Verdidebatt

Jan-Aage Torps private historiefortelling

Predikant Jan-Aage Torp tar stadig ufine midler i bruk i sine forsøk på å ramme meningsmotstandere. Det skjer både via hans offentlige Facebook-side og på hjemmesiden til den organisasjonen han er styreleder for, Kristen Koalisjon Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ved å hausse opp en opplevelse han hadde som 17-åring, der livssynshumanisten Levi Fragells far, pinsepredikant og forfatter Øivind Fragell, angivelig skal ha grått over sønnens «frafall», gjør Torp et meget usympatisk forsøk på å redigere Fragell-familiens historie slik den passer ham selv.

Den nykarismatiske ekstremismen Jan-Aage Torp representerer, både gjennom egen forkynnelse og som støttespiller for bl.a. teletorghelbrederen Svein-Magne Pedersen og Visjon Norge/Jan Hanvold, er utviklet i forlengelsen av nettopp de «svermeriets farer» Øivind Fragell advarte mot i sin pamflett med samme tittel fra 1956.  Den gangen gjaldt det amerikanske helbredelsespredikanter som William Branham og William Freeman – og deres begynnende innflytelse på norske pinsepredikanter.

Det er både opprørende og uforståelig at Torp, som jo også er en mann med akademiske studier bak seg, bruker sin fortolkning av en privat opplevelse fra egen ungdomstid som «historisk kilde» for sin høyst subjektive versjon av den nære kirkehistorien.  Jeg har nok mine tanker om hva motivet kan være, men leserne kan jo trekke sine egne konklusjoner.

Øivind Fragells teologiske profil lar seg langt på vei lese i hans mange sangtekster, der fokus ligger milelangt fra mirakuløse «trosbevis».  Der hører vi oftere om den ensomme pilgrim som kjenner seg utstøtt og venneløs i det glade og frimodige fellesskap, eller om den stille vandrer som ser som sitt viktigste kall å tjene andre.

Jeg anbefaler Jan-Aage Torp (som ifølge Store Norske Leksikon også skal ha studert litteratur på universitetsnivå) å analysere Øivind Fragells dikt «Til en tenkende venn».  Det skriver han om det «å være miskjent av det store 'pinsegross'» - og han harselerer med «tidens svermerånd» som ikke setter tanken høyt nok.  I en morsom parallell til hva evolusjonen angivelig har gjort med menneskets fordums hale, skriver han slik i en av strofene:

En gang hadde mennesket visstnok hale,

men av dette lem er kun et ben igjen.

Kanskje fjerne slekter kommer til å tale

om et lem som engang satt på skulderen.

Ingen kjenner vel til fulle halens skjebne,

det er gåter, endog for de vise menn.

Men kan hende vi i tide bør oss væpne,

slik at ikke også hodet svinner hen.

(Øivind Fragell: Det hender så mangt. Utvalgte dikt 1977.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt