Trygve Skogrand

1

Talenten

Publisert: 20. jun 2018

Jeg fikk bare én talent.

Jeg så det nok, hvordan Han øste talenter opp i hendene til de som stod foran meg, og til de som kom etter.

Mens jeg! Jeg fikk bare en eneste stakkars liten talent! "Hvorfor?" ropte jeg, og ristet Ham i kappen. Han smilte bare, uutgrunnelig, og sa: "Bruk den."

 
*

 
Jeg brukte den ikke. Ikke ennå.

I stedet grov jeg ut et eget rom til den, langt nede under kjellergulvet. Der kunne den ligge trygt, til jeg var sikker på hvordan jeg ville anvende den.

Av og til tok jeg den opp og viste den fram til vennene mine, til familien min. "Så fin talent du har," sa de og smilte vennlig til meg. Lo de av den? Var de misunnelige? 

 

Etterhvert sluttet jeg å vise den fram. Det er best å holde slikt for seg selv, tenkte jeg.

Noen ganger våknet jeg om natten, drivende av svette. Det var som en stemme hadde hvisket, hadde tryglet, hadde ropt: "Bruk den! Bruk den!" Jeg skyndte meg alltid ned i kjelleren etter slike drømmer, ned i rommet langt der nede. Neida, den lå der ennå. Trygt.

Av og til ble jeg sittende der nede i dagevis, uten å unne meg hverken mat eller drikke. Klappet mykt og kjærlig på den lille talenten min, som glitret svakt i halvmørket.


Tiden gikk, og besøkene i kjellerrommet ble sjeldnere og sjeldnere. Det kunne gå år mellom hver gang. Det gylne skinnet fra talenten forfulgte meg i dagevis etterpå.

Tilslutt holdt jeg opp med å gå dit ned. Det var vel ingen vits. "Hadde ikke du en talent en gang?" spurte vennene mine nå og da. Jeg svarte ikke, begynte bare å snakke om noe annet. De sluttet å spørre etterhvert.

Men selv om jeg ikke snakket om den, selv om jeg ikke lenger tok den fram, så følte jeg den allikevel. Hver eneste bidige dag, om jeg var våken eller om jeg sov, kjente jeg til bunnen av sjelen at talenten lå der nede som en tung ballast, som en byrde, som en anklagelse.

 
*

 
Jeg var blitt en gammel mann. Men da, plutselig, våknet jeg en morgen med en ungdommelig iver jagende gjennom meg. Nå! Nå! Jeg kjente det i hele kroppen: Nå skal jeg hente fram talenten, ta den opp av kjelleren, opp i lyset, ut i solen! Endelig skal jeg ta den i bruk!

 Jeg stavret ustøtt ned den lange trappen til kjelleren, over gulvet inn til det innerste rommet, åpnet luken, klatret møysommelig ned den lange, lange stigen ned til kisten hvor talenten lå lagret, vred om nøkkelen i hengelåsen, åpnet kisten.

 
Kisten var tom. Bare en liten haug av forvitret metallstøv viste hvor talenten engang hadde ligget.

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere