Lytt til tenåringsjentene

Rundt 68,5 millioner mennesker i verden er på flukt. En av de mest omtalte krisene det siste året er rohingyaenes flukt fra brutal vold i Myanmar (Burma). Siden august har nesten en million mennesker flyktet over grensen til Bangladesh, en av verdens største flyktningleirer. Nærmere 60 prosent av rohingya-flyktningene er under 18 år, mange av dem tenåringer.

Plan International har nå lansert en rapport om opplevelsene til tenåringsjenter som har fått livet snudd opp ned av konflikten i Myanmar. Dette er den første rapporten i verden om hvordan det er å være utstøtt rohingya, jente, tenåring og på flukt. 300 jenter i flyktningleiren ved byen Cox’s Bazar i Bangladesh har delt sine historier med oss.

Ønsker trygghet. 

Hver av jentene har sin unike historie om flukten fra Myanmar. Men en rød tråd i historiene er at jentene er redde og ønsker trygghet. De hører ofte om barn som blir borte i mørket, og jentene er selv redde for å bli ranet, kidnappet eller solgt videre av menneskehandlere. Mange har sett andre jenter bli slått, torturert og brent. «De tok jenter til fange i Burma for å skremme oss», forteller en 18 år gammel jente. Jentene føler seg utrygge og må alltid på være vakt.

Livet til tenåringsjentene på flukt er alt annet enn fritt. Mange føler seg fanget i teltene, som bare er noen få kvadratmeter store. De få gangene de tør å gå ut av teltet sitt, er det som regel fordi de må på do og gjerne vil gjøre det et annet sted enn inne i teltet. «Vi er nødt til å leve innenfor teltveggene i denne ekstreme varmen. Jeg kunne gjøre alt jeg hadde lyst til i Burma. Nå er det annerledes. Jeg har det ikke bra her», forteller en 15 år gammel jente.

Barneekteskap. 

Utryggheten gjør også at flere jenter blir tvunget inn i barneekteskap. 21 prosent av de spurte jentene i alderen 15 til 19 år var allerede gift, og 16 prosent av dem hadde vært gravide. Jentene forteller at de frykter de må gifte seg med en mann inne i leiren fordi foreldrene mener det vil gjøre dem tryggere.

Mer enn 75 prosent av jentene forteller at de ikke har noen mulighet til å bestemme over sitt eget liv, og om lag halvparten av jentene i alderen 15 til 19 år sier at de er triste nesten hver dag. Når ungdomsjentene ikke kan forlate teltene sine, får de heller ikke tilgang til hjelpetiltakene ute i leiren.

Dyptgående. 

Følelsen av kjedsomhet og isolasjon er dyptgående. Mange jenter forteller at de føler på hjemløshet og sørger over livet de måtte forlate. «Jeg orker ikke denne sorgen mer», forteller en jente og sier hun vil tilbake til landet sitt.

I leiren er det få muligheter til å utvikle vennskap. Mange jenter forteller at det ville vært godt å snakke med venner om problemer og bekymringer. Men konflikten har gjort at de har mistet kontakten med vennene sine. Fanget inne i teltene er det vanskelig å få nye venner. Få har noen å snakke med om traumene de har opplevd. De savner omgang med jevnaldrende.

Flyktningleiren ved Cox’s Bazar er én av verdens største. Hver dag trengs rundt 16 millioner liter rent drikkevann til leiren. Det store behovet gjør vannkvaliteten i brønnene svært varierende, og potensielt farlig, noe også tenåringsjentene bekymrer seg for. Mange forteller at det i tillegg er vanskelig å få nok mat. «Etter at vi kom hit, har jeg lagt meg med tom mage. Vi er en stor familie, og maten som deles ut, er ikke nok til oss. Vi er nødt til å sulte», forteller en 10 år gammel jente.

Vil gå på skole. 

Jentene er lidenskapelig opptatt av utdanning og forteller at de vil gå på skole og lære seg noe som kan hjelpe dem og lokalsamfunnene deres. «Jeg vil ha utdannelse, men nå kan jeg ikke få det. Det er det største hinderet i livet mitt», forteller en 14-åring. «Jeg har lyst på en jobb når jeg er ferdig med utdannelsen min», forteller en 12 år gammel jente. Utdanning er også en sjanse til å bygge nettverk og møte andre mennesker enn de familiemedlemmene de deler telt med.

Rapporten viser imidlertid at bare 28 prosent av jentene får en eller annen form for undervisning i leiren. Nesten ingen i alderen 15 til 19 år får noen som helst form for skolegang. Det er mye i leirene som hindrer at jentene får utdanning. Det er et mangelfullt utdanningstilbud, det er problemer med sikkerheten, det er språkutfordringer, leirene mangler kvinnelige lærere og det er negative holdninger til at jenter får utdanning. Mange jenter blir fortalt at de må bli hjemme og hjelpe til i stedet.

Ungdom må bli sett og hørt. 

Jentene vi har snakket med, er tydelige på hva de vil: De vil lære, føle seg trygge og ha et nettverk av venner. I tillegg vil de at deres stemme i denne krisen blir hørt. Flere forteller at organisasjoner hadde snakket med foreldrene deres om hvilke behov de hadde, i stedet for å spørre jentene selv.

Spør du direkte, får du bedre svar. Når vi vet mer om hva tenåringsjentene trenger og bekymrer seg for, kan organisasjoner som Plan hjelpe mer effektivt. Ungdom må bli sett og hørt, og deres trygghet og verdighet skal være en prioritet på linje med andre primære behov i en krisesituasjon. Tenåringsjenter trenger toaletter som er rene og trygge, de trenger bind og hygieneprodukter, et sted å vaske seg, trygge soner hvor de kan sosialisere med jevnaldrende og få psykososial støtte til å komme seg gjennom traumene de har opplevd. Og ikke minst trenger de skolegang.

Også barn. 

Ungdom kan være kunnskapsrike, ressurssterke, selvstendige og voksne i kroppen, samtidig som de også er barn. De kan være like sårbare, usikre og trygghetssøkende som andre barn, men de har ikke de samme behovene – og det må også gjenspeiles i den humanitære innsatsen.

Samtalene med jentene som har flyktet til Bangladesh, får frem hvor viktig det er med en helhetlig tilnærming til likestilling i det humanitære arbeidet. Vi oppfordrer derfor også norske myndigheter til å lytte til og tilpasse Norges innsats etter jentenes eget behov.

Trykket i Vårt Land 2. juli 2018.