Bruken av Romerbrevet kap1 vers 26-27

Lærenemnda skriver: «Denne teksten inneholder ingen ellers ukjente ord, men er likevel ikke lett å oversette presist». I sin gjennomgang har de derfor også tatt med en mer ordnær oversettelse. Siste del av vers 27 med den ordnære språkbruken i parentes skrives slik: «og de måtte selv ta straffen (ta imot/få som fortjent) for at de var kommet slik på avveier». Akkurat som for 1.Kor. 6,9, finner en i konkrete Bibeloversettelser av dette verset variasjoner. I 1930 utgaven av Bibelen skrives siste del av verset slik: «og fikk på seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett var». I 1972 utgaven av NT er følgende formulering valgt: «og på sin egen kropp fikk den velfortjente lønn for sin villfarelse». I Bibelen fra 2011 står det: «og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse». I de to første oversettelsene har det blitt lagt inn en vurdering av straffen (som rett var, velfortjente lønn), mens det siste eksempelet fra 2011 er beskrivende. Det finnes derfor eksempler på Bibeloversettelser hvor det gjelder for alle de tre tekstene i Det nye testamente som direkte omhandler seksuelt samkvem mellom to personer av samme kjønn, at oversettelsen bærer like mye preg av negative holdninger til homofili, som det Paulus faktisk skrev. Lærenemnda hevder at alle tekstene er i sin ordlyd klart avvisende, men da har de bagatellisert problemene med de språklige uklarhetene. Variasjonen som finnes i de ulike oversettelsene er ikke bare av språklig karakter. De indikerer også ulike syndsbegrep. Det må være de språklige uklarhetene i den greske teksten som har gjort dette mulig. I Bibelselskapets 4/17 utgave av Bibelgaven, nevnes en diskusjon om jødefiendtlige ord i tyske Bibelutgaver. At Bibeloversettelser noen ganger kan inneholde problematiske ord, burde derfor ikke ha vært et ukjent fenomen.

Lærenemnda skriver i konklusjonen: «I samsvar med jødiske tekster fra samme tid, representer disse paulinske tekstene en forståelsesramme der differensiering mellom mann og kvinne slik den er gitt i skapelsen, innebar at homoseksuelle handlinger og begjær var å forstå som brudd med Guds skapervilje, og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse». I diskusjonsdelen skriver de: «På grunn av dette (avgudsdyrkelse) har Gud overgitt dem til å vanære kroppene sine, til vanærende lidenskaper og til deres egen sviktende dømmekraft. Resultatet av vanærende lidenskaper er homoseksuelle handlinger både mellom kvinner og mellom menn, og den sviktende dømmekraften viser seg dessuten i en lang rekke andre usømmelige forhold». Dersom lærenemndas forståelse er riktig, da ville en forvente å finne mye tilsvarende i Det gamle testamentet og i kirkehistorien. Men det finnes eksempler fra kirkehistorien på at avgudsdyrkelse og Skapervilje ikke knyttes sammen med homoseksualitet.

I en preken av pave Leo den Store (400 tallet) står det blant annet: «rettferdigheten at du øver rettferd, slik at Skaperen kan bli åpenbart i sin skapning, og Guds bilde gjenspeilet i menneskets hjerte ved at du gjør hans vilje». I en preken av den hellige Anselm (1033-1109) står det: «Himmel og stjerner, jord og elver, dag og natt – alle ting som ble skapt til menneskenes gang - lykkeønsker nå hverandre, for ved deg, å Frue (jomfru Maria), har de gjenfunnet skjønnheten de engang tapte, .. . Så kuet og vansiret var de av avgudsdyrkere som Gud ikke hadde skapt dem for. Men nå er de oppvekket til sin sanne verdighet, for på ny er de underlagt dem som ærer Gud, og kan atter tjene menneskene. Men de jubler også over en ny og uforlignelig nåde:,,, de møter ham synlig , midt i blant dem. Han selv tar dem i bruk og helliger dem, og denne store nåde kommer til oss som frukten av ditt skjød, du høyt velsignede jomfru». (Kilde begge sitater: Bønnebok for den katolske kirke, 1990).

Det står mye om frafall fra Gud og avgudsdyrkelse i Det gamle testamentet, men aldri at det hadde homoseksuelle handlinger mellom både kvinner og menn som konsekvens. Hverken i Kongebøkene, Esras bok eller Nehemjas bok er dette et sentralt tema. Det nærmeste man kommer, er at det i Kongebøkene står at mannlige tempelprostituerte fjernes. I Esras bok og Nehemjas bok er det særlig ekteskap med fremmede og brudd på hviledagsbestemmelsene som tas opp. Fra listen i 3.Mos 18,6-23, nevnes spesielt ofring av barn i Jeremia (kap7, (v31), kap19 og 32.35), men ikke de andre forholdene. Lærenemnda er inne på noe av dette fraværet selv i sin gjennomgang av tekstene i fra Det gamle testamentet, men uten å drøfte om dette kan ha konsekvenser for forståelsen av Romerbrevet. Dette er et eksempel på at lærenemnda trekker en konklusjon som ikke er i samsvar med sammenliknbare tekster. Det kan virke som om gjennomgangen av teksten reflekterer fordommer, fremfor en avklaring.

Et tekstavsnitt fra Det gamle testamentet kan kaste noe mer lys over ordlyden i vers 26-27. I Dom kap19 vers 22-30 står det en fæl historie om voldtekt utført av en gruppe gudløse menn. Fra den historien går det frem at man på den tiden så på voldtekt av en mann som mer skammelig en voldtekt av en kvinne. Når det i vers 27 i Romerbrevet står: «(utførte skammeløse ting) med menn (de mannlige)», så kan det henvise til denne forståelsesrammen. Altså ingen vurdering av heteroseksuell opp mot homoseksuell. Lærenemnda skriver at Paulus legger liten eller ingen vekt på forplantningsoppdraget som ellers er så viktig i jødisk tradisjon. Likevel trekker lærenemnda inn kjønnsdifferensiering i lys av Guds skapervilje i vurderingen av denne teksten. Videre hevder de i sin utlegging at Paulus går lenger enn sin samtids jødiske kritikk av ikkejøders kultur og livsstil. Men er det ikke nettopp denne kritikken Paulus går i rette med i kapitel 2 og 3?

Det finnes ingen refleksjon over det at man i gjennomgangen av de tre ulike tekstene vektlegger det samme ulikt. For eksempel i betydningen av om kvinner er aktive eller passive. De skriver om Romerbrevet: «For Paulus er trolig poenget at menneskene, til tross for at de kjente til den naturlige heteroseksuelle orden, i stedet foretrakk homoseksuell omgang». Dette tyder på et aktivt valg, også for kvinner sin del. Men angående oversettelsen av ordet malakoi i 1.Korinterbrev 6, 9, legges det vekt på at kvinnene ble oppfattet som passive i den seksuelle relasjonen.

Brosjyren Ekteskapserklæring, som jeg har skrevet om i tidligere innlegg på verdidebatt, og lærenemnda samsvarer ikke i hva de vektlegger av versene 26 og 27. Lærenemnda trekker inn en større del av teksten inkludert Guds valg, mens i Ekteskapserklæring fremheves bare de deler av versene som tvinger fortolkningen i retning av et individuelt valg. De skriver: «Når det gjelder seksuelle forhold mellom to av samme kjønn, sier Bibelen blant annet at kvinner «byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige», og at «menn drev utukt med menn»». Selv om man oppfatter teksten som avvisende til homofilt samliv, så er man altså ikke enige i hvor mye av teksten som skal brukes. Det er helt klart behov for en opprydning.

Guds skapervilje trekkes ofte inn i diskusjonen om homofilt samliv. Derfor ville det ha vært rimelig med en diskusjon av tekstene ut i fra Luthers tanker om det kjente og ukjente hos Gud. For troen er det likeså vesentlig å være klar over at ikke alt er åpenbart som det er å holde fast på at det vesentlige er åpenbart. Luther markerer troens forhold til det kjente og ukjente hos Gud. Det skjulte i Gud stiller troen overfor en grense. Vi kan ikke kartlegge alt i fra Guds synspunkt. (De store religioner 1938). Hos Luther er løsningen på dette problemet å finne i at Kristus åpenbarer en sann viten om Gud. Frelsen gir dermed en fast grunn ikke bare for tilgivelse av synd, men også for de vanskeligheter som kan ligge i det å forstå Gud. En betraktning av teksten med dette som utgangspunkt, kan være nødvendig for å kunne vurdere kvaliteten på den måten teksten blir brukt på, i debatten om homofilt samliv.