Kommentar

Vår daglige bønn

Mor ba. Hun ba ikke så jeg så det, hun ba uten fakter. Kanskje mens hun bakte brød, har jeg tenkt. Det tenker jeg fremdeles.

Jeg tenker på det når jeg ikke «får det til». Og når jeg ser at andre heller ikke «får det til», dette med tid til meditasjon og stillhet, ro og hellig fortreffelighet. Jeg kjenner flere, som gnages opp av et dårlig, kristelig selvbilde i ly av det så mange tilsynelatende får til. Samvittigheten kvepper – av kjølige ord som «meditasjonspraksis», «ignatsiansk veiledning», «kontemplasjon», «pilegrimsvandring», som det skrives om og gjerne snakkes om ved kirkekaffen.

Uforskyldt. 

Det er uforskyldt, for man må jo kunne snakke om det som opptar en. Men skulle ikke ydmykheten ta hensyn til dem som knapt får til å gå i kirka på søndag, de som har huset fullt av unger og mas og som arbeider mer enn sju timer for å få dagene til henge sammen, eldre – og unge for den saks skyld – som lever under et merkelig press og føler at det ikke er godt nok. Jeg har vært der, mange ganger.

Finner trøst. 

Da finner jeg trøst i Broder Laurentius, som i boken Å venne seg til å leve nær Gud enkelt og kontant sier at han ikke får noe ut av klosterets jevnlig påbudte meditasjonsdager. Han gruer seg hver gang. Han møter Gud, sier han, når han kommer tilbake til cellen og arbeidet. Aldri, sier han «er jeg så opprørt og ukonsentrert som under meditasjonen.» På cella og i arbeidet finner han de nådefulle øyeblikkene, en «knute» av mysterier hvor troen trenger på med sin egen kraft. Han får igjen pusten. Akkurat som vi – mange – lengter etter å få igjen pusten.

De stille i landet. 

Jeg har sans for de stille i landet, de som er «tvunget» til stillhet, de som lever i sitt uforskyldte lønnkammer og ønsker alt godt for naboen og verden, barn og alle som er i nød. De som ser seg som en puslebit og tør å tenke at de er en puslebit som passer med Guds puslebit, er ett med skapelsen. Lengselen er allerede en bønn. Selv om «samvittigheten» syns det ikke er nok. Du sitter der og tenker at du skulle ønske at du var en «elitekristen», men lengselen er nok. Det er tro. Underbevisstheten jobber.

Rydde og vaske. 

Søster Madeleine Fredell OP, skriver i en artikkel i Svensk Kyrkotidning – tittel: Helighet i vardagen – om sin novisemester, som påsto at vi blir hellige av å rydde, vaske og lage mat: «At be i kapellet betydde ingenting om jag inte samtidigt kunde be under hushållssyslorna. Det märkliga var att dessa sysslor fövandlades från ett i mina ögon onödigt och tråkigt arbete till en stilla och total närvaro och vila utan ord när jag til sist tillät mig att botna i vardagsarbetetet. Nær vi vågar se en guddomlig genomstrålning mitt i det gråa och vanliga, då är vi på väg mot helighet. Men det krävs träning att göra det rutinmässiga till det extraordinära i våra liv.»

En dårlig dag. 

Trene – der er det igjen: Hva er din meditasjonspraksis? – fikk jeg spørsmål om her en dag. Det gikk fort rundt i hodet. Det som kom opp, var alle de fortredelige småsakene, som uroer dagen og humøret. Og så tenkte jeg – hvis jeg bare prøver å ta et tak med mitt lokale, dagens dårlige humør, kan det hende det blir et smykke. Det sier søster Madeleine. Det er vår indre holdning som er avgjørende for hvordan vi har det og om vi er hele og «hellige. Hellig er et vanskelig ord. Men «hellig» kan vi bli overalt, sier vår søster: Ikke minst på arbeidsplassen og hjemme, på undergrunnen, buss og tog, når tilsynelatende ingen ting virker og er ute av tabellen. Vi skal være takknemlig når slikt skjer».

Ingen hets. 

Jeg hetser ikke den kontemplative bølgen, som har slått inn over oss, det er jo bare gammel, veltrent klosterpraksis som er blitt ny – og klosterlengsel har vi vel hatt, de fleste av oss. Det slår meg bare at det først og fremst er de ressurssterkes «metode». De stille i landet, de som bare «er» troen, får min honnør, akkurat nå.

Ble om natta. 

Mor var der. Hun ba kontinuerlig, gjennom omsorg og selvoppofrelse. Hun var sykepleier og ble med hjem til dem som hadde døden i huset. Eller de ensomme, som ikke kom seg ut. Jeg skjønte det ikke den gangen, for all del ikke, når hun ble natta over hos naboer, der livet hang i tynne tråder. Hun hadde trent på sin måte. Tenker jeg nå.

Trykket i Vårt Land 4. juli 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar