Den thailandske roen

Å kunne utstå å være uforent med kjærlighet og trygghet over tid og likevel beholde et positivt livssyn, er en av buddhismens grunnkrav til individet som søker nirvana. Kanskje gir buddhismen en sterkere beskyttelse mot stressreaksjoner og panikk blant de som fortsatt er igjen i grottene i Chiang Rai-provinsen i Thailand enn noen annen religion eller fornuftsbasert sekularitet kunne ha bidratt like sterkt ti? For fornuften har sin grenser. Tillit er nemlig en irrasjonell greie. Det vi nu er vitne til i Thailand er et drama som en hel verden følger og som ingen vitenskapsmann kjenner utgangen på.

Å kunne utstå å være uforent med kjærlighet og trygghet var også en del av den norske virkeligheten i «gamle dager», en virkelighet vi i vårt Tinder-samfunn ikke kan godta. Fiskerenkene langs kysten som hadde åtte barn å forsørge og en mann som var gått med på havet måtte det. Enten de ville det eller ikke. Det gjorde også min 11-årige mormor da Spanskesyken rammet Skognbygda for 100 år siden. For det underlige er at mens det pandemiske viruset herjet i bygd etter bygd fikk få panikk. Frykten tok aldri det leke kristne bygdefolket på Skogn for 100 år siden. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de andre syke og satte seg selv i livsfare. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern.

På den tiden hadde Norge stor sykepleiemangel og bare 1 100 leger på en befolkning på ca. 2,6 millioner, dvs. en legedekning på 0,4 per 1 000. (Mamelund 2001). Per 6. juli 2017 var 29 685 leger og 4 273 medisinstudenter medlemmer av Den norske legeforening, totalt 33 954 medlemmer. Det betyr at det i dag finnes 196 innbyggere per lege, eller 5,11 leger per 1000 innbyggere i Norge, altså omtrent ti ganger så mange leger som i 1918. Muligheten for å få lindrende behandling, samt antibiotika for følgesykdommer som lungebetennelse er en helt annen for oss i dag enn den var for 100 år siden. Likevel snakkes det høyt og lavt om fastlegekrise.

Hvordan ting konseptualiseres og perseptualiseres betyr altså mer for hvordan vi ser på verden enn hvordan verden egentlig er. Tidlig på 1980-tallet da de første HIV og AIDS-tilfellene dukket opp her til lands, var det også mye irrasjonell opptreden hos godtfolk. Smittede, som Henki Hauge Karlsen, opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger. Etter at USA fikk sitt første Ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York Times at de har bare kort tid igjen for å hindre massepanikk i befolkningen. Angsten bygger på manglende tillit til omgivelsene. Tillit er en irrasjonell størrelse. Enten har vi tillit, eller så har vi det ikke. Forsvinner tilliten til bryter samfunn og mennesker sammen. Her hjemme ytret den frykten seg som stygge meldinger i kommentarfeltene i nettavisen, da den Ebolasmittede legen, Silje Lehne Michalsen kom til Norge. Tillit er en skjør greie. Dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for den andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss, og derved også muligheten for å leve i samfunn med hverandre. Det vil være en situasjon som er langt verre enn de umiddelbare følgene av en influensapandemi.

Jeg husker fra min barndom, Mathilde,  en gammel dame, datter av den siste husmann i Frol, som hadde en så skakk fot at hun måtte gå på hokokulen for å komme seg noen vei. Det må ha gjort usigelig vondt. Noen av de voksne mente hun burde få gjort noe med den, noe operativt. Men det brød hun seg ikke om, sa hun. Hun hadde godtatt sin skjebne og tok den med en veldig sinnsro. Historien de gamle fortalte var at hun skal ha tråkket på en tomte da hun falt ned fra et tre som jentunge. Foten var en straff for dette syndefallet. Det godtok hun. Både buddhismen og den gamle lekmannskristendommen hadde i seg en slik skjebnetro, som en funksjon av tilpasninger av gammel livsvisdom med de nye religioner som vokste frem gjennom hundreårene.

I 2003 overlevde treneren til guttene i grottene i Chian Rai, Ekkapol Chanthawon,  en epidemi som herjet i hjembyen nord i Thailand. Den da ti år gamle gutten mistet moren, faren og lillebroren sin. Chanthawong flyttet til slektninger, og blir av tanten beskrevet som en ensom og trist liten gutt. Etter hvert besluttet slektningene å sende han til et buddhistisk tempel, der han levde som munk i ti år. – Han kan meditere i opptil en time. Det har definitivt hjulpet han og guttene der inne, sier tanten Tham Chanthawong til pressebyrået AP.

Skjebnetroen står altså i motsetning til vår tids risikopersepsjon. Folk har for eksempel bodd under Veslemannen på Nordmøre i tusenvis av år.  Først for noen år siden ble det fali’. Da kom geologene og en haug med mediefolk og beregnet risikoen for å få fjellet i hodet. Risiko er nemlig sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Når konsekvensen er høy, blir risikoen selvsagt stor. Ordføreren måtte for for n’te gang opplyse bygdefolket under fjellet om at de ville bli evakuert. Frykten bredde seg. Slik holder ekspertene og mediene befolkningen i et jerngrep, basert på beregninger som ikke er etterprøvbare eller transparente for folk flest. Det blir ned NVE-geologenes matematiske modeller som med Københavnprestene med sitt latinske arsenal i «gamle dager»; de skremte vettet av folk med sine latinske gloser og universitetsgrader og som de færreste hadde mulighet til å etterprøve.

Vår egen erfaring og våre bachelorgrader er altså ikke lenger tilstrekkelig til å fatte beslutninger. Vi blir på en ny måte ekstremt avhengige av ekspertens «skarpe blikk» når vi skal navigere forbi predestinasjonen. Derved får vi i vår tid også en ny type føydal avhengighet som vi ikke har kjent siden livegenskapet. Alt er altså potensielt farlig i dag. Vi kan ikke føle oss trygge noen steder. Det er dette den tyske sosiologen Ulrich Beck kaller ‘risikosamfunnet’ i sin bestselgende bok, som på originalspråket heter Risikogesellschaft - : auf dem Weg in eine andere Moderne (1986).

Engelskmannen skiller videre mellom destiny og fate, der destiny er en personlig forutbestemt livsskjebne. Med andre ord forstår vi at bane eller skjebne er noe som påføres en utenifra eller som er bestemt forut for og uavhengig av individets beslutninger, mens risiko og det motsvarende norske ordet fare som enten innebærer det aktive verbet reise eller substantivet fare som er analogt til dagens risiko har konnotasjoner til personlige valg der den mulige avkastningen ligger inn i inn i fremtiden. Risikobegrepet er knyttet til det etterindustrielle samfunn. Det svarer til det anglofiserte ordet risk som henspeiler på nettopp forsikring eller insurance, altså en investering som fremtiden vil vise om er god eller dårlig. Begrepet er svært fremtredende i den offentlige samtalen dagens samfunn, også i den medisinske forskningslitteraturen (Skolbekken 1995).

Risikopersepsjonen skaper en uro og fatigue som mange ikke er i stand til å håndtere og som i sin ytterste konsekvens kjenner sitt navn i den omseggripende ME. I mens sitter 8 gutter og 1 trener i en grotte i det nordlige Chiang Rai, truet av risikoen for  endemisk sykdom kan bryte ut, og risikoen for at de kan drukne på vei gjennom grottens irrganger. Likevel ser de forbausende rolige ut. Kanskje har vi noe å lære av disse brave guttene og deres trener som intet universitet kan lære oss?