Per Arne Dahl

25    1

Skilles og møtes er håpets sang

Avtroppende biskop Per Arne Dahls avskjedspreken, søndag 17. juni.

Publisert: 20. jun 2018 / 448 visninger.

Denne uken har jeg nynnet på en svensk vise: «Møtes og skilles er livets gang, skilles og møtes er håpets sang.» Det kjennes både rart og rett å være ved veis ende som biskop! 

En av de første som inviterte min kone Anne og meg da vi kom til Tønsberg var Finn Schjøll, Blomster-Finn og hans kjære til fest. Noen måneder tidligere intervjuet jeg Finn i Trefoldighetskirken om tro og om liv. Jeg spurte Finn: «Hva gjør du når du er i tvil og ikke helt vet veien å gå?» I kjent stil svarte Finn: «Da tenker jeg: Hva ville Jesus sagt og hva ville mora mi gjort.» 

Mer enig kunne jeg ikke vært med en fargerik kar fra Tønsberg. Og hadde mor Sigrid, som nå blir 98 år og er blind og nesten døv, kunne vært her og hørt denne uttalelsen fra Blomster-Finn, ville hun ledd like hengivent som hun hver eneste dag mange ganger, sier til Anne og meg og mine to søstre Liv Berit og Marianne, som er her: «Herre Jesus, hjelp meg!», «Herre Jesus, hjelp meg!», «Jeg vil hjem». 

Ingen høringsinstans. 

Hjem, sa jeg, vil du til himmelen mor? Nei, jeg vil hjem til Gudbrandsdalen, sa hun før hun igjen klynket sitt kyrie: Herre, Jesus, hjelp meg! Ja, hva ville Jesus ha sagt, spurte Finn. Men ærlig talt, Jesus er jo ingen høringsinstans i vår tid. «Er han ikke gått ut på dato?», spurte bilselgeren meg, og fortsatte: «Si meg biskop! Åssen er det å skulle selge en vare som ikke er etterspurt for tiden?» Skal lure på det, tenkte bilselgeren, som nå bare selger hybrid- og el-biler, og føyde til: «De fleste av oss lever jo ganske godt uten Gud». Skal lure på det, tenker jeg i møte med dagens bibeltekster. (Jes 40,1-5 «Trøst mitt folk og rydd vei»; Jak 5,7-8 «Vær tålmodige til Herren kommer»; Luk 3,7-18 «Frukt som svarer til omvendelsen», red. anm.) Men selv en så klok mann som profeten Jesaja, sukket jo, sant nok, på sitt vis noen hundre år før Jesus fødsel: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg». 

Lengsel om nærvær. 

Hvorfor kunne du ikke vise deg klarere Gud? Ville du tapt noe på det? Hvorfor kunne du ikke vært synligere til stede i vår hverdag? Ville du tapt noe på det? Kunne du ikke gitt oss tilstedeværelsesgaranti? Slik spør vi, og det er som om Gud svarer oss i sitt ord og ved sitt nattverdbord. «Jeg forstår deg menneskebarn. Jeg hører dine spørsmål og dine motforestillinger. Det var derfor jeg kom og ble menneske.» Slik Jesus viste seg å være ovenfor kvinner og menn, slik er Gud. Det var derfor Jesus sa: «Tro på Gud og tro på meg. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere». Er det ikke sånn at vi tror på sola, også når vi ikke ser den? 

Snart skal vi si i trosbekjennelsen: «Vi tror» at Gud finnes, at Jesus lever og fortsatt har all makt. Allikevel – det er stille om Jesus. Hvorfor er det ikke flere som spør som Finn: «Hva ville Jesus ha sagt?» Noen ganger må noen vi tar som en selvfølge bli borte for at vi skal ta dem på alvor og gjenoppdage dem. Det var da Mona Lisa ble stjålet fra galleriet i Louvre at tilstrømningen av besøkende nådde nye høyder. De kom for å se stedet der hun hadde hengt. Det var da Sinnataggen ble stjålet fra sokkelen i Vigelandsparken at antallet mennesker som ville se stedet der han hadde vært nådde nye rekorder. Det er noe med at fraværet vekker en lengsel om et nærvær. Etter kirkens totusenårige historie vet vi at Jesus blir ikke borte om vi slutter å snakke om ham. Jesus blir ikke borte selv om Han kan synes bortgjemt. Jesus blir ikke borte om vi slutter å tro på ham, men, sa FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i et etterlatt memento som ble funnet etter at han døde i Afrika i 1961: «Vi dør den dagen livet vårt ikke lenger gjennomlyses for oss av glansen fra det under som atter og atter skjenkes oss på ny, strømmende fra kilden utenfor oss selv.» 

Følg meg. 

Jesus har vist oss hvem Gud er og Jesus inviterer oss til kirke, til en kilde utenfor oss selv. Denne gudstjenestens mening er at det på ny skal gå opp for oss at vi trenger en himmel over livet for å leve på jorden og at vi trenger en kilde til liv utenfor oss selv. Om vi ikke etterspør Jesus for tiden, etterspør han oss, slik han møtte kvinnen ved brønnen som var preget av å leve med skyld og skam uten en himmel over:  «Den som drikker av det vann jeg vil gi skal aldri mer tørste.» 

«Gud dør ikke om vi blir oss selv nok, men vi dør», sa Dag Hammarskjöld. Derfor våger vi i dag å spørre som Finn: «Hva vil du Jesus ha sagt til meg i dag?» Prekenteksten er sånn sett like klar som Finn: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matteus 16, 24-26A) 

Hvordan kan vi ta vare på vår sjel så vi ikke skusler bort livet vårt? Når Albert Schweitzer var opptatt av livet vårt, var det av to grunner: At du og jeg skulle kjenne at vi lever, takke for livet og at du og jeg ved våre liv skulle gi liv til andre: «Søk og se om du kan være et medmenneske», sa Schweitzer. 

Å ta vare på sin sjel er å ta vare på sitt og andre menneskers liv. Ordet sjel i Bibelen er det mest omfattende og samlende ordet for mennesket som både inkluderer menneskets ånd og legeme. 

Jesus kom ikke for å kalle oss til en religion, men for å kalle oss til selve livet. 

Ol-Kanelesa. 

I sommer er det 100 år siden Hans Børli ble født, Nelson Mandela ble født og 100 år siden Gabriel Scott fullførte sin roman Kilden, om fiskeren Markus i sitt hus «Maagereiret» ved Arendal rett etter 1. verdenskrig. Da var det alvor. Kilden er en bok om å ta vare på sin sjel. Lykken, sier han, er ikke av utvortes art, selv om det ofte kan se sånn ut: «Lykken er noe dypt i vårt indre. Et menneske kan sitte i overflod og ha hver en ting det ønsker seg i verden. Det menneske kjenner ofte mindre til lykken enn det menneske som må øve seg på takknemlighet og forsakelse hver en dag.» 

Hva var det Jesus sa? Jo dette! «Det handler om å fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Jesus.» Dette er andre toner enn såpeseriens løfte om ubrutt lykke og evig harmoni. Dette er andre toner enn deres løfter om at det er en menneskerett å kjenne vedvarende heftighet, lidenskap og lykke uten at det skal koste noe som helst. Dette er myten om det lykkelige folket, uten rynker og strev. Og dette er ljug! Livet er flott, men ikke lett. «Det ska ittj vara lett», sa Johan Falkbergets Ol-Kanelesa. 

Å drikke av livets kilde er å ta Jesus på ordet, følge ham og ta vare på sin sjel. Å kunne drikke av en brønn med rent vann og å kunne se himmelen hvelve seg over oss er meningen. 

Jesus snakker om å fornekte seg selv, men ikke om å fornekte Guds gode gaver i verden. Jesus snakker om nødvendigheten av å si nei til noe for å kunne si ja til noe enda viktigere. Sånn er det i livet. Dermed er vi tilbake til hva Jesus ville ha sagt og hva mora mi ville gjort. Det handler om forsakelse og tro for å bevare eget og andres liv. Jesus er ikke kommet for å ødelegge livet vårt, men for å ødelegge det som virkelig kan ødelegge livet. 

Sitt kors. 

Jeg er svært takknemlig for at mine forgjengere biskop Sigurd Osberg og biskop Laila Riksaasen Dahl er her sammen med biskopene emeriti, Gunnar Stålsett og Georg Hille – og preses Helga Byfuglien. Det har vært til uvurderlig hjelp for meg å ha deg Georg som åndelig støttekontakt. 

Etter at du gikk av som biskop bemerket flere at du talte bedre enn noen gang. Jeg spurte deg en gang i et intervju i Trefoldighetskirken: Har du noen kommentar til det? Og du svarte: «Da jeg gikk av som biskop bestemte jeg meg for kun å si det jeg selv forstod, og da ble alt så meget enklere». Blant annet sa du gang på gang: «I mitt liv har jeg i årevis levd omsluttet av denne Kristi kjærlighet. Nå erfarer jeg å bli mer og mer innesluttet i Kristus.» 

«Den som vil følge meg må ta sitt kors opp», sier Jesus – ikke mitt kors. Ikke den lidelse som brakte Jesus inn i smerte, lidelse og Gudsforlatthet. Den som vil følge Jesus må ta sitt kors opp, ikke mitt, sa Jesus. Han har gått forsoningens vei helt og fullt for oss. Derfor ropte han på sin lengste fredag: «Det er fullbrakt.» 

Kyrie Eleison. 

Ferdig snakka, ferdig gjort! Som det står: «Da de ikke hadde noe å betale med, ettergav Jesus oss gjelden! Han døde for at vi skal leve. Han oppsto for at vi skulle gi liv til andre. Vi skal derfor slippe å bære hans kors, men vi skal øve oss på å bære og leve med våre kors og leve med det som er blitt vår skjebne i livet. 

Det er derfor vi i gudstjenesten synger Kyrie Eleison. Det er derfor mor roper «Herre Jesus, hjelp meg!». Det var derfor Bach øverst på sine partiturer skrev «JJ», Jesu Juva, som betyr Jesus hjelp! Alle vi som er i Domkirken har noen kors vi bærer og som vi tynges av. Å være menneske er å bære byrder. Å være kristen er å ta sine kors opp og følge Jesus. Han som sier: «Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile.» Og hva kan skje da? 

Motkultur. 

Når Jesus sier: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» beskriver Jesus en motkultur til myten om det lykkelige folket. Vi tilhører en overvinnelseskultur hvor vi fighter til krampa tar oss for å fjerne alt som forstyrrer vår lykke. «How to ditt og how to datt.» Det er deg det kommer an på. Den sterkeste overlever! Tidsånden roper: «Overvinne, overvinne til krampa tar oss.» 

Jesus representerer et livgivende alternativ og en offensiv motkultur. Ikke overvinne, men overgi! Overgi til Kristus! Da overgir vi oss ikke til tom luft, men til en frelser som har gått veien for oss for å vise oss vår vei. 

«Det ska ittj vara lett», sa Falkbergets Ol-Kanelesa men det kan bli så rett som Piet Hein beskriver det i sitt gruk: «Den drøm som dybest i dit hjerte rinder er den at stå som ubeseiret vinder. Det der står som målet for din skaper er måske drømmen om den gode taper.» 

Men denne søndagen trumfes Piet Hein av salmedikteren Svein Ellingsen i sin nattverdsalme: «Vi skal seire ved å tape, vi skal dø og du skal skape, i vårt liv ditt eget bilde, Jesus, livets grunn og kilde.» 

Onsdag 20. juni feirer vi 70-årsdagen for opprettelsen av Tunsberg bispedømme med kantaten «Til det lysende kors» av Åge Myklegård i Tønsberg domkirke. Korset lyser fordi det varsler liv av døde. Korset lyser når vi inviterer til nattverd og sier «kom for alt er gjort ferdig». Korset lyser når vi tar sjansen på å knele ved Herrens bord og hente tilgivelse, livsmot og fellesskap

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 6 timer siden / 1442 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
POLITISK KORREKT I FEIL RETNING.
rundt 7 timer siden / 183 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Sommerkroppen og skjønnheten
rundt 8 timer siden / 1517 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
FRI? - fri til å hore, drepe, stjele, lyve - ?
rundt 8 timer siden / 664 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 9 timer siden / 651 visninger
Les flere