Rettighetskamp om regnbuefargene?

Skrevet av Ragnhild Laird Iversen, stipendiat USN og Vigdis Hølen, universitetslektor USN

Pride er over for i år. Flaggene er tatt ned, og regnbueserviettene kommer sikkert snart på salg. Diskusjonen om kommersialisering og rettigheter til å bruke fargene bør derimot ikke avsluttes enda.

Regnbuebølgen. 

Vårt Land brukte både fredagens førsteside og lederplass til å fremme kritikk mot bedrifter som bruker regnbuefarger i egne markedsføringskampanjer. Medlem av Prides festivalstyre, Stein Runar Østigaard stiller spørsmål ved hvor dypt støtten egentlig stikker. Han kritiserer blant annet DNB for å «henge seg på regnbuebølgen uten å jobbe for inkludering internt eller eksternt». Hvis ikke engasjementet er dypt nok kan det tydeligvis være det samme. På lederplass spinner Vårt Land videre og utrykker bekymring for at det er «stor fare for at en bedrifts engasjement er opportunistisk og ikke ektefølt». Dette kan angivelig føre til uthuling av vår tro på genuin idealisme, og gjøre oss alle mer mistenksomme til hverandres intensjoner og engasjement. Det virker som de mener at å markedsføre med regnbuefarger, en implisitt støtte til skeive mennesker og retten til å elske hvem en vil, er risikofritt;  «omtrent som å melde seg inn i motstandskampen 7.mai 1945».

Slett ikke vunnet. 

Problemet er at denne kampen slett ikke er vunnet. Det er ikke lenge siden sex mellom menn var kriminalisert i Norge, og enda kortere siden transvestisme ble fjernet som sykdomsdiagnose. Selv om holdningene har bedret seg betydelig, finner holdningsundersøkelser fortsatt at mellom ti og tjue prosent av den norske befolkningen uttrykker tydelig skepsis til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Homo er et vanlig skjellsord, og i enkelte miljøer kan seksuell orientering lede til utestenging, vold og andre sanksjoner. Selv om de aller fleste opplever sin seksuelle orientering som berikende, viser en betydelig andel lesbiske, homofile og bifile tegn på marginalisering i form av blant annet negative erfaringer på arbeidsplass og studiested, mindre åpenhet om sin seksuelle orientering, større helseproblemer og mindre tilfredshet med livet. (Bufdir 2018). Ifølge Aftenposten «grøsser» om lag 10 % av befolkningen ved tanken på homofile menn. Og dette handler ikke om innvandring. Tallene er høyest på Sørlandet, hvor hele 19 % finner tanken i seg selv ubehagelig. Enda flere er negative til å ha et voksent barn som er lesbisk eller homofil, og urovekkende mange vil ikke si seg enig i at seksuell orientering ikke har betydning for godt foreldreskap.

Kampen lever. 

Det vil overraske oss om Stein Runar Østigaard fra Pride og Vårt Land ikke kjenner til problematikken. Kampen for å være den man er og elske hvem man vil er ikke over. Det er slett ingen selvfølge at regnbuefargene brukes av enhver. Så hvorfor sees det på som negativt om det blir mer mainstream? Denne sinnelagsetikken forundrer oss, og vi blir nysgjerrig på mekanismene bak – og konsekvensene av den. Er det bare tanken som teller, eller kan konsekvensene være gode selv om en handling er egoistisk motivert? Her tenker vi åpenbart ulikt.

Det er helt ok – til og med bra – å utfordre kommersielle aktører på verdiene de ønsker å fronte når de som DNB opererer i områder hvor regnbuebølgen enda er langt fra å treffe land. Men om kommersielle krefter fører til en hverdagsliggjøring av seksuelt mangfold er det en god ting i seg selv. Engasjerer de seg ytterligere er det selvfølgelig bedre. Men hvorfor la det gode bli det bestes fiende? Og hvilken målestokk skal vi bruke for å avgjøre om noens bruk av regnbueflagget stikker dypt nok?

Ekskluderende. 

Paradoksalt nok er det lett å gjøre kampen for mangfold og individets rettigheter både ekskluderende og ensporet. Men er denne kampen tjent med en slik utvikling? Vi ser det samme i debatter om andre identiteter som feminisme, antirasistisk arbeid og religion. Det stilles spørsmålstegn ved om de som støtter kampen er innenfor nok. Er du kvinne nok? Mørk nok? Religiøs nok? Har du kjent diskriminering nok på kroppen til å smykke deg med en mening om den? Det er et demokratisk problem dersom bare de “kvalifiserte” anses som  meningsberettigede og verdt å lytte til. Det er åpenbart at flere stemmer fra ulike minoritetsgrupper bør løftes frem. Det kan være sårende å oppleve at en blir misrepresentert, at en ikke blir forstått, at en støtte er overfladisk, eller at noen skor seg på dine erfaringer. Samtidig angår disse kampene oss alle. Og de er for viktige til å avgrenses av diskusjoner om hvem som har rett til å bære flaggene.

Risikerer noe. 

Selvfølgelig og med rette tenker bedrifter markedsføring i alt de gjør. De skal bygge merkevare og skaffe kunder. Men det blir feil å påstå at kommersielle aktører ikke risikerer noe ved å flagge med regnbueflagget på sosiale medier. Heldigvis risikerer de mindre nå enn de ville gjort for bare noen år siden. Like fullt er regnbueflagget en ytring og et verdimessig standpunkt. De som ser dette flagget ser ikke verken engasjementets dybde eller oppriktighet. Det de ser er et symbol for noen helt grunnleggende verdier. Det symbolet bør løftes så høyt man kan av så mange som mulig.

Trykket i Vårt Land 3. juli 2018