Er ­Norge et ­kristent land?

Er Norge et kristent land og har det en kristen kultur? Hvis svaret er ja, – på hvilken måte kan vi best beskrive denne kulturen? I drøftinger av hva som eventuelt er norske – og for så vidt kristne – verdier, er det ikke uvanlig å se en oppramsing av enkeltfenomener som skal understreke det norske og kristne. Finnes det annen og mer strukturell tilnærming til norsk kultur, og hvordan kan vi få tak i disse dypere lagene­ av norsk kultur?

Jeg tror at en flerdimensjonal beskrivelse kan være fruktbar. Vi kan se for oss minst fire dimensjoner som er plassert horisontalt over hverandre, og de er transparente med mange forbindelseslinjer mellom dem.

Den første dimensjonen. 

Denne­ er knyttet til kirkeåret og kalenderen. Hvor mange reflekterer over at hele vårt arbeids- og ferieliv er styrt av kirkeåret? Ja, også forretningsstanden knytter an til kirkeåret. Advent, jul, påske og pinse er sentrale høytider som styrer nordmenns ferievaner­. Vi tar det som selvsagt at vi skal ha fri disse høytidene, og forretningsstanden bruker denne fritiden som argument for å selge oss alt fra feriereiser til sportsutstyr.

Søndagen svarer til den ­jødiske sabbat og er ukens første dag til minne om Jesu oppstandelse. Vi snakker om før og etter Kristus som grunnlag for vår tidsregning (selv om det er blitt mer vanlig å si før og etter vår tidsregning). De kristne høytider er knyttet til Det nye testamente, men har for de flestes vedkommende jødisk­e røtter.

Den andre dimensjonen. 

Denne­ er knyttet til historien og idéhistorien. At historien har en begynnelse og en slutt, er noe kristendommen har fått fra jøden­e – som var de første i historien som tenkte slik. Jødenes høytider er klart historisk forankret. «Husk at du var slave i Egypt. Husk at jeg fridde deg ut av fangenskapet.»

Denne ihukommelse er sentral – det er viktig å huske fordi historien forteller hva som en gang skjedde og derved gir mening til det å se fremover. Denne ihukommelse – anamnese – finner vi igjen i kirkens feiring av nattverden: «Gjør dette til minne om meg.» På denne måten knyttes på underbart vis historien og frelseshistorien sammen.

Den tredje dimensjonen. 

Denne­ er knyttet til religions-psykologien. Til alle tider har troende – jøder så vel som ­kristne – hentet inspirasjon fra Bibelen. Holder vi oss til Det gamle testamente, har troende identifisert seg med mennesker der og hentet inspirasjon og tanker for å forstå seg selv og sin plass. Davids salmer har til alle tider spilt en sentral rolle i tidebønnsbøkene, og gjennom å følge David forstår man også mer av seg selv.

Alle menneskelige avskygninger finnes i det Gamle Testamente­, og Israels historie kan leses på et individuelt personlig plan (religionspsykologisk forstått) hvor forholdet mellom Israel og Gud leses som en beskrivelse­ av ens eget forhold til Gud.

Den fjerde dimensjonen. 

Denne er knyttet til det som sosialantropologien­ kaller stedegengjørelse, og som alltid vært kjent i misjonshistorien ved at man knytter an til lokale skikker og forestillinger for å slå en bro over til de menneskene man møter­. Når rosemalingens akantusranker sies å ha sin opprinnelse et helt annet sted enn i ­Norge, gjør ikke det rosemalingen – for å bruke den som et eksempel – mindre norsk.

Nordmenn har alltid vært et farende folk, både før og etter Kristi fødsel, derom vitner ­mange arkeologiske funn, og de har plukket med seg ideer. Mennesker har kommet til Norge fra andre land med sine tanker. Men ved at disse får en ny kontekst, gjennomgår de en transformasjon – de får en lokal utforming (stedegengjørelse) – og derfor blir både akantusranken og hardingfelen oppfattet som norske uttrykk.

Unngå opplisting. 

Disse fire dimensjonene er et dypstrukturelt forsøk på å beskrive en norsk kultur, og dermed unngå opplisting av fenomener som oppfattes som norske. En dypstrukturell tilnærming viser klart at det finnes en distinkt norsk kultur, sterkt preget av kristendommen.

Men selv en slik dypstrukturell forståelse av kristen kultur kan forvitre. Den største trusselen er svekkelsen av den kollektive hukommelsen – anamnesen. Når Den norske kirke blir stadig mer fraværende – både reelt og symbolsk – i det offentlige rommet, svekkes folks kunnskap om eksempelvis den første dimensjonen. Fri vil man gjerne ha i høytidene, men kunnskapen om høytidenes historiske innhold og deres frempek videre inn i fremtiden blir gradvis borte.

Høyst virksom. 

Når den ­jødiske tro og religion har blitt bevart til denne dag – og fremdeles er en høyst virksom og levende­ realitet – er det fordi deres sentrale høytider alltid er knyttet til historien: «Husk at …».

Derfor er alle de tre første dimensjonene­ viktige for ­jødene, og burde være det også for de kristne. Når Bibelen forsvinner ut av horisonten, og bibelkunnskapen­ blir borte, forsvinner også det religionspsykologiske aspekt ved kristendommen (og jødedommen).

Glemsel er den største trusselen mot norsk kultur. Det kan virke som om man i iveren etter­ å komme «den andre» i møte glemmer sitt eget ståsted. Den andre har med seg noe som skal brynes mot det jeg har, og kan hende vil noe av dette med tiden bli en del av det man oppfatter som norsk kultur. Hvordan kan jeg møte den annen dersom jeg selv ikke står på et sted?

Den alvorligste trussel. 

Historisk­ glemsel er den alvorligste trussel enhver kultur kan møte. Da Det annet Vatikankonsil­ i 1965 kom med en erklæring om Den katolske kirkes forhold til andre religioner­, med vekt på forholdet til jødene og jødedommen, blir dette vanskelig å forstå dersom man ikke kjenner til kristendommens forhold til jødedommen, og hvordan jødene ble beskyldt for deicid (gudsmord).

Hva har så dette med norsk kultur å gjøre? Poenget er at det som binder de fire dimensjonene sammen, er den kollektive hukommelsen­ – ­anamnesen – og det er når den svekkes kulturen virkelig forvitrer. Det er minnet som er vår dype inngang til historien, og de fire dimensjoner­ viser­ hvordan vi kan strukturere minnet.

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018