Myten om den venstrevridde kirke

Konfrontert med at eksempelvis Arbeiderpartiet – skuffende nok! – har sans for regjeringens støtte til eksportløsningen av flyktningeutfordringen, vrir Høyre-representanten seg unna med å henvise til at SV og Rødt er imot, og konfrontert at ett av partiene hans eget sitter i regjering med, nemlig Venstre, er enig med biskopen og kirken, vrir han seg unna ved å presisere at han uttaler seg som Høyre-mann.
            Det er dermed nokså uklart hvilken hatt Stefan Heggelund har på seg under dette utspillet; han argumenter som troende kristen i det ene avsnittet og som Høyre-politiker i det andre. 
            
«Legge føringer»?
Som kristen spør han om biskopen ønsker å legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen.
            Noen av oss tenker at det å legge slike føringer – eller gi slike råd – er en oppgave som ligger i det å være prest eller biskop.
Hvem skulle ellers «legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen»?
Jeg håper i det lengste at den kristne politikeren ikke mener at det er politikernes, regjeringens eller myndighetenes oppgave.
            Men når han ønsker seg en «dialog» om hva kirken som organisasjon skal mene noe om, og hvordan man skal mene dette, er han farlig nær en slik konklusjon.

«Sosialist-kortet»
Det er forutsigbart til det kjedsommelige at Stefan Heggelund også trekker sosialist-kortet i dette utspillet, og nevner både oljedebatt og atomvåpendebatt i den forbindelse.
            Samtidig er det et vel kjent faktum at det å ta forvalteransvaret på alvor ikke har vært noe utpreget kjennetegn på «sosialisme», rent historisk sett.
            Så er da heller ikke ideologiske klisjeer det interessante med Heggelunds utspill. Det er derimot det faktum at han i denne sammenheng representerer den politiske makten, og makta vil helst ikke kritiseres. Men en kristen kirke som er tro mot sitt kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.
            Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blir beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er den venstrevridd. Begge deler er like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, den skal ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandør.

«Politisk»?
Så får man heller kalle det for politikk når kirke og kristenliv ytrer seg. Hva så?
Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser.
Selv er jeg stolt av å tilhøre en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet. Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge. Det var «politikk», og det bidro til å endre samfunnet.

Publisert i papirutgaven 4. juli 2018