Trygve Skogrand

1

Talenten

Publisert: 20. jun 2018

Jeg fikk bare én talent.

Jeg så det nok, hvordan Han øste talenter opp i hendene til de som stod foran meg, og til de som kom etter.

Mens jeg! Jeg fikk bare en eneste stakkars liten talent! "Hvorfor?" ropte jeg, og ristet Ham i kappen. Han smilte bare, uutgrunnelig, og sa: "Bruk den."

 
*

 
Jeg brukte den ikke. Ikke ennå.

I stedet grov jeg ut et eget rom til den, langt nede under kjellergulvet. Der kunne den ligge trygt, til jeg var sikker på hvordan jeg ville anvende den.

Av og til tok jeg den opp og viste den fram til vennene mine, til familien min. "Så fin talent du har," sa de og smilte vennlig til meg. Lo de av den? Var de misunnelige? 

 

Etterhvert sluttet jeg å vise den fram. Det er best å holde slikt for seg selv, tenkte jeg.

Noen ganger våknet jeg om natten, drivende av svette. Det var som en stemme hadde hvisket, hadde tryglet, hadde ropt: "Bruk den! Bruk den!" Jeg skyndte meg alltid ned i kjelleren etter slike drømmer, ned i rommet langt der nede. Neida, den lå der ennå. Trygt.

Av og til ble jeg sittende der nede i dagevis, uten å unne meg hverken mat eller drikke. Klappet mykt og kjærlig på den lille talenten min, som glitret svakt i halvmørket.


Tiden gikk, og besøkene i kjellerrommet ble sjeldnere og sjeldnere. Det kunne gå år mellom hver gang. Det gylne skinnet fra talenten forfulgte meg i dagevis etterpå.

Tilslutt holdt jeg opp med å gå dit ned. Det var vel ingen vits. "Hadde ikke du en talent en gang?" spurte vennene mine nå og da. Jeg svarte ikke, begynte bare å snakke om noe annet. De sluttet å spørre etterhvert.

Men selv om jeg ikke snakket om den, selv om jeg ikke lenger tok den fram, så følte jeg den allikevel. Hver eneste bidige dag, om jeg var våken eller om jeg sov, kjente jeg til bunnen av sjelen at talenten lå der nede som en tung ballast, som en byrde, som en anklagelse.

 
*

 
Jeg var blitt en gammel mann. Men da, plutselig, våknet jeg en morgen med en ungdommelig iver jagende gjennom meg. Nå! Nå! Jeg kjente det i hele kroppen: Nå skal jeg hente fram talenten, ta den opp av kjelleren, opp i lyset, ut i solen! Endelig skal jeg ta den i bruk!

 Jeg stavret ustøtt ned den lange trappen til kjelleren, over gulvet inn til det innerste rommet, åpnet luken, klatret møysommelig ned den lange, lange stigen ned til kisten hvor talenten lå lagret, vred om nøkkelen i hengelåsen, åpnet kisten.

 
Kisten var tom. Bare en liten haug av forvitret metallstøv viste hvor talenten engang hadde ligget.

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere