Kommentar

En Gud som griper inn

Kirken må gjerne be for syke. Noen opplever at det hjelper. Men den egentlige løsningen ligger et annet sted.

Vi tror ikke lenger på at Gud intervenerer, sa forstander i Det Mosaiske Trossamfund til Vårt Land torsdag. Han ble spurt om det jødiske synet på helbredelse ved bønn.

Det er ikke underlig at han avviser at Gud griper inn i menneskers liv. Underet er snarere at han som jøde i det hele tatt kan tro på Gud etter holocaust. Det er vanskelig nok å få til å gå opp at Gud skapte mennesket med et så uhyggelig potensial som holocaust viste oss. Langt mindre at Gud faktisk følger med og står klar til handling hvis noen ber om det.

Glitrende resultater

Du står i den motsatte enden av skalaen når du ikke bare tror på en Gud som intervenerer aktivt, du selger slike intervensjoner.

For det er det de gjør, predikantene som nærmest tar stykkpris, eller i det minste timespris – betalt på forhånd – for helbredelser. De finnes forresten i de fleste religioner, og alle forteller om glitrende resultater, skjønt det selvsagt er et lite forbehold om at det kanskje ikke skjer akkurat deg. Da slipper man brysomme krav om tilbakebetaling etterpå.

Kohn mistet familien sin fordi Gud ikke intervenerte. Han er en av flere millioner jøder som kan fortelle akkurat det. Som må ta inn over seg at deres kjære opplevde helvetet, før livet brutalt og meningsløst ble avsluttet.

Det oppsiktsvekkende er at Ervin Kohn ikke forbanner den Gud som folket hans har henvendt seg til og tilbedt gjennom flere tusen år – men fortsetter å be.

Tomme løfter 

Mange troende har snudd ryggen til Gud fordi han ikke grep inn. De kom til Gud i krisen, gråt, tryglet, ropte om hjelp. Svaret uteble. Det er gjerne i sånne situasjoner man blir desperat. Noen tar opp telefonen, slår nummeret, og håper at det hjelper. Men pengene, for ikke å si troen, var bortkastet.

Mennesker har gransket livet sitt etter slike kriser og spurt seg selv: «Var egentlig Gud der, noen gang? Da jeg trodde jeg opplevde et nærvær, lurte jeg bare meg selv? Finnes det en eneste hendelse som ikke like gjerne kunne vært forklart uten Gud. Var det bare tomme løfter, selv det Jesus sa ifølge Lukas: «Men dere skal få kraft ...»?»

Ikke få har konkludert med det ikke var noen kraft der. Det var ingen Gud som intervenerte.

Jeg skal ikke legge ut om de kristne svarene på hvorfor Gud lar det onde skje uten at han griper inn. De kan handle om syndefallet og menneskets utestengelse av Gud, om fri vilje og om Guds vei med hvert enkelte menneske.

For mange betyr slike svar mye, de plasserer de uløste spørsmålene i et system som gjør at det hele går opp. Men ikke for alle, særlig ikke når man står i den akutte situasjonen, redd, sliten og desillusjonert.

Det normale

Men det finnes et svar – eller kanskje snarere en observasjon – som har hjulpet mange til å finne troen igjen etterpå. Nemlig at Gud er der, hele tiden. Gud intervenerer, gjør under hver eneste dag. Det er bare så vanskelig å se det.

Den kristne kirke tror nemlig ikke at Gud skapte verden for så å snu ryggen til. Tvert imot: Gud er der som livgiver og opprettholder. Ingen ting kan eksistere uten Gud. Det skjer en kontinuerlig skapelse.

Hvorfor er det så vanskelig å se det?

For noen år siden diskuterte den nå avdøde professoren og TED talk-virtuosen Hans Rosling medias dekning av verdenssituasjonen med en journalist.

– Akkurat nå er det krig, konflikter, kaos, uro og en mengde andre problemer i verden, sa journalisten.

– Nei, du tar feil. Du tar beint fram feil, protesterte Rosling, og slengte på bordet en rekke eksempler på alt det positive som skjer hele tiden, alle tegnene på god utvikling, som media ikke dekker.

– Det kommer ikke med i nyhetene, fordi det skjer så sakte, la han til.

Vi får ikke med oss Guds kontinuerlige intervensjon fordi den skjer så sakte. Fordi den er så vanlig. Når det vonde opprører oss sånn, er det med dette bakteppet. Vi har vent oss til at det gode og det vakre, er det normale. Det vonde er avviket.

Det er i det normale vi skal lete etter Gud.

Selve perspektivet

Noen intervensjoner er likevel helt spesielle. I den kristne fortellingen er skapelsen av himmelen og jorden en av dem. Inkarnasjonen og Jesu oppstandelse fra de døde, en annen. Den siste ligger foran oss: oppstandelsen fra de døde. Det nye testamentet kaller det en forløsning. Det er da livet får sin egentlige form.

Den motviljen mot å snakke om det evige livet som vi ser hos noen få teologer i dag, er en ubetydelig parentes i kirkens historie. I 2000 år har oppstandelsen vært selve perspektivet, selve håpet, selve trøsten.

Ser vi lidelsen i lys av oppstandelsen blir den blir annerledes.

Troverdig

Men den er fortsatt vond. Forsatt skrikende urettferdig. Forsatt opprørende. Ikke til å holde ut.

Det er den for Gud også. Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet.

Når mennesker – troende og ikke troende – nekter å akseptere det vonde, men raser i opprørt protest, da raser Gud med. Heller ikke Gud aksepterer det vonde. Oppgjøret og endringen kommer.

Det er dette som er kirkens budskap til mennesker i sykdom og lidelse. Vi snakker ikke om quick fix til 16 kroner minuttet, men vi snakker om et troverdig svar. Kirken må gjerne be for syke, på samme måte som den ber for mennesker som utsettes misbruk, undertrykkelse lidelse og død over hele verden.

Det er fint om noen opplever at situasjonen blir bedre av å bli bedt for, at Gud griper direkte inn. Men kirken tror ikke at slike erfaringer er løsningen på problemet. Løsningen ligger lenger framme.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar