Oddbjørn Johannessen

192

Jan-Aage Torps private historiefortelling

Predikant Jan-Aage Torp tar stadig ufine midler i bruk i sine forsøk på å ramme meningsmotstandere. Det skjer både via hans offentlige Facebook-side og på hjemmesiden til den organisasjonen han er styreleder for, Kristen Koalisjon Norge.

Publisert: 5. jul 2018

Ved å hausse opp en opplevelse han hadde som 17-åring, der livssynshumanisten Levi Fragells far, pinsepredikant og forfatter Øivind Fragell, angivelig skal ha grått over sønnens «frafall», gjør Torp et meget usympatisk forsøk på å redigere Fragell-familiens historie slik den passer ham selv.

Den nykarismatiske ekstremismen Jan-Aage Torp representerer, både gjennom egen forkynnelse og som støttespiller for bl.a. teletorghelbrederen Svein-Magne Pedersen og Visjon Norge/Jan Hanvold, er utviklet i forlengelsen av nettopp de «svermeriets farer» Øivind Fragell advarte mot i sin pamflett med samme tittel fra 1956.  Den gangen gjaldt det amerikanske helbredelsespredikanter som William Branham og William Freeman – og deres begynnende innflytelse på norske pinsepredikanter.

Det er både opprørende og uforståelig at Torp, som jo også er en mann med akademiske studier bak seg, bruker sin fortolkning av en privat opplevelse fra egen ungdomstid som «historisk kilde» for sin høyst subjektive versjon av den nære kirkehistorien.  Jeg har nok mine tanker om hva motivet kan være, men leserne kan jo trekke sine egne konklusjoner.

Øivind Fragells teologiske profil lar seg langt på vei lese i hans mange sangtekster, der fokus ligger milelangt fra mirakuløse «trosbevis».  Der hører vi oftere om den ensomme pilgrim som kjenner seg utstøtt og venneløs i det glade og frimodige fellesskap, eller om den stille vandrer som ser som sitt viktigste kall å tjene andre.

Jeg anbefaler Jan-Aage Torp (som ifølge Store Norske Leksikon også skal ha studert litteratur på universitetsnivå) å analysere Øivind Fragells dikt «Til en tenkende venn».  Det skriver han om det «å være miskjent av det store ‘pinsegross’» - og han harselerer med «tidens svermerånd» som ikke setter tanken høyt nok.  I en morsom parallell til hva evolusjonen angivelig har gjort med menneskets fordums hale, skriver han slik i en av strofene:

 

En gang hadde mennesket visstnok hale,

men av dette lem er kun et ben igjen.

Kanskje fjerne slekter kommer til å tale

om et lem som engang satt på skulderen.

Ingen kjenner vel til fulle halens skjebne,

det er gåter, endog for de vise menn.

Men kan hende vi i tide bør oss væpne,

slik at ikke også hodet svinner hen.

 

(Øivind Fragell: Det hender så mangt. Utvalgte dikt 1977.)

13 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Pappas tårer

Publisert nesten 2 år siden

Det året den 17-årige Jan-Aage Torp skal ha sett min far gråte over sin sønns forhold til tro og menighetsliv var 1975, det året  jeg som godt voksen mann (36 år) følte meg forpliktet til å ta et mer radikalt  offentlig oppgjør med utviklingen i den kirke jeg hadde forlatt. Den amerikanske predikanten Derek Prince’s lære om demoner og demonutdrivelse var blitt akseptert langt inn i den tradisjonelle pinsebevegelse og sogar i folkekirkens presteskap, og hans «kollega» T . L. Osborn beskrev hvordan man kunne identifiserer onde ånder ved å se mennesker i øynene. Troens bevis i Sarons dal hadde ingen grenser. Jeg var virkelig opprørt og gikk ut med artikler og intervjuer, hvor oppslagene ble sensasjonelle og rammet på den måte også nettverket av skikkelige og fornuftige mennesker i pinsebevgelsen - min fars gode og trofaste venner. Både min far og min mor gråt, og bad meg om å moderere meg, til tross for at de hadde vært minst like fortvilet som meg selv. Min far hadde - som Oddbjørn Johannessen skriver - allerede under William Freeman og William Branhams Oslo-besøk i 1949/50 - tatt et internt oppgjør i bevgelsen og foretok det avgjørende offentlige utspill i 1956. Men hans form var integrerende for de troende han delte tro med. Jeg gikk langt utover disse grenser. Det var vondt for mine nærmeste. Men det måtte gjøres, og det ble ikke nok. Vi fikk grupper både innen den tradisjonelle pinsebevegelsen, trosbevegelsen og bedehusmiljøet som kjørte både kirker og mennesker i «grøfta». Jan-Aage Torp og hans historie er et sorgens kapitel, som kan ha medført flere tårer enn noen aner.

12 liker  
Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Folk som står religionen fjernt lurer på hva kristne driver med, og det har de egentlig gode grunner til. Hvorfor skal noen tro når vokterne av religionen ter seg slik?

5 liker  
Kommentar #3

Roger Christensen

6 innlegg  708 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Ubegripelig at Jan Aage Torp fortsatt kan ha en så sterk sterk stilling, hans metoder er rimelig velkjente etterhvert. 

Flott dikt av Øyvind Fragell!

5 liker  
Kommentar #4

Roger Christensen

6 innlegg  708 kommentarer

Feilstaving

Publisert nesten 2 år siden

Øivind Fragell skulle det være.

Kommentar #5

Nils-Petter Enstad

108 innlegg  206 kommentarer

Om å ha sine tårer i fred...

Publisert nesten 2 år siden

Som vanlig har Oddbjørn Johannessen gode og balanserte refleksjoner, selv der hvor han åpenbart er blitt provosert.
Hva kan så jeg bidra med, som sønn av frelsesoffiserer, som selv har vært frelsesoffiser i mange år og fortsatt er aktiv i armeen, og som far til to sønner der den ene har vært prest i mange år, og den andre er i ferd med å bli med?
I hvert fall dette: En far som viser en med-kristen den tillit å gråte over sitt barn mens den andre er til stede, bør få ha sine tårer i fred. De tårene skal ikke brukes verken som argument eller dokumentasjon mange år etter at den som felte den er borte. Når det gjelder forholdet mellom far og sønn Fragell, husker jeg for min del godt et felles intervju med dem begge i programposten "På kirkebakken" i NRK for en god del år siden. Det var et innslag som rommet både smerte og respekt, og mitt inntrykk som lytter var at begge deler gikk begge veier.
Den samtalen gjorde større inntrykk på meg enn Jan-Åge Torps litt snuskete misbruk av en hendelse som burde vært beskyttet av skriftemålets segl.

8 liker  
Kommentar #6

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Min far og jeg

Publisert nesten 2 år siden

Takk til Nils-Petter Enstad for denne påminnelse om anstendighet i forhold til andres familieliv. Han har rett i at NRK-samtalen mellom min far og meg - intervjuet av Håkon Dahl - beskriver vårt forhold slik det var, preget av gjensidig respekt.  Sifen temaet er blitt ufint misbrukt kan det bli aktuelt (nødvendig?) for meg å finne programmet på nrk.no og legge det ut på nettet.


7 liker  
Kommentar #7

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Taushetens pris

Publisert nesten 2 år siden

Dette innlegget synker nå etter en dag mot slutten av rekken av de 10 «siste innlegg». Over 2000 har lest/sett det, dobbelt så stor oppmerksomhet som noen av de øvrige har oppnådd. Trådens få kommentarer er viktige, men de er få, og kristenfolkets lederskap vil heller ikke denne gang bidra til å gi de kritiserte forhold «oppmerksomhet». Slik får avvikere i livssynsnorge ture frem som de vil, inntil sekulære organer som NRK og VG setter foten ned og hever røsten. Mens tausheten har rådet har bedrag og overgrep rammet tusener, mens kirkeledere har stilt opp på plattformer og i tiltakenes egenproduserte media og bidratt til å legitimere og videreutvikle avvikende effekter og formater. Avisen Vårt Land har vært et unntak på den «kristne siden», men har i forhold til enkelte personer og miljøer nå valgt tausheten. Det er en forståelig strategi, men den har en pris - ofrene. Og la ikke engang til VG overta feiekosten. Eller følg etter dem med skurebøtta. Dere har det kvalifiserte mannskapet og kvinnskapet (!).

4 liker  
Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Øivind Fragells oppgjør

Publisert nesten 2 år siden

Jan-Aage Torp har gjort det klart at han ikke vil delta i denne debatten (men han poster likevel innlegg på innlegg på sin egen blogg i sakens anledning...).

Siden Øivind Fragells oppgjørsskrift Svermeriets farer i sjelesorg og helbredelsesvirksomhet  (1956) er nevnt flere ganger i denne tråden, kan det kanskje være på sin plass med et sitat derfra (s. 20-21):

Jeg tror at det bare er enkelte sjelstyper som er disponert for å bli midtpunkt i den moderne helbredelsesbevegelse. Jeg vil ikke dra oppriktigheten i tvil hos noen, men det spørs om vi ikke har med et like stort psykisk problem som med et åndelig å gjøre.  All overdrivelse av hendelser og resultater får meg til å stanse ved den tanke.  Det må ha noe med en defekt forestillingsevne å gjøre, slik at skillet mellom ønske og virkelighet flyter.  Er ikke det tilfelle, finnes det ingen unnskyldning for de påståtte helbredelser som altså ikke er skjedd.

6 liker  
Kommentar #9

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Sjelstypene

Publisert nesten 2 år siden

Det er interessant at Oddbjørn Johannessen her har tatt sjansen på å fremheve min fars markering av de «sjelstyper» som stod for den villfarelse han tok avstand fra - og som plasserte ham noe på siden av det miljøet som overtok pinseekspansjonen fra midten av 50-tallet (med Aage Samuelsen), og etterhvert sporet av i Sarons dal og ved opprettelsen av en rekke nye brohodet for amerikansk karismatikk i trosbevegelsen. Min fars tale var klar: «Amerikansk helbrrdelsesvirksomhet eller kopiering av denne, tror jeg ikke på.» (Svermeriets farer, s. 21.)  Sjelstypene tok han også avstand fra. Siden vi debatten nå også blir møtt med «historisk» kunnskap og argumentasjon, kan det passe også med følgende sitat fra heftet: « Dersom det følelsesmessige svermeriet blir møtt med det intellektuelle svermeriet, så  er det ikke godt å vite hvem som blir tilbake på slagmarken når striden er over.» (s.4). Kjære far, jeg tror det blir du som vinner - hjulpet av gode støttespillere både her og etterkommerne av din egen vennekrets. 


5 liker  
Kommentar #10

Anne Jensen

36 innlegg  4891 kommentarer

Sjelstyper

Publisert nesten 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror at det bare er enkelte sjelstyper som er disponert for å bli midtpunkt i den moderne helbredelsesbevegelse. Jeg vil ikke dra oppriktigheten i tvil hos noen, men det spørs om vi ikke har med et like stort psykisk problem som med et åndelig å gjøre.  All overdrivelse av hendelser og resultater får meg til å stanse ved den tanke.  Det må ha noe med en defekt forestillingsevne å gjøre, slik at skillet mellom ønske og virkelighet flyter.  Er ikke det tilfelle, finnes det ingen unnskyldning for de påståtte helbredelser som altså ikke er skjedd.

Det begynner å bli noen år siden jeg forlot «karismatikken». Den gang egentlig i dyp fortvilelse over at jeg «fikk det ikke til». Jeg ble ikke frisk, de jeg ba for ble ikke frisk og pastorer og «salvede», som påstod å «fungere i nådegavene», var ikke mye bedre. 

Noen ganger skjedde det «noe» i forbønnskøen, vi bare kalte det «åndens nærvær», så var alt «helt etter Boken» og pastoren hadde fått demonstrert hva det er å «bevege seg i salvelsen».

De siste årene har jeg innsett at det var ikke min manglende tro, mitt «opprør» mot Gud (og hans «salvede»), mine holdninger, mine feil som gjorde at det ikke ble noe helbredelse (hverken hos de jeg la hendene på eller meg selv), men jeg har rett og slett trodd på løgn og illusjonen om at pastorer er «salvet» og har en slags «extra connection» med Gud, som jeg som «vanlig» menighetsmedlem ikke har.

Jeg tror ikke  det handler bare om «sjelstyper», men folks oppriktige ønske om å «gå med Gud». I tillegg (og kanskje viktigst) den (ufortjente!!!!) høye åndelige status, som pastorer og predikanter får (og krever), som gjør at de er så og si uangripelige.

Vil jeg som kristen (karismatiker) være lojal mot Gud, så kritiserer jeg ikke hans «salvede». Vil jeg motta noe fra Gud, så klager jeg ikke, når jeg ikke blir helbredet, men skyver håpet foran meg og stiller meg i neste forbønnskø (eller «ringer igjen og igjen og igjen»).

Selvsagt er det lettere for noen «sjelstyper» å underordne seg «salvede», men først og fremst er det ønsket om å underordne seg Gud.

Desverre, innenfor karismatikken er grensen mellom Gud og hans «mellommenn» (pastoren) nokså «diffuse», i den forstand at man går heller til en pastor/predikant/«salvet» og får forbønn, enn til en venn/venninne. 

Jeg skulle ønske noen kunne frata disse «salvede» sin «åndelige status», at de blir avslørt så mange ganger, at folk slutter å tro på dem eller anse dem som «ekstra åndelig utrustet».

For meg er det en befrielse å leve mitt (kristen)liv, uten å «stå i tro for et mirakel», stå i forbønnskø for å «få en berøring», og (viktigst) slippe å forklare for personen jeg ba for at «helbredelsen kommer, bare du står i tro».

Vi trenger røster som snakker sant om virkeligheten, om åndelig humbug og wannabe «salvet». Om disse såkalte «salvede»føler seg forfulgt på grunn av det, so be it. 



6 liker  
Kommentar #11

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Levi Fragell

Publisert nesten 2 år siden

Var det nødvendig å kaste Jesus ut sammen med Torp oh hans likesinnede?

Det virker jo som om du tydelig ser hva som er feil hos disse. Ser du det samme hos dine kristne slektninger og venner? Ser du det samme hos alle prester, predikanter og oss som fortsatt tror? 

Hvis det er falskheten du vil til livs, kunne du jo holde fast på det som er sant og ekte? (Hvis du mener at det finnes?) 

Jeg bare lurer, i all vennskapelighet.

5 liker  
Kommentar #12

Kjell G. Kristensen

114 innlegg  13843 kommentarer

Så sant som det er skrevet

Publisert nesten 2 år siden
Anne Jensen. Gå til den siterte teksten.
Vi trenger røster som snakker sant om virkeligheten, om åndelig humbug og wannabe «salvet»

Denne virkeligheten vi snakker om her er hva man egentlig kan dra ut av Skriftene, for det er derfra alt dette stammer fra - og som noen lager lapskaus av.

Noe å forholde seg til: Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?

Jeg liker Paulus som forklarer mye av det som nevnes ovenfor på en veldig enkel måte:

Det første  mennesket, Adam,  ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. (44 Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.)

Poenget: Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.

Man ser aldri Adam i helbredelsesritualer... ei heller de andre jordiske... for som Paulus skriver det (i 1.Kor.15) så dør alle på grunn av Adam, mens Kristus er Adams motsats - alle skal få liv ved Kristus, men i hver sin tur. Først ved hans gjenkomst skjer det - skriver Paulus, men ikke alle har noen tro på Moses, ei heller på Paulus?

Kommentar #13

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Førts ved hans gjenkomst?

Publisert nesten 2 år siden

"For om døden kom til å herske ved den ene (Adam)….hvor meget mer skal de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus"  Rom. 5, 17.  

Dette skjedde vel ved Jesu første komme og korset?

Det står jo i Ef. 2, 4 at Gud har gjort (fortid) oss levende med Kristus? Vi trenger vel ikke vente til Kristi 2. komme for å bli det? 

I tillegg sier jo vers 6 at vi "er satt (fortid) i himmelen med Kristus". 

Jo, jeg tror på Paulus.

Kommentar #14

Kjell G. Kristensen

114 innlegg  13843 kommentarer

1.Kor.1.21-23 dårskapen som forkynnes (Paulus)

Publisert nesten 2 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.

Dette skjedde vel ved Jesu første komme og korset?

Det står jo i Ef. 2, 4 at Gud har gjort (fortid) oss levende med Kristus? Vi trenger vel ikke vente til Kristi 2. komme for å bli det? 

Bibelen kan leses som at fortid er fremtid - (se Fork.1.9-11, 3.15, Jes.46.10)

Paulus igjen: For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp.

Her må en se på "førstegrøden" av oppstandelse = 1. oppstandelse (Åp.20.4-5) Man kan også ta for seg lignelsene i Matt.13. La dem vokse sammen inntil høsten (forklaring i v39)

Hva vil du si om Immanuel da? Døde han på korset?

Jeg siterer Matt.1.21-23: Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. 

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: 

Se, jomfruen skal bli med barn  og føde en sønn, og de skal gi ham  navnet Immanuel – det betyr:  Gud med oss. (Legg merke til ingen frelsestittel) Matt 1,23 viser til Jes 7,14f.

Hvilken rolle har Immanuel i Jes.8.1-10? (v10 Legg en plan,  den skal slå feil! Si et ord,  det skal ikke slå til! For Gud er med oss. (se forklaring Matt.1.23)

Kommentar #15

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Paulus sier jo at vi skal regne oss som døde og at vårt syndelegeme (vårt kjød) er både korsfestet, begravet og tilintetgjort....for at vi skal leve, i Kristus. Er vi døde med Kristus, er vi også opphøyet (stått opp) med ham. Det er sikkert ganske "høyt opp" ("opphøyet") til himmelen, hvor vi allerede er satt (Ef. 2, 6). Tror bibelen også bør leses som fortid.

Er vel utafor tråden her, så gir meg med dette.

Kommentar #16

Kjell G. Kristensen

114 innlegg  13843 kommentarer

Kort om ditt spørsmål

Publisert nesten 2 år siden

Kanskje misforstår du Paulus? Rom.7.14-25 = syndelegeme/ regnes for dødt i forhold til det som er åndelig (se Rom.8.5-8 kontra Rom.7.5, og 9-11, Gal.5.17) Den åndelige opptakelse (1.Kor.15.44, 52f, Åp.1.9-10, 10.7, 1.Kor.5.5, 2.Pet.3.10

Kommentar #17

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Ser ditt poeng, men det er vel syndelegemet som må dødes, hvis ikke må det vel gjennom den annen død også? Og uten et herlighetslegeme?

Kommentar #18

Kjell G. Kristensen

114 innlegg  13843 kommentarer

En kjødelig oppstandelse finnes i gudesønnene*

Publisert nesten 2 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
hvis ikke må det vel gjennom den annen død også?

Den annen død ser jeg på som det som skjer etter forsøket på vekke opp døde i deres jordiske kropper som kommer først. (Esek.37 - v4 kan referere til Apg.2.18, se også Heb.11.35-40 og *1.Mos.6.3 som kan tilsvare det rundt Jes.65. (20) Det er ikke levedyktig mer enn 120år. Den endelige oppstandelsen kommer i Åp.20.11f + Åp.21.

Kommentar #19

Kjell G. Kristensen

114 innlegg  13843 kommentarer

Akkurat nå

Publisert nesten 2 år siden

Ser det ut for at det går ut over trådens opphavskilde - men i stedet for mirakel og helbredelsespredikanter går vi nå heller over til legevitenskapen som har mer peiling på hva det drives på med?

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2018/07/17/195416276/svenske-forskere-ingen-grense-hvor-gamle-vi-kan-bli

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2960 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1859 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1570 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1081 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1061 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 637 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere