Verdidebatt

Valget i Tyrkia: En pliktøvelse med forhåndsdømt utfall?

President Erdogans 52,2 prosent av stemmene er rett og slett ikke et veldig imponerende resultat.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I helga ble det mye omdiskuterte valget i Tyrkia gjennomført. Rettere sagt, er det Tyrkiske valget en mye omdiskutert affære her i Vesten. I Tyrkia eies og drives over 90 prosent av mediene av staten, og mye av det vi her hjemme vet om de tyrkiske politiske alternativene når aldri frem til «hvermannsen» i en köy [tyrkisk landsby]. Med andre ord er det store flertall av tyrkiske medier under AKP, det regjerende partiets, kontroll. Unntakstilstanden som ble erklært i etterkant av kuppforsøket i 2016, og som til stadighet utvides, styrker sittende makts premisser og svekker alle i opposisjon. Alle kritiske røster risikerer å tiltales for ærekrenkelse av staten eller tilknytning til terrornettverk. I de store tyrkiske byene finnes det imidlertid journalistiske nettverk som risikerer alt de har for å formidle en virkelighet som ikke er representert i de tradisjonelle mediene i landet, gjennom sosiale medier. Informasjonstilgangen er styrt med jernhånd fra høyeste hold og det er ikke rom for kritikk av sittende politiske styresmakter.
 
Valget har blitt presset frem i tid og endte nå med å bli gjennomført over et år tidligere enn planlagt. Sittende president har etter alt å dømme vurdert sine egne vinnersjanser å være på synkende kurs og bestemt seg for å redde det som reddes kan. I helga ble det klart at Erdogans allianse rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) og Nasjonalt handlingsparti  (MHP) passerte 50 prosent med hårfin margin. Kritikken av valgets gjennomføring herjer allerede og det spekuleres i valgfusk blant opposisjonen og internasjonale valgobservatører.
 
Til tross for store politiske forskjeller har opposisjonen klart å samle seg om en presidentkandidat i Tyrkia. 10 prosent sperregrense gjør det imidlertid vanskelig for de å komme i posisjon til å samle makt.
 
Folkeavstemningen som ledet til grunnlovsendring i fjor var i følge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) ikke gjennomført etter demokratiske standarder. Avstemningen ble krevd annullert av opposisjonen og internasjonale valgobservatører fastslo at den var ugyldig. Disse reaksjonene ble oversett av landets president. Resultatet ble stående og førte til store endringer i det politiske landskapet i Tyrkia der den allerede mektige presidenten får ytterligere sentrert makten når nasjonen nå går fra å være et parlamentarisk styre til et presidentstyre.
 
Helt siden Atatürk grunnla den Tyrkiske republikken i 1923 har folket etablert en tradisjon for eller higen etter en sterk, handlekraftig leder. Dette er toner Erdogan spiller på når han fremstiller seg selv som det eneste rette for Tyrkia og har kontroll over mesteparten av mediene. Ironisk nok har han allerede omtalt dette valget som «en seier for demokratiet». Uavhengig av hvorvidt prosedyrene ble fulgt til punkt og prikke under selve valget i går eller ikke har jeg vanskelig for å kunne kalle prosessen demokratisk når informasjonstilgjengeligheten er systematisk manipulert. Hvordan kan et valg være demokratisk og rettferdig når velgerne selv ikke rustes til kritisk tenkning?
 
Gitt premissene som lå til grunn burde Erdogan ha gjort et mye bedre valg enn han klarte i år. Det vitner i seg selv om en sterk opposisjon som posisjonerer seg godt: En reell politisk motpart som er ute i hardt vær, men overlever. Valgspenningen i Tyrkia er ikke over med dette. Om mulig vil temperaturen være enda høyere både i Tyrkia og Vesten neste gang tyrkerne går til valgurnene.
 
Ingvil Eliassen

Master i Religion, Society and Global Issues

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt