Verdidebatt

Vigslet rot

Diskusjonen om diakoners nattverdforvaltning i SørHålogaland bispedømme vitner vel om at Den norske kirke ville være tjent med en klarere forståelse av hva det innebærer at noen er vigslet til diakontjenesten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land 20. juni leser vi at diakoner ikke «får lov» å «dele ut nattverd» i Sør-Hålogaland bispedømme. Å forrette nattverd er ingen rettighet, men en oppgave kirken gir til mennesker som er vigslet til denne tjenesten, ifølge Den norske kirkes ordninger og den lutherske bekjennelse. Det er dessuten forskjell mellom å forrette selve liturgien, og det «å dele ut» brød og vin, der det ofte er leke medlemmer i menigheten som medvirker.

Nødsprinsippet.

Den norske kirke har i alle år tillatt lekfolk – det vil si mennesker som er døpt, men ikke vigslet - å forrette nattverd i spesielle sammenhenger, der det ikke er en prest tilstede. Dette er det såkalte «nødsprinsippet», som Merete Thomassen fra Universitetet i Oslo viser til. Noen av våre søsterkirker synes det er ganske så inkonsekvent med lek nattverdforvaltning gitt vår bekjennelse, men i Den norske kirke har man med god grunn valgt å ha en slik ordning, for å sikre betjening med ord og sakrament der det er lite tilgang til ordinerte prester.

Den norske kirke har også en særordning for diakoner. I tjenesteordningen stadfestes det at diakoner kan forrette nattverd ved for eksempel soknebud, det vil si i sammenhenger som har en særskilt diakonal sammenheng, og der det ofte er diakonen som har fulgt mennesker tett over tid. Når dette er fastlagt i tjenesteordningen, så handler det ikke om et nødsprinsipp. Det sier seg selv at et nødsprinsipp må forvaltes ad hoc – altså når nøden dukker opp – ikke som en fast ordning. Hva er grunnen til at diakonen kan forvalte nattverd?

Diakoner er vigslete medarbeidere. Det finnes også diakoniarbeidere i mange menigheter. Disse er ikke vigslet, og mangler den formelle diakonikompetansen som kreves for å bli diakon. BM 11/04 slo fast: «Å tilrettelegge og tydeliggjøre diakontjenesten som del av den ordinerte tjeneste vil kunne styrke denne tjenesten og dermed bidra til å fornye kirkens kommunikasjon av evangeliet.» Dette innebærer en videre tolkning av bekjennelsesskriftenes vektlegging av at kun prestene innehar «forvaltningen av ord og sakrament», idet man mente at også diakonien har del i formidlingen av evangeliet.

Dermed kunne man si at diakoners nattverdforvaltning under særskilte «diakonale omstendigheter» skjer på grunnlag av deres vigsling til tjeneste. Diakoner forretter nattverd i kraft av at de er vigslete diakoner, ikke utfra et nødsprinsipp på linje med alle andre lekfolk.

Likere enn andre. 

Dessverre ble ikke denne teologisk ryddige og økumenisk kompatible linjen videreført. I Kirkemøte-vedtakene fra 2011 understrekes det at alle tjenester (kateket, kantor, diakon, prest, biskop) er vigslete, og står i et tjenestefellesskap. Kun prestene omtales som «ordinerte», uten at man gir en teologisk forklaring for hva dette skillet innebærer for tjenestene. Med andre ord: Alle er like, men noen er likere (prestene). Når det gjelder nattverdforvaltningen av diakoner, så har det i grunnen aldri skjedd en oppklaring. Det overlates i stor grad til den enkelte biskop og det enkelte bispedømme å fortolke reglene, og teologien bak dem.

Noen vil mene at denne (tilsiktede?) uklarheten når det gjelder forståelsen av diakontjenesten er et gode, fordi den åpner opp for et mangfold av tolkninger og lokale løsninger. Diskusjonen om diakoners nattverdforvaltning i Sør-Hålogaland bispedømme vitner vel om at Den norske kirke ville være tjent med en klarere forståelse av hva det innebærer at noen er vigslet til diakontjenesten. Ikke fordi noen skal ha «retten» til å forvalte nattverd, men fordi kirken kaller og innsetter mennesker til denne spesielle tjenesten, og stadfester det i sine vigslingsliturgier.

Trykket i Vårt Land 22. juni 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt