Trygve Skogrand

1    0

Talenten

Publisert: 20. jun 2018 / 154 visninger.

Jeg fikk bare én talent.

Jeg så det nok, hvordan Han øste talenter opp i hendene til de som stod foran meg, og til de som kom etter.

Mens jeg! Jeg fikk bare en eneste stakkars liten talent! "Hvorfor?" ropte jeg, og ristet Ham i kappen. Han smilte bare, uutgrunnelig, og sa: "Bruk den."

 
*

 
Jeg brukte den ikke. Ikke ennå.

I stedet grov jeg ut et eget rom til den, langt nede under kjellergulvet. Der kunne den ligge trygt, til jeg var sikker på hvordan jeg ville anvende den.

Av og til tok jeg den opp og viste den fram til vennene mine, til familien min. "Så fin talent du har," sa de og smilte vennlig til meg. Lo de av den? Var de misunnelige? 

 

Etterhvert sluttet jeg å vise den fram. Det er best å holde slikt for seg selv, tenkte jeg.

Noen ganger våknet jeg om natten, drivende av svette. Det var som en stemme hadde hvisket, hadde tryglet, hadde ropt: "Bruk den! Bruk den!" Jeg skyndte meg alltid ned i kjelleren etter slike drømmer, ned i rommet langt der nede. Neida, den lå der ennå. Trygt.

Av og til ble jeg sittende der nede i dagevis, uten å unne meg hverken mat eller drikke. Klappet mykt og kjærlig på den lille talenten min, som glitret svakt i halvmørket.


Tiden gikk, og besøkene i kjellerrommet ble sjeldnere og sjeldnere. Det kunne gå år mellom hver gang. Det gylne skinnet fra talenten forfulgte meg i dagevis etterpå.

Tilslutt holdt jeg opp med å gå dit ned. Det var vel ingen vits. "Hadde ikke du en talent en gang?" spurte vennene mine nå og da. Jeg svarte ikke, begynte bare å snakke om noe annet. De sluttet å spørre etterhvert.

Men selv om jeg ikke snakket om den, selv om jeg ikke lenger tok den fram, så følte jeg den allikevel. Hver eneste bidige dag, om jeg var våken eller om jeg sov, kjente jeg til bunnen av sjelen at talenten lå der nede som en tung ballast, som en byrde, som en anklagelse.

 
*

 
Jeg var blitt en gammel mann. Men da, plutselig, våknet jeg en morgen med en ungdommelig iver jagende gjennom meg. Nå! Nå! Jeg kjente det i hele kroppen: Nå skal jeg hente fram talenten, ta den opp av kjelleren, opp i lyset, ut i solen! Endelig skal jeg ta den i bruk!

 Jeg stavret ustøtt ned den lange trappen til kjelleren, over gulvet inn til det innerste rommet, åpnet luken, klatret møysommelig ned den lange, lange stigen ned til kisten hvor talenten lå lagret, vred om nøkkelen i hengelåsen, åpnet kisten.

 
Kisten var tom. Bare en liten haug av forvitret metallstøv viste hvor talenten engang hadde ligget.

 

 

 

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 651 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 6 timer siden / 1442 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
POLITISK KORREKT I FEIL RETNING.
rundt 7 timer siden / 183 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Sommerkroppen og skjønnheten
rundt 8 timer siden / 1517 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
FRI? - fri til å hore, drepe, stjele, lyve - ?
rundt 8 timer siden / 664 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 9 timer siden / 651 visninger
Les flere