Verdidebatt

En ny diakoni

Hvis Norges nye utviklingsminister ønsker seg en tilnærming til bistand som peker bortenfor bistandens tidsalder, kan han se til et diakonalt samarbeidsprosjekt i Haydom i Tanzania. Her viser diakoni vei: Politiske menneskerettigheter må gis mer plass i bistandstenkningen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Langt ute på den fattige, tanzanianske landsbygden ligger Haydom Lutheran Hospital. Sykehuset har en spesiell plass i mange­ nordmenns hjerter. Sykehuset ble grunnlagt av misjonspionerer fra Sørlandet for over 60 år siden. I dag gir sykehuset helsetjenester av høy kvalitet til 1,2 millioner mennesker i grisgrendte, fattige strøk i det nord-vestlige Tanzania.

Basarer og misjonsmesser i Norge har gitt viktige bidrag til dette sykehuset. Det er likevel ­liten tvil om at det er stabil tilgang til store bistandsmidler over det norske statsbudsjettet som har gjort det mulig for syke­huset å holde høy standard. Denne­ ­bistandsavhengigheten gjør imidlertid sykehuset sårbart og den norske statsstøtten trappes nå ned. Haydom Lutheran Hospital har likevel valgt å se fremover. Visjonen er å videre­utvikle sykehuset som et helsefaglig toppkvalitetssykehus som er finansielt bærekraftig og som er en integrert del av et fungerende tanzaniansk velferds­system.

Siden 2015 er det Kirkens Nødhjelp som har forvaltet den norske statsstøtten til Haydom Lutheran Hospital, totalt 54 millioner kroner i Norad-midler til sykehuset fordelt på årene 2015-2018. Kirkens Nødhjelp bidrar med kapasitetsbygging, fundraising og tilrettelegging for politisk dialog. Etter denne avtaleperioden utløper ved årsskiftet, er det fortsatt behov for støtte, og forhandlinger med Norad for en ny avtale er i gang.

To bistandsparadigmer. 

Samarbeidet mellom disse to diakonale aktørene, Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp Tanzania, illustrerer et møte mellom to bistandsparadigmer – det tekniske og det rettighetsbaserte.

Haydom Lutheran Hospital har blitt utviklet under det tekniske paradigmet. Denne bistandsepoken vektla kunnskapsoverføring, teknisk støtte og konkrete, umiddelbare resultater for mennesker i nød: Europeere reiste ut med sin ekspertise og satte opp infrastruktur og institusjoner i u-land. Det ble lagt mindre vekt på hvordan institusjonene skulle­ vedlike­holdes, finansieres og drives over tid. Ofte jobbet man også lite koordinert med andre utviklingsaktører eller vertsstaten­.

I Haydom maktet man å reise­ sykehusbygninger, vannforsyning og elektrisitet. Med utgangspunkt i sykehuset har et lokalsamfunn vokst frem, sykehuset har blitt en slags hjørnesteinsbedrift. Men sykehuset ble også bygget frakoblet Tanzanias helseplaner og på et svært avsides­liggende sted. På tross av alle svakheter fremstår sykehuset som et vellykket eksempel på det beste fra det tekniske paradigmet: Praksisbasert, grasrotforankret, behovsorientert. Men ett sykehus forandrer ikke verden.

Kirkens Nødhjelps Tanzania-program har hatt ambisjoner om å forandre verden, iallfall å forandre Tanzania, og har til dels klart det. I 13 år har Kirkens Nødhjelp støttet trosbaserte samarbeidspartnere – ikke i ­deres ­sosiale arbeid, men til å være mer enn det, til å jobbe med en bredere utviklingsagenda­ med globalt perspektiv.

Rettighetsbærere. 

Programmet ble etablert i 2005 og utviklet i tråd med det rettighets­baserte bistandsparadigmet. Med utgangspunkt i globale menneskerettigheter vektlegger­ denne bistandstenkningen at mottakere er rettighetsbærere som kan holde staten ansvarlig som pliktbærer, med ansvar for å respektere, beskytte og innfri rettighetene.

Kirkens Nødhjelp i Tanzania har jobbet med myndiggjøring av rettighetsbærere gjennom å gjøre låne- og sparegrupper til ryggraden i programmet. I tillegg har det blitt bygget opp et lokalt og nasjonalt anti-korrupsjonsarbeid, der lokalsamfunn overvåker offentlige bevilgninger til for eksempel skoler og helsestasjoner, og slik avdekker og forebygger korrupsjon. Religiøse ledere har blitt mobilisert som talspersoner på vegne av fattige og folk flest i saker som ressursforvaltning, menneskerettighetsbrudd og skattesystem. Konkrete lovendringer, for ­eksempel når det gjelder gruveselskapers skatte­nivå og plikt til å gi lokalbefolkning kompensasjon, har blitt vedtatt og iverksatt fordi de religiøse lederne sa i fra.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt det rettighetsbaserte ­regimet i praksis er i stand til å nå de aller fattigste, like godt som for eksempel et sykehus. Kirkens Nødhjelp Tanzania har også sett at det er vanskelig å få med de mest marginaliserte, for eksempel analfabeter eller alene­mødre, i låne- og sparegruppene og i antikorrupsjonsarbeidet. De har ikke tid, eller har simpelten ikke en krone å avse til sparing.

Utilstrekkelighet. 

Diakoni er eldre enn både langsiktig bistand og menneskerettigheter. Kirker har alltid hatt et sosialt arbeid og drevet sosiale institusjoner for fattigfolk og nødlidende ­enkeltmennesker. Men kirkelige organisasjoner har også vært viktige lokomotiv i utviklingen av velfungerende velferds­system. Erkjennelsen av denne doble tradisjonen – både individ­dimensjonen og systemdimensjonen – har vært utgangspunktet for de siste 10-15 årenes fornyelse av diakonibegrepet.

Samarbeidet mellom Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania forsøker å hente opp i seg det beste fra to ­bistandsparadigmer. Det er et eksempel på en diapraksis i tråd med denne nye diakoniforståelsen. Samarbeidet får også frem et implisitt element: Diakoniens utilstrekkelighet. En langsiktig løsning for sykehuset i Haydom forutsetter at tanzanianske helse­myndigheter kommer på banen og tar ansvar. Kirken kan ikke – og bør ikke – gjøre jobben alene.

Selv om diakoni kan spille en instrumentell rolle i realisering av menneskerettigheter, er det statens plikt å sikre retten til helse­, utdanning, statsborgerskap og organisasjonsfrihet. Diakonien vil aldri rekke over alle. Det er bare en stat som kan ha demokratisk ­legitimitet og musk­ler til å realisere alle menneskerettigheter for alle mennesker. Svaret på diakoniens utilstrekkelighet er ikke automatisk mer diakonal ­tjenesteyting, men politisk dialog som frem­holder det universelle menneske­verdet og insisterer på statens pliktbærer­ansvar for udelelige menneskerettigheter.

Bortenfor bistand. 

Sykehusdirektøren i Haydom og mange andre religiøse ledere i Tanzania har med denne erkjennelsen blitt opptatt av å få på plass ­nasjonal finansiering av velferd. De er opptatt av «tax funded ­social protection» – altså skattefinansierte velferdsordninger. Dette slagordet synliggjør at det er ­mulig å finansiere gode velferdsordninger dersom kapitalflukt og korrupsjon bremses og erstattes av et rettferdig skatteregime.

Slagordet er samtidig en oppskrift for hvordan landet kan bli bistandsuavhengig – på sikt kan og må sosiale tjenester i Tanzania­ finansieres av tanzanianere gjennom det spleiselaget som et rettferdig skatteregime er. Gjennom arbeidet for «tax ­funded ­social protection» bidrar religiøse ledere og diakonale ­aktører ikke bare til tjeneste­yting og lindring av akutt nød, men også til en langsiktig løsning på grunnleggende ­problemer og bistandsavhengighet.

Slik viser det diakonale samarbeidet mellom Haydom Lutheran­ Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania vei fremover og forbi bistandens tidsalder.

Menneskerettigheter. 

En slik diapraksis betinger at det fins tilstrekkelig handlingsrom for sivilt samfunn: Myndighetsdialog må være mulig. Myndighetskritikk må være mulig.

Dette blir særlig viktig når menneskerettigheter er under press og autoritære tendenser slår rot i land etter land, også i flere av Norges fokusland for bistand. I Tanzania har den nye presidenten strammet grepet om menneskerettsforkjempere såvel som opposisjonelle. Det innføres lover som klart begrenser ­meningsfull politisk deltakelse og håndheving av lovene skjer på tvers av internasjonalt anerkjente­ rettsstatsprinsipper. I påsken 2018 kom alle landets lutherske biskoper med en ­erklæring som kritiserer utviklingen.

Katolske biskoper kom tidligere i år med en tilsvarende ­erklæring. Deres budskap er viktig­ i seg selv. At religiøse ­aktører bruker sin profetiske røst til å delta i samfunnsdebatten, kan også bidra til å holde råken oppe også for andre menneskerettsforkjempere.

Var ikke nok. 

Beskjeden fra det gamle misjonssykehuset i Haydom er moderne: Det tekniske bistandsparadigmet var ikke nok. Det rettighetsbaserte­ bistandsparadigmet var ikke nok. Men i det nye diakoni­begrepet ligger det en erkjennelse: Politiske menneskerettigheter må respekteres hvis vanlige folk skal kunne ta eierskap til utviklingen av land og velferd. Vår nye utviklingsminister kan ledsage sykehusdirektøren og andre menneskerettsforkjempere ved å gi politiske rettigheter nok plass i bistanden fra Norge.

Artikkelen er forkortet. Den fulle versjonen står i Kirke og Kultur 2/2018 som er ute nå. Trykket i Vårt Land 6. juli 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt