Sannhetsbegrepet

Folk flest inkludert flere filosofer, synes å mene at betydningen av begrepet sannhet er gitt, og i samsvar med korrespondanseteorien: "Et utsagn er sant når det er i overenstemmelse med virkeligheten". Denne bygger på Aristoteles, som definerte sannhet som «tankens overensstemmelse med tingen».

Det er ikke alltid lett å finne ut hva virkeligheten, eller tingen egentlig er. Dette er en oppgave for vitenskapen, særlig naturvitenskapen og filosofien, det vil si den sannhetssøkende filosofien. Disse kan aldri være helt sikre på å ha funnet sannheten, men har som mål å nærme seg den med størst mulig grad av sannsynlighet.

Teologien og politikken befatter seg også med sannheten, men vanligvis ikke som sannhetssøkende, fordi de som regel mener å ha funnet sannheten, enten gjennom hellige skrifter og guddommelige åpenbaringer, eller som politisk overbevisning.

Når man mener å «eie» sannheten kan sannhetssøkende filosofi og vitenskap oppfattes som truende, og siden de forskjellige religionene og politiske bevegelser mener at de, og ikke konkurrentene eier sannheten, er mulighetene for konflikter til stede i rikt monn. Det viser historien om religionskriger, og ideologiske kriger og brenning av kjettere og hekser.

Kristendommen har i hele sin eksistens hatt et problematisk forhold til fornuften, slik som den brukes i sannhetssøkende filosofi og vitenskap. Oldkirken, ved Paulus og Tertullian avviste fornuften som irrelevant. Skolastikken ved Augustin, Anselm og Thomas forsøkte å alliere seg med filosofi og vitenskap, men på premissene til en mektig og dominerende kirke. Etter at William av Ockham (fl 1320) og andre teologer og filosofer konkluderte at tro og fornuft ikke kunne forenes, har motsetningsforholdet mellom de to vedvart med forskjellige utslag. Martin Luther som kunne være ganske frittalende, kalte fornuften for en hore, men kunne akseptere den så lenge den ble brukt i troens tjeneste. I sitt encykliske brev Fides et Ratio (1998) ga Pave Johannes Paul II tilsynelatende støtte til sannhetssøkende filosofi og vitenskap, men med det forbehold at sannheten slik som den blir forvaltet av Den katolske kirke, ikke ble utfordret. Det kan derfor se ut som han var tilhenger av neo-thomistenes forsøk på å gjenopplive skolastikken.

Den norske kirke ser ut til å ha funnet en alliansepartner i den filosofiske postmodernismen. Den blir av mange oppfattet som radikal gjennom sitt engasjement for feminisme, LBGTI (lesbisk, bifil, gay, transgender og interseks), antirasisme, antikapitalisme etc., og vanskelig tilgjengelig ved at den introduserer nye begreper som diskurs, dekonstruksjon, poststrukturalisme etc. Enda vanskeligere blir det når betydningen av kjente begreper blir endret, f. eks. når ordet sannhet ikke lengere har sin tradisjonelle betydning, men relativeres slik at vidt forskjellige meninger om en sak får status som likeverdige sannheter, uten hensyn til hvorvidt meningen er i overensstemmelse med virkeligheten. F. eks. hevdet en ledende norsk postmodernistisk filosof/historiker Erling Sandmo at den gjengse oppfatningen på 1500-tallet om at solen gikk rundt jorden var en sannhet, selv om det siden har blitt dokumentert at dette ikke var i samsvar med virkeligheten.

I sitt foredrag «Sannheten og de mange sannheter» ved Den norske Filosofifestivalen 2018 sa dekanus for Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Aud Valborg Tønnessen, at den postmoderne filosofien ligger nærmere teologien enn hva den moderne filosofien gjør.

Etter min mening er det rimelig å tolke dette som at postmodernismens syn på sannhetsbegrepet passer bedre for Den norske kirke enn hva vitenskapens og den sannhetssøkende filosofiens syn gjør.