske hamskifte i USA, og verden for øvrig enn redaktøren i Jerusalem Post, Caroline Glick: "Why Democrats are turning anti-Israel."

Dershowitz Says Trump Made Profound Error, Not treason! 

Ingen har gitt meg en bedre forklaring på rettslige forhold i nasjonale og  internasjonale konflikter  enn Dr. Alan Dershowitz. 

 I denne lenken viser han sitt mesterskap på nytt:  For Demokratene gjelder det nå å få gjennomslag for at president bedrev landsforæderi  i samtalene med president Putin. Å få ham dømt som forræder  er den eneste måten  å få ham avsatt som president. Les om deres  muligheter for å få gjennomslag for dette komplottet.

1 liker  
Svar
Kommentar #23

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Melanie Phillips avsløringer.

Publisert 3 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Og sånn går nu dagan. Politikk skifter etter hvilke regjeringer som sitter ved makten, det ser man vel "over there"? De skifter kanskje ikke så fort, men de skifter da? Det en statsleder har bygget opp politisk, rives like fort ned igjen av en etterfølger? 

Her presenteres Melanie Phillips, den engelske journalisten,  som i et foredrag i USA  avslørte mediehusenes fordomsfulle  holdninger til internasjonale stridsspørsmål, spesielt BBCs og APs  dekning av president Trump, president Putin  og  Midtøsten-konflikten. 

Det har i all stillhet foregått et kulturelt hamskifte i den frie,  kristne verden, som en følge av hjernevaskingen av den intellektuelle eliten som har gått ut fra Vestens  universiteter og høyskoler i de siste år, sier hun.  

95% av denne eliten mener det samme om sentrale internasjonale stridsspørsmål, sier Melanie Phillips. For alle som ikke opplever den engelske  språkbarrieren, er det litt over en time lange foredraget en sjokkerende opplevelse:  Avsløringene  hennes er ikke til å tro.

https://www.youtube.com/watch?v=te01MtCJP0w&t=1171s

2 liker  
Svar
Kommentar #24

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Fins det et minste felles multiplum i vår tro?

Publisert 3 måneder siden
Stefan Bonkowski. Gå til den siterte teksten.
I løpet av de siste tiårene har de fleste forskere anerkjent en ubestridelig trend innen amerikansk kristendom: Landets mer liberale protestantiske kirkesamfunn tapte millioner av medlemmer. Konservative og evangeliske kirker taper også medlemmer.

Spesielt da blant de unge.Dette fører til at de ikke lenger  følger gamle dogmatiske meninger og uforbeholden støtte til Israel tuftet på religiøs forståelse.

Det ligger i sakens natur at de siste som blir offer for hamskiftet i sitt syn på jødene og Israel som løfteslandet, er "Bibelens folk", en liten  jødisk og kristen flokk, som i hele sitt liv har gransket Skriftene og funnet ut at det som ennå forkynnes av noen få predikanter stemmer med det de leser i sine Bibler. 

Verdens tusenårige "stormløp" mot jødene og Israel, er jo helt etter oppskriften,  slik noen av oss forstår Skriftene. Det står igjen å se om resten av oppskriften nå vil bli åpenbart for en hel verden:  at i hvert fall  en rest av  jødefolket i Israel vil bli reddet på målstreken, slik israelittene ble reddet da vannmassene slukte egypterhæren foran øynene deres  for 3300 år siden. 

Hvis dette er en gal forståelse av Skriften, ønsker jeg at skriftlærde korrigerer meg. Jeg er imidlertid  redd oppfatningene om denne saken  er like mange som det fins skriftlærde. Fins det en samlende tro på spørsmålet om jødenes rolle i endetiden? Hvis de i det hele har en rolle å spille?

1 liker  
Svar
Kommentar #25

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Melanie Phillips ord ble sanne.

Publisert 3 måneder siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
For noen dager siden besøkte statsminister Netanyahu innbyggerne i Sderot, og spurte dem om hvor lenge de var villig til å vente med å få trygghet for seg og sine barn. De visket et svar i øret hans som ingen hørte, og vi må bare gjette hva de foreslo.

Statsminister Netanyahu sa  dette  til innbyggerne i Sderot den 16. juli, og fem dager senere ble det meddelt i kveldsnyhetene på NRK at trefninger  med døde på begge sider fortsetter med uforminsket kraft:

"For 100 years we have been fighting terror; we fight it forcefully. This place right now is the confrontation line between Islamic terrorism and the state of the Jews and we are determined to win. This entails an exchange of blows which are not yet over."

NRKs reporteres sympati var tydelig på de okkuperte palestineres side, og deres ledere kom med sterk fordømmelse av IDFs soldaters overdrevne maktanvendelse mot sivile palestinere. Hørt det før?  

1 liker  
Svar
Kommentar #26

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Fallende støtte --

Publisert 3 måneder siden
Stefan Bonkowski. Gå til den siterte teksten.

i USA både blant jøder og kristne henger sammen med forandringen av det religiøse bildet.

I løpet av de siste tiårene har de fleste forskere anerkjent en ubestridelig trend innen amerikansk kristendom: Landets mer liberale protestantiske kirkesamfunn tapte millioner av medlemmer. Konservative og evangeliske kirker taper også medlemmer.
Ira Stoll skriver den 22. juli 2018 i The Algemeiner en kommentar til lederen i New York Times noen dager tidligere etter at Knesset i Jerusalem hadde vedtatt med god margin,  62-55 en ny lov, a Nation State Law, som bestemmer at Israel,  er og skal forbli,  en jødisk stat som alle verdens jøder er velkommen til å slå seg ned i. Vedtaket har skapt sterke reaksjoner i mange land, som N.T.  mener er i utakt med diaspora-jødenes generelle negative holdning til den jødiske stat.  I USA har oppslutningen i en spørreundersøkelse om Israel som et hovedanliggende for jødene,  på ett år  fra 2017 til 2018,  "rast nedover"/falt fra 72 til 70 %! Lederen i Fædrelandsvennen 23. juli stemmer med i koret av de som fordømmer vedtaket i Knesset.  "Det  flertallet  som nå styrer Israel gir gode argumenter til de kritikerne som mener den jødiske staten er i ferd med å bli en rasistisk stat." Fra New York til Kristiansand er det dette ropet som nå lyder fra alle kanter av verden, og som minner oss om et rop vi har hørt før: "Vekk med denne! Gi oss Barrabas fri!"  I lederen står det videre: Det "gale" er at israelerne "ønsker en jødisk stat i hele det historiske Palestina fra Middelhavet til Jordan-elva", slik det nettopp  ble bestemt i San Remo-avtalen som Folkeforbundet vedtok i 1923 og som De forente nasjoner stadfestet i 1946.  Ira Stoll setter tingene på plass  i sin kommentar i The Algemeiner:  New York Times Loses It Over Israel's 'Incendiary' Nation-State Law ...

Henrik Wergeland for 200 år siden; "Hvorfor skrider verden så sakte fremover?"

1 liker  
Svar
Kommentar #27

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Et svar på de to -ismene.

Publisert 3 måneder siden

Why Democrats are turning anti-Israel  er et svar på Henrik Wergelands spørsmål: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" 

På dette saksområdet vil det ikke bli noen vending til det bedre. Anti-semittismen og anti-sionismen er kommet for å bli. New York Times Loses It Over Israel's 'Incendiary' Nation-State  er et annet svar på samme spørsmål.

1 liker  
Svar
Kommentar #28

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Et folk med lange perspektiver.

Publisert 2 måneder siden

Statsminister Netanyahu til innbyggerne i Sderot:

"For 100 years we have been fighting terror; we fight it forcefully. This place right now is the confrontation line between Islamic terrorism and the state of the Jews and we are determined to win. This entails an exchange of blows which are not yet over."

Det er imponerende tålmodighet Israels statsminister her  viser overfor myndighetene i Gaza. Hvilken annen stat ville ha funnet seg i å bli pepret med prosjektiler av ulikt format fra et nabofolk? Ingen!

 

1 liker  
Svar
Kommentar #29

Kjell G. Kristensen

65 innlegg  13709 kommentarer

En pågående konflikt?

Publisert 2 måneder siden

Det ble vel ikke møtt med noen lykkeønskninger da de ankom heller?

https://no.wikipedia.org/wiki/Israel-Palestina-konflikten

Svar
Kommentar #30

Roald Øye

212 innlegg  2114 kommentarer

Lett å velge side.

Publisert 2 måneder siden
Kjell G. Kristensen. Gå til den siterte teksten.
Det ble vel ikke møtt med noen lykkeønskninger da de ankom heller?

Statsminister Netanyahu sa til innbyggerne i Sderot:

"This place right now, Sderot, is the confrontation line between Islamic terrorism and the state of the Jews and we are determined to win. This entails an exchange of blows which are not yet over." Jeg tror statsministeren fikk en varm velkomst etter disse velvalgte ord.

Jeg har lest innholdet i den Palestina-vennlige lenken du la ved i din kommentar #29, Kjell G. Kristensen, og mitt spørsmål til deg og dine venner i Gaza er: Hvilket politisk mål,  som Hamas målbærer, har du sympati med når de terroriserer den FN-opprettede stat, Israel? 

Jeg kjenner godt til Hamas Charter og innholdet i partiprogrammet, som jeg oversatte til norsk for 13 år siden. Jeg  kjenner derfor godt til den politiske målsettingen til denne terrorgruppen, som neppe har blitt forandret. 

Hva i dette charteret er det du har fattet positiv interesse for og ønsker å hjelpe palestinerne til å få realisert? Jeg kjenner også til Israels målsetting med sine militære operasjoner i Gaza. Jeg syns ikke det burde være vanskelig for sanne demokrater å velge side i denne konflikten. Har det vært vanskelig for deg, Kjell G. Kristensen?  

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
2 minutter siden / 9426 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
12 minutter siden / 9426 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
14 minutter siden / 21213 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kristen politikk i et sekularisert demokrati
23 minutter siden / 503 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bin Salmans sanne ansikt
rundt 2 timer siden / 85 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 2 timer siden / 9426 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 2 timer siden / 9426 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Satire, ikkje religion
rundt 3 timer siden / 592 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 10 timer siden / 9426 visninger
Floris Groesz kommenterte på
Satire, og religion
rundt 11 timer siden / 689 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 11 timer siden / 491 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Regjeringen mangler mot og politisk vilje
rundt 11 timer siden / 373 visninger
Les flere