Evolusjon og/eller gudstro?

Det er vanskelig for meg, som ateist, å følge resonnementene når kristne diskuterer tro seg imellom. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk på å forstå standpunktene i diskusjonen mellom Nyhus og Ottosen om evolusjon og gudstro, så mener Nyhus at naturvitenskap hverken utfordrer eller befordrer kristen tro, mens Ottosen mener enkelte naturvitenskapelige begreper, særlig begreper om evolusjon, kan være utfordrende for tro. Hos Nyhus er evolusjonslære irrelevant for skapertro, siden evolusjonslære besvarer spørsmål om hvordan liv utvikler seg på jorden, mens skapertro besvarer spørsmål om hvorfor vi er her. Hos Ottosen er evolusjonslære relevant for tro, siden både evolusjonslære og skapertro handler om levende og døde organismer/skapninger.

Vi er altså i utgangspunktet stilt overfor to ulike standpunkter til forholdet mellom evolusjonslære og skapertro. Hos Nyhus representerer evolusjonslære og skapertro to adskilte problemstillinger, hos Ottosen deler evolusjonslære og tro objekt. Det er imidlertid vanskelig for Nyhus å benekte at både evolusjonslære og skapertro handler om levende og døde organismer/skapninger, mens Ottosen på sin side vanskelig kan gjøre rede for hvorfor evolusjonslære utfordrer skapertro, eller for den saks skyld, hvorfor fininnstilling befordrer kristen tro. Det er med andre ord vanskelig å se hva uenigheten bunner i annet enn uenighet om strategi for trosforsvar.

Både Nyhus og Ottosen tyr til metaforer for å anskueliggjøre sine posisjoner. Nyhus hevder at tro – til forskjell fra evolusjonslære – gir bud om pusten bak. Ottosen viser til Paleys kjente metafor om klokkemakeren, og Dawkins sin tolkning av denne. Bruken av metaforer i stedet for definisjoner gjør standpunktene anskuelige, men vidåpne for tolkning. De blir vanskelige å begripe. Ottosens klokkemaker er imidlertid ikke mindre uangripelig enn Nyhus sin bakenforliggende pust. Vi vet hva en klokkemaker gjør, men ingen vet hva en klokkemaker utenfor tid og rom gjør. Vi vet hva pust er, men ingen vet hva pusten bak pust er. I Dagsnytt atten for en ukes tid siden introduserte Nyhus for øvrig en annen metafor, der forholdet mellom Gud og skaperverket er som forholdet mellom forfatter og roman, uten at posisjonen hans ble noe klarere av den grunn. Vi er fortsatt prisgitt en antydning om noe mystisk og gåtefullt hinsides tid og rom.

Det å gjøre noe – enten det nå er å designe klokker, skrive romaner, eller puste – forutsetter tid og rom. Og det er der, i tid og rom, som de undersøkte objektene og mekanismene, som er forsøkt belyst av evolusjonslæren, finnes. Nyhus bommer derfor når han okker og bærer seg over at en kan mene at evolusjonslæren er ateistisk. Begreper om guder spiller ingen rolle i evolusjonslæren. Biologers forskning og bidrag til læren bedømmes ikke etter forskernes livssyn eller religiøse tro. Livssyn og tro legger føringer for og motiverer den enkelte forskers engasjement, jf. for eksempel Michael Behes engasjement for intelligent design, og R. A. Fishers engasjement for rasehygiene, men livssyn og tro hverken kvalifiserer eller diskvalifiserer en forsker. Fisher var kristen og politisk konservativ. J. B. S. Haldane var marxist. Begge sto for fremragende forskning på evolusjon.

De vitenskapelige evolusjonsteoriene handler hverken om pusten bak, eller om kreative designere og forfattere hinsides tid og rom. Gud eller guder inngår rett og slett ikke som faktorer. Teoriene er grunnleggende ateistiske. Dersom teoriene skal gjøres teistiske, så må dette gjøres med uvitenskapelige argumenter og metaforer. (Både filosofisk og teologisk er det mulig å integrere teoriene i en videre fortelling enn de reduksjonistiske fortellingene som naturvitenskapene alene står for. Teistiske evolusjonslærer er imidlertid som regel litesigende og ytterst spekulative, men mulige uten å komme i konflikt med vitenskapelig begrunnet evolusjonslære.) Hvorvidt evolusjonslæren inngår i et dilemma beror derfor på om en oppfatter vitenskap om organismer som alternativ til mystifiserende og gåtefulle fortellinger om skapninger.

Nyhus tar feil når han mener at det ikke finnes grunner for å oppfatte evolusjonslære som alternativ til skapertro, selv om en som Ottosen, forstår og aksepterer at troens objekt er mystisk og gåtefull. Det er helt nødvendig å vurdere alternativer der hvor evolusjonslære og skapertro er gjenstand for politikk, dvs. gjenstand for valg. Det politiske spørsmålet handler blant annet om hva vi bør formidle til barn og unge, deriblant konfirmanter. Bør vi fremheve gåtefulle fortellinger og eventyr på bekostning av vitenskap? Eller omvendt? Eller bør vi likestille? Bør vi lære barn og unge å skjelne mellom fantasi og virkelighet?

I USA er kreasjonister stadig på den politiske banen med krav om at undervisning i ID sidestilles med undervisning i evolusjon. Tidligere hadde skoler i USA undervisning i skapertro, mens evolusjonslære ble fortiet, eller til og med ulovlig å undervise i. Først på 1960-tallet ble undervisning i evolusjonslære obligatorisk. I Norge i 1986 la daværende statsråd Kjell Magne Bondevik fram ny læreplan for grunnskolen. Der kunne en for naturfagets vedkommende lese: «Skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen.» Det ble selvsagt bråk, men samme år ble det regjeringsskifte. Arbeiderparti-regjeringen valgte å trekke Bondeviks plan tilbake.

Hvis en er hellig overbevist om at en er en åndelig person, velsignet med åndelige gaver gitt av et åndelig vesen hjemmehørende i en åndelig sfære, så kan det hende en blir fornærmet over å høre at en er et dyr. Det er kanskje fordi evolusjonslæren forteller at mennesker er dyr, at en del kristne og muslimer har så vanskelig for å akseptere læren. Jeg vet ikke, men det kan sikkert være vondt og vanskelig å innse at menneskers liv er avgrenset i tid og rom – at vi er sårbare og dødelige dyr. Slik innsikt og selverkjennelse kan gi en følelse av angst og avmakt. Fantasifulle fortellinger om gode hjelpere hinsides tid og rom tyder på det. Også bønner og vitnesbyrd om bønnesvar kan tolkes i den retning. Avmaktsfølelsen kompenseres og angsten dempes av forestillinger om å være på parti med hinsidige makter mektigere enn en selv. Suttekluter og gulrøtter – i form av utsikter til guders assistanse her på jorden, og til himmelsk herlighet i all evighet – er til trøst og motivasjon, men jo mektigere slike makter sies å være, jo viktigere er det å være på parti med disse framfor å havne i unåde. Aller viktigst er det å være på parti med den angivelig største og mektigste makten av dem alle. Det å havne i den allmektiges unåde må være det verst tenkelige. Ondskapsfulle forestillinger om evig fortapelse, ild og helvetes pinsler er derfor gjerne integrert i fortellingene om det hinsidige. Pisk er like anvendelig som gulrot. Det vet enhver som vil herske og herje.