Hva skal vi med De ti bud i 2018?

Ifølge bibelhistorien ble De ti bud skrevet av Gud selv på to steintavler, som så ble overrakt Moses på Sinai-fjellet. Millioner av troende har opp gjennom tidene ansett De ti bud som Guds egen lov, en lov som har en helt spesiell plass blant alle lover i verden.

Som menneske har det likevel ikke vært lett å vite hvordan man skal forholde seg til denne loven. Noen har ment den skulle etterleves til punkt og prikke, kanskje geledet av ekstra påbud og forbud. Andre har ment den ble foreldet ved Jesu død på korset.

I USA har steintavler og skulpturer med De ti bud ført til protester og rettsaker. Hva symboliserer egentlig de to tavlene? For noen er de det synlige uttrykk for Guds plass i nasjonen. For andre er det et historisk vitne om nasjonens kultur. Og for atter andre er det et spørsmål om religionsfrihet, eller om frihet fra religion: Steintavlene er et sterkt symbol på den judeokristne arven, og siden USA er en sekulær stat, har de ingenting å gjøre i det offentlige rom.

Men har det noen gang vært et passende rom for De ti bud?

Jeg blir fristet til å stille et spørsmål jeg sjelden stiller: Hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Som kristen vil jeg naturlig nok vende meg til Bibelen for å finne et svar. Var jeg ikke troende, ville spørsmålet neppe engasjert meg.

I Salomos ordspråk står det at «budet er en lampe, og loven er et lys» (Ord. 6, 23). Bildet er enkelt. I et mørkt rom er det umulig å se noe med mindre man tenner en lampe. Slik gjør også De ti bud det mulig å se klart hva som er rett og hva som er galt. I Romerbrevet skriver Paulus:

«Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» (Rom. 7, 7).

Når budskapet er at «syndens lønn er døden» (Rom. 6, 23), er det også nødvendig å vite hva som er synd. Hvordan skal man som menneske ellers vite hva man skal gjøre eller ei?

«Jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære...»

Salme 119 er Bibelens lengste salme. Ikke sjelden blir korte utdrag fra den sitert av kristne i dag, slik som f.eks. vers 105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Men kanskje er ikke alle kristne klar over at denne salmen inneholder en rekke lovprisninger av Guds lov? Salmen innledes med å vise hvordan loven fungerer som nettopp et lys på stien, som noe som viser vandringsmannen hvor han skal gå:

«Salige er de som er på den fullkomne vei, som vandrer i Herrens lov. Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. De gjør ikke urett. De vandrer på Hans veier.» (Sal. 119, 1-3).

Israelittene trengte rettledning. De trengte å lære hvordan de skulle vandre for å være Guds folk. Men det var ikke meningen at loven skulle henge som en steintavle på veggen eller bindes rundt pannen med lærreimer. Esek. 36, 26-28 viser at Gud hadde en større planer for sin lov:

«Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem. Da skal dere bo i det landet Jeg gav deres fedre. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud.»

Dette innlegget har ikke til hensikt å diskutere utvelgelsen, løftelandet eller jødenes plass i dag. Det handler om lovens plass og formål. I Jer. 31, 31-34 snakker Gud om den første pakt med sitt folk som ble mislykket. Israelittene brøt den idet de brød Guds lover. Gud ville derfor innføre en ny pakt, og denne beskriver han slik:

«Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Jer. 31, 33).

Som et lys og en lampe skulle loven virke på innsiden. Kanskje blir det i denne sammenheng ikke så dumt å tenke på Jesu beskrivelse av de troende som verdens lys:

«Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.» (Matt. 5, 15-16).

Det hjelper lite å ha loven hengende på rådhusveggen eller inkorporert i landets lover. Dersom den ikke blir en del av livet – blir «skrevet i hjertet» – vil man ikke kunne være «verdens lys». Uten loven skrevet i hjertet, vil man ikke kunne leve slik at andre vil gi ære til Gud, han som er i himmelen.

Så hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Ifølge Moses var det nettopp dette som var Guds hensikt med dem:

«Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Herren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i for å ta i eie. Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand fremfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: 'Sannelig, dett store folket er et vist og forstandig folk.'» (5. Mos. 4, 5-6).

Loven skulle lære israelittene hva som var rett og galt; den skulle vise dem hvor og hvordan de skulle vandre; og som et levende prinsipp skulle den gjennom dem vise andre folkeslag hvem Gud var. De skulle se deres gode gjerninger og gi ære til Gud, han som er i himmelen. Slik skulle de være «verdens lys».

Hva så med vår egen tid? Hva vi skal med De ti bud i 2018? Jeg tror svaret er det samme. Vi trenger loven for å se hva som er rett og galt, slik at vi kan velge den rette vei. Men heller ikke vi har noen nytte av å ha loven på utsiden. Den må bli en del av hjertet. Hvis ikke blir vår kristne bekjennelse som en lampe under et kar.

«Ikke alle som sier til Meg: 'Herre, Herre', skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: 'Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?' Men da skal Jeg bekjenne for dem: 'Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet.'» (Matt. 7, 21-23).

Loven har kanskje ingen plass i det offentlige rom. Men den trenger hjerterom, og det er der vi trenger den.