Det koster å ta stilling

I dagens avis skriver vi om hvordan «Corporate social responsibility» er blitt et etablert begrep i næringslivet. Det handler om hvordan bedrifter kan ta et tydelig samfunnsansvar.

Det er ikke til å stikke under stol at et slikt samfunnsengasjement ofte kan være gunstig for bedriftenes omdømme. Sagt enkelt: Det kan ligge gode penger i å framstå som samfunnsbevisst. Vi mennesker liker folk som bryr seg, som inntar modige standpunkt – vi liker selvoppofrelse og idealisme. Får vi gode assosiasjoner til en bedrift fordi vi kjenner til deres samfunnsansvar, har vi trolig mer lyst – bevisst eller ubevisst – til å handle hos dem neste gang.

Stein Runar Østigaard i Prides festivalstyre sier i dagens avis at han ser flere og flere bedrifter som henger seg på deres markering, og kler sine markedsføringskampanjer i regnbuefarger. «Hvor dypt stikker egentlig støtten?» spør Østigaard.

Egentlig er det et godt tegn at det lønner seg å vise samfunnsengasjement. Det betyr jo at vi mennesker erkjenner noen problemer i samfunnet, og ønsker å støtte dem som faktisk vil gjøre en forskjell.

Samtidig er det en stor fare for at en bedrifts engasjement er opportunistisk, og ikke ektefølt. Dette gjelder særlig om man slenger seg på en kampsak som i realiteten allerede har vunnet folket. Da koster det lite eller ingenting å tone flagg – det er omtrent som å melde seg inn i motstandskampen 7. mai 1945. Skal et samfunnsengasjement av en slik karakter vinne troverdighet, bør det også romme en risiko for å bli upopulær.

Det er en tvilsom øvelse å gjøre seg til dommer over hva som er genuint engasjement og hva som ikke er det. Men om bedrifter slenger seg på kampsaker uten omkostning på en pralende måte, kan det bidra til å uthule vår tro på den genuine idealismen, der den faktisk finnes. Det vil gjøre oss alle mer mistenksomme overfor hverandre, og få alarmklokkene til å rope «opportunisme» også der hvor bedrifter faktisk setter noe på spill.

Trykket i Vårt Land 29. juni 2018