Unyansert om Israel og homofiles rettigheter

Onsdag 27. juni ble arrangementet «Hva er pink-washing?» avholdt i regi av Palestinakomiteen, Queers4Palestine, og den nyetablerte organisasjonen Salam. Dette arrangementet er en del av programmet til Oslo Pride. Samtidig som denne teksten skrives bor jeg – som skeiv nordmann – en times kjøretur unna Gaza, der homofile risikerer dødsstraff for å ha sex. Likevel var det Israel som ble satt under lupen når først LGBT i regionen stod på programmet.

Hva er pink-washing?
Uttrykket pink-washing henviser til at aktører bruker støtte til LGBT-rettigheter som et skalkeskjul for å fremme egne interesser.

Visstnok fremstiller Israel seg som Midtøstens homoparadis, utelukkende for å distrahere det internasjonale samfunnet fra hvordan de behandler palestinerne. Målet mitt her er å nyansere påstanden om at Israel pink-washer seg selv, samt vise hvorfor arrangementet utgangspunkt var problematisk.

Det er verdt å se på de tre arrangørene som hevder at Israel bedriver pink-washing; Palestinakomiteen i Norge, Queers4Palestine og Salam-سلام. Disse tre organisasjonene har en tydelig anti-Israelsk agenda. Bruken av betegnelsen 'anti-Israelsk', heller enn 'pro-Palestina' er et bevisst valg gjort her, ettersom de tre arrangørene har vist en tendens til å ensidig skylde på Israel i Palestina/Israel-konflikten.

Videre er det verdt å merke seg at i panelet var verken det israelske eller jødiske perspektivet representert. Jeg bestemte meg derfor for å kontakte arrangørene på Facebook for å finne ut hvorfor. Svaret var som følger: “Hei Line, Vi satser selvfølgelig på å ha med israelske aktivister. Vi er dialog med Shiri Eisner, hun kunne ikke være med fysisk men vi håper å få det til via Skype likevel”. Etter å ha undersøkt vedkommende nærmere, ble det tydelig at dette er en som deler de tre organisasjonenes synspunkt, og representerer derfor ikke majoriteten av skeive israelere eller skeive jøder.

En sak har alltid to sider – unntatt når det gjelder Israel?
Hovedproblemet med arrangementets opplegg er at budskapet – Israels pink- washing – fremstilles som en sannhet når det er en del av programmet til Oslo Pride, spesielt når den andre parten ikke får mulighet til å forsvare seg.

Når pink-washing nå er temaet, kan vi jo se på fjorårets episode under Chicago Dyke March: Tre jøder ble kastet ut fra Chicago Dyke March for å vifte regnbueflagger med Davidsstjerne på. Grunnen var at dette tydeligvis var pink-washing, og det skal ha gjort andre "ukomfortable" ettersom flaggene ga assosiasjoner til det israelske flagget. I år har arrangørene av Chicago Dyke March forbudt regnbueflagg med Davidstjerne på – samtidig som flere Palestina-flagg var tilstede.

Leseren vil kanskje tenke «uansett om det skulle stemme at Israel behandler homofile og transpersoner bra, så veier ikke det opp for hvordan Israel behandler palestinere». Det en sier her er at LGBT-saken ikke er viktig i seg selv og at alt handler om Palestina. Videre snakkes det ofte om «det palestinske folket» mot «israelske myndigheter», det har en dehumaniserende effekt overfor israelere.  En ser ikke menneskene – israelerne – men myndighetene. Derimot fokuseres det på det lidende palestinske folk, men ikke deres myndigheter. Som forresten har en del problemer når det kommer til menneskerettighetene.

Hvilke ord som brukes om Israel har betydning for meningen som uttrykkes. Fremstilles Israel som blodtørstig (driver med «etnisk rensning» og «apartheid»), grådig (etter mer land å kolonisere) eller lignende, fremstilles som konsekvens jødene eller israelerne på samme måte. Demoniseres Israel demoniseres også menneskene som bor der. Som i hovedsak er jøder, en gruppe som lenge har blitt forfulgt og fremstilt slik.

Israel-kritikk og antisemittisme
Antisemittisme er økende i Europa – en «ny» antisemittisme som er knyttet til Israel/Palestina-konflikten. Derfor stiller jeg meg svært kritisk til at Oslo Pride potensielt bidrar til antisemittisme, når de har et arrangement på programmet som demoniserer Israel.

Jeg mener ikke å si at å anklage Israels for pink-washing (eller annen kritikk av Israel) i seg selv alene er antisemittisk. I så fall ville mange jøder på venstresiden i Israel vært antisemitter, noe de selvfølgelig ikke er. I Israel kritiseres israelske myndigheters behandling av palestinere støtt og stadig i offentligheten, ta for eksempel den israelske avisen Haaretz. Det som gjør at dette arrangement får en antisemittisk karakter er at det demoniserer Israel/israelere– uten at de får en sjanse til å forsvare seg. Jeg tipset arrangørene om at de kunne kontakte Israel i Norge (den israelske ambassaden i Oslo), eller invitere de to israelske dragqueene som er i Oslo under Pride. Det var ikke av interesse.

Hvordan er det å være LGBT i Israel?

Jeg hevder ikke at Israel er perfekt når det kommer til LGBT-rettigheter.  Jeg er selv uenig med påstanden «Israel er Midtøstens homoparadis». Ja, Israel skryter på seg å være mer homovennlig enn det landet faktisk er – men veien mellom det og pink-washing er lang. Å gjøre dette er ikke unikt for Israel, vi gjør det også. I Norge snakker vi om hvor langt homokampen har kommet, men «glemmer» å nevne at i den sosiale sfæren er det fortsatt problemer, spesielt for skeive menn og transpersoner. 10% av nordmenn synes fortsatt homofili er ekkelt for eksempel og det offentlige behandlingstilbudet for transpersoner er problematisk.

Hvordan det er å være LGBT-er i Israel er avhengig av hvor du bor. Som LGBT-er vil jeg påstå at Tel Aviv er mer homovennlig enn Oslo, men en skal ikke langt utenfor Tel Aviv før det blir problematisk å leie hender med en av samme kjønn, eller å være synlig trans.

Familieretten i Israel er under de religiøse domstolene til hvert enkelt trossamfunn. Muslimene, druserer, bahaier og ti ulike kristne kirkesamfunn har sine egne religiøse domstoler som håndterer alt av ekteskapsinngåelse og skilsmisse. Dermed kan du ikke gifte deg med en av samme kjønn. Homofile er ikke de eneste som har denne utfordringen – ekteskap på tvers av disse trossamfunnene er heller ikke lov. Videre må det nevnes at det finnes en midlertidig løsning på problemet: en kan dra utenlands å gifte seg, også homofile, – og når en kommer tilbake er ekteskapet anerkjent. Skeive par kan heller ikke adoptere i Israel.

Israel har også, som det eneste landet i Midtøsten, diskrimineringslover som verner om LGBT-personer.  Majoriteten av israelere støtter at skeive skal få lov til å gifte seg. Likevel, grunnet Israels komplekse juridiske system, kommer det neppe til å bli en virkelighet i nærmeste fremtid. I landet kan transpersoner få terapi, hormonbehandling og kjønnskorrigerende kirurgi. Men som i Norge er tilgjengeligheten altfor dårlig, og mange transpersoner blir utsatt for hatkriminalitet. Videre er populærkulturen i Israel er full av LGBT-tematikk, myndighetene finansierer Pride hvert år, skeive er synlige i offentlige maktposisjoner, og PrEP-medisiner er tilgjengelig. Tel Aviv er blant annet et kjent reisemål for LGBT-turister ettersom byen har et stort LGBT-samfunn. I år deltok også over 250 000 israelere i Pride paraden i Tel Aviv 8. juni.

Avslutningsvis vil jeg føye til at uansett hva du synes om Israel så skal «rett være rett» – det å ignorere det israelske og jødiske perspektivet i pink washing-debatten er ikke rett. Til neste år håper jeg at Oslo Pride streber etter å ha et mer mangfoldig panel i denne sammenhengen, slik at vi kan forebygge antisemittiske fremstillinger. All form for antisemittisme bør bekjempes – også den tilknyttet Palestina/Israel-konflikten. Det er fullstendig mulig å kritisere Israels behandling av palestinerne uten å demonisere landet. Det krever at vi slutter å gi én side all skylden, men tilnærmer oss den slik den er – kompleks og ikke svart-hvitt.

Opprinnelig publisert på Religioner.no. En kortere versjon av dette innlegget ble trykket i Vårt Land 5. juli 2018.