På flukt fra oss selv

Flyktningkrisen var aldri over. Selv om overskriftene er færre enn i 2015, er den ikke over i Libya eller­ på Lesbos, og da er den ikke det her heller. I en sammenvevd verden som vår blir ikke problemene borte av å outsource dem.

EU-Tyrkia-avtalen viste det. Da Tyrkia­ i mars 2016 begynte å stanse båter på oppdrag fra EU, var jeg selv frivillig i Hellas med utsikt over sundet. Men flyktningene med frykt og forvirring i blikket i overfylte greske leirer ble ikke borte. De har tvert imot blitt flere, samtidig som farligere fluktruter brukes oftere. Fortsatt drukner barn i Middelhavet, verdens farligste grensekrysning. Leger uten grenser melder om økte psykiske og fysiske lidelser i kjølvannet av avtalen. Fordi vi var mer opptatt av å stenge ute enn å beskytte mennesker på flukt.

Vender ryggen til oss selv. 

Flyktningers rettigheter er menneskerettigheter. Er ikke noe av det bevaringsverdige i vår europeiske­ fellesarv nettopp forplikt-
elsen på menneskerettigheter og menneskeverd? I så fall vender vi også ryggen til oss selv når flyktningers rettigheter står for fall.

Nå gjør EU nye forsøk på å finne løsninger. Etter intense forhandlinger fikk europeiske­ ­ledere nylig i havn en avtale der flyktningene skal fordeles, etter screening på mottakssentre sør i Europa og på afrikansk side. Men gjennomføringen gjenstår, og ser vanskelig ut: Det blir frivillig for EU-landene å ta imot båtflyktninger, og landene hvor man vil opprette mottakssentre avviser ideen.

Erna Solberg sier Norge skal bidra i den europeiske asyldugnaden, til protester fra regjeringsmakker FrP. Men om mottakerlandene fortsatt kappes om å ta imot færrest mulig, løses ingenting. Og dødstallene i Middelhavet stiger.

Mennesker flytter. 

Samtidig svetter vi i hetebølgen. Der noen av oss bare kan bade mer og finne alternativer til grilling, sliter norske bønder. Husdyr og avlinger lider i tørken. Og konsekvensene er enda mer brutale der ressursene til klimatil-pasning er mindre.

Klimaflyktninger blir det flere av framover. Og da nytter det enda mindre, som rik og forbruksglad oljenasjon, å skyve ansvaret over på andre.

At mennesker flytter på seg når de må er ingen forbigående krise, men en normaltilstand. Vi kommer lenger med å akseptere­ det og finne måter å inkludere hverandre på, enn ved å bygge murer til lands og vanns. Om ikke grunnproblemene – krig, urettferdighet og klimaendringer – tas ved roten, vil presset mot murene bare øke.

Vær en nabo.

Inkludering trengs både i storpolitikken og hjemme, her vi hører ekko av verdens marginaliserte blant folk som er utafor i rike Norge, med økende ulikheter, gjenger og uro. Minoritetsungdom jeg møter som forsker, forteller hvor mye det betyr å finne steder der de får delta, bidra, og slipper å føle seg unorske eller dummest i klassen. I hvert fall noen timer i uka. Det kan vi klare, eller? Å være naboer, kolleger, klassekamerater som tar med en til i gjengen, på koret eller fotballen på løkka. At noen av oss har tunge erfaringer­ i bagasjen er ingen svakhet, heller det motsatte. Det viser hvor fantastisk mye mennesker kan reise seg fra. En personlig forandre-verden-utfordring i sommer kan være å lytte til noen som har levd et helt annet liv enn deg selv.

Dypøkologien minner om at alle ­levende vesener er gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker er medmennesker. Noe vi stadig overser, mens vi presser naturens­ tålegrenser. Men det er ikke noe grunnleggende behov å stenge andre ute eller tviholde på høyt forbruk. Nei, gleden er et annet sted: I å være medmennesker, skape og dele i en større helhet. Hvis meninga med livet er å være glad (fritt etter Arne Næss), og å være her sammen, åpner det for helt andre tilnærminger, også til flyktninger og miljø.

Menneskeheten vil aldri lykkes i å flykte fra seg selv. Håpet ligger kanskje i å huske hvem vi er?

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018