Verdidebatt

Berettiget til å mene

Nils August Andresen anklager kirken for å være «overmannet av nestekjærlighet»? Ja, gid det var så vel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nils August Andresen hevder i Vårt Land 5. juli at kirken uttaler seg om «saker den ikke har kompe­tanse eller forutsetninger for å uttale seg i». I tillegg er «­kirken så overmannet av neste­kjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde­». Andresen er redaktør av Minerva, et ­stimulerende tidsskrift som ofte bidrar med viktige og interessante perspektiver på aktuelle samfunnsspørsmål. Men når det gjelder vurderinger av kirkens samfunnsengasjement, er ikke refleksjonsnivået imponerende.

Andresen skaper et inntrykk av at kirken uttaler seg i hytt og gevær om små og store samfunnsspørsmål. Dette medfører ikke riktighet. Uttalelser og posisjoner er konsentrert om de store spørsmålene knyttet til menneske­verd og forvaltning av skaperverket, konkretisert primært i flyktningspørsmål, klima­politikk, global økonomisk politikk og familiepolitikk. I tillegg kommer uttalelser knyttet til spesielle land og konflikter.

Dette er ikke små og perifere spørsmål i menneskers livsvilkår i vår tid og de representerer en liten del av den politiske agendaen.

Den norske kirkes posisjoner er ikke formet av partipolitiske vurderinger, slik Andresen ­antyder. Dette er kort og godt ikke riktig. Temaene og posisjonene er utformet i nært samarbeid med faglig spesialiserte kirkelige organisasjoner i Norge og globalt, kirker og økumeniske organisasjoner i andre land og kompetansemiljøer innenfor de ulike fagfeltene nasjonalt og globalt. De to temaene som Andresen de senere årene har irritert seg mest over – klimapolitikken og flyktning- og innvandringspolitikken – gjenspeiler Den norske kirkes globale nettverk som selvfølgelig ikke bestemmes av det partipolitiske terrenget i Norge eller «forakt» for Frp.

Et perspektiv nedenfra. Dette­ globale, kirkelige nettverkets kompetanse i de aktuelle sakene­ står ikke tilbake for den kompe­tansen vi møter i den norske samfunnsdebatten. Kompetansen er basert både på etiske og teologiske vurderinger og fremfor alt på et perspektiv nedenfra der disse utfordringene erfares kritisk. Dette perspektivet spiller en heller liten rolle i den norske samfunnsdebatten.

Den norske kirkes synspunkter gjenfinnes dessuten i grupperinger i de fleste partiene i Norge og kan vanskelig plasseres langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Det mest kritiserte har vært motstanden mot økt olje og gassutvinning i sårbare områder. Posisjonen kan selvfølgelig debatteres og det er rom for uenighet i løsningene, men venstreorientert er det neppe­, godt illustrert av siste landsmøte i Unge Høyre.

Et kirkelig samfunnsengasjement representerer ikke noe nytt i kirkens historie. Temakretsene er gjenkjennelige både i teologisk refleksjon og samfunnsmessig praksis. Det er heller ikke noe nytt at makthavere av ulik politisk farge og andre eliter er ubekvemme med kirkens posisjoner.

Etikere og kirkeledere i alle teologiske fagmiljøer nasjonalt og globalt arbeider kontinuerlig med hvordan vår intuitive forpliktelse på det dobbelte kjærlighetsbudet skal utvikles og konkretiseres i møte med livsfølelse­ og levekår i vår tid. ­Antydninger om en naivistisk og følelsesstyrt kirke som bare repeterer bibelvers og ikke forholder seg til den komplekse samfunnsvirkeligheten, er derfor lite treffende.

Som regional biskop utfoldes mitt samfunnsengasjement i hoved­sak i møte med aktører i lokalsamfunnet. De etterspør en kirke som er med å skape gode lokalsamfunn i møte med utfordringer knyttet til inkludering, oppfylling av klimaplaner og arbeidet med å sikre gode levekår for alle, ikke minst barn og unge. Min erfaring er at den kommunale ledelse, uavhengig av parti, ser kirken som en god og relevant samtale- og handlingspartner.

I tiden fremover vil det være interessant å se om FNs bærekraftmål kan danne et felles rammeverk der lokalpolitikken og lokalkirken kan møtes for samfunnsbygging lokalt. Bærekraftmålene frontes som kjent ikke minst av Høyres leder og Norges statsminister.

Ord og sakrament. Tar så samfunnsengasjementet overhånd i kirkens arbeid? Langt derifra! Den største delen av ­arbeidet, også biskopenes, handler om å forvalte Ord og sakrament, ledsage mennesker i deres store livsbegivenheter og lære barn og unge om kirkens tro. Er det rom for uenighet? Ja, også med biskoper og Kirkemøte.

Er vi «overmannet av nestekjærlighet»? Til det vil jeg svare: Gid det var så vel. Men om samfunnsaktører oppfatter at Den norske kirke fremmer nestekjærlighet og godhet i samfunnsdebatten, er vi i alle fall på rett vei.

Trykket i Vårt Land 7. juli 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt