Verdidebatt

Trang til mening

Også vitenskapen trenger en mytologi. Det er ingen vei utenom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Håvard Nyhus skriver i en kommentar (Vårt Land 5. juni) om erkjennelsesteoretiske forsøk på «å løfte seg selv etter hårene». Han viser til en spørreundersøkelse som viser at 69 prosent av nordmenn har svart at de er enige i utsagnet at «vitenskap gjør religion unødvendig».

Alvorlige kategorifeil. 

Nyhus drøfter hva dette forteller om vår samtid. Han mener den er preget av alvorlige kategorifeil og at store deler av allmennheten mangler helt elementære kunnskaper om hva religion er. Scientisme er en måte å se verden på der naturvitenskapen overskrider sine vanlige grenser og blant annet hevder å kunne ta oss fra fakta til «verdier». Nyhus refererer Sam Harris som vil bryte ned det han kaller en «unødvendig brannmur» mellom disse to. Jeg er enig i at det er grensen mellom fakta og «verdier» som gjør vitenskapen god på sitt domene, slik disse begrepene vanligvis brukes. På den annen side kan det være viktig å minne om at vitenskapen alltid er innlemmet i et større normativt system. Fakta må også tolkes for at det skal bli vitenskap av det.

Det er et spørsmål om vi likevel skulle tenke å overskride grensen, da med motsatt fortegn av hva Harris gjør. Det er mulig både å skille og se sammenheng samtidig. Skal grensen overskrides, er det i så fall «verdier» som må vike. Blir det ikke litt selvmotsigende at det normative systemet bare kan ha «verdier», mens det underliggende systemet kan ha fakta? Nyhus peker på hvordan vitenskapen oppstod på grunn av det kristne verdensbildet. En viktig del av dette var skapertroen. Verden var forskbar og inneholdt en kode som kunne uttrykkes lovmessig og matematisk. Det var også en kodemaker som ønsker å besvare vår søken etter sannhet. Forestillingen om naturlover var fra begynnelsen en analogi til moralske lover – og ikke motsatt.

Factum est. 

Ifølge fysikeren og vitenskapshistorikeren Stanley Jaki var også troen på inkarnasjonen viktig: Kristus som Logos som holder alle ting sammen og menneskets deltakelse i det skapte. I den latinske bibelen står det for eksempel følgende: «Verbum caro factum est et habitavit in nobis» («Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss»). Det er ingen nøytral bruk av begrepet fakta som ikke krever tro. Her ligger også vitenskapens nødvendige mytologi, som opprinnelig var kristen, men som for mange er erstattet med en sekulær mytologi, noe Nyhus også påpeker.

Kan vi ha fakta uten Gud? Samtidens postmodernistiske filosofer postulerer en mye mer radikal (og samtidig mildere postsekulær) ateisme enn den som scientistene står for. De kritiserer opplysningstidens og moderniteten for å fortsette å strukturene alt etter det kristne verdensbildet. Forskjellen er at modernistene har organisert seg rundt fornuftstro som et fravær eller tomrom der Gud en gang var.

Slavoij Žižek, som er en av samtidens mest populære filosofer, sier at det er ingen «Big Other» som kan garantere mening. Det er ingen kode å knekke. Vi kan ikke velge mellom virkelighet og illusjon. Det eneste vi kan ha er en form for «virkelighet» i illusjonen.

Filosofen Richard Rorty sier at den eneste formen for rasjonalitet som gjelder er å følge forventningene til den gruppen du ønsker å tilhøre. Ingen språkspill er privilegert over andre språkspill. Enten det gjelder fysikk eller etikk, så er det språkspillet til det samfunnet som du er en del av som gjelder. Mange av disse filosofene elsker å sitere Nietzsche: «Det er ingen fakta, kun tolkninger».

Paradokshåndtering. 

Selv om jeg henviser til forskjellige tenkere så siver det samme tankegodset ut blant allmennheten i mer eller mindre ureflektert utgave. Scientistene og modernistene ser ned på kristne fordi de tror de har en plattform å stå på som er bedre og sikrere hvorfra de kan kritisere religion. Men de postsekulære kan ofte møte oss i øyehøyde. Žižek har for eksempel skrevet flere debattbøker sammen med teologen John Milbank.

For mange blir filosofi en form for terapi og paradokshåndtering i møte med det absurde. Muligheten ligger der for kirken til å ha et relevant budskap for denne paradokshåndteringen. Men truslene lurer også i kulissene. Når verden blir absurd for store grupper og ikke bare en intellektuell elite, så bryter det fram sterke følelser.

Mennesket har en ustoppelig trang til å finne mening og ordne verden så den blir håndterbar. Scientisme blandet med den aggressive ny-ateismen er et eksempel på dette, som også har ekstreme tendenser i seg. På alle politiske og religiøse fløyer ligger ekstremismen og konspirasjonsteoriene på lur. Verden er i en labil situasjon slik som det også var sist gang i historien da Nietzsche var populær. Den gangen var det nazistene som grep anledningen og brukte hans retorikk. Hvem det blir neste gang kan vi bare ane.

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt