Per Arne Dahl

25

Takk, adjø og farvel

Nå er jeg kommet til veis ende på bispeveien. Jeg vil gi dere reisekost videre og si far vel.

Publisert: 18. jun 2018

Hvis du strever med å tro, kan du håpe. Hvis du strever med å håpe, kan du ta sjansen på å elske. Hvem av oss strever ikke med å tro? Hvem av oss strever ikke med å håpe? Og hvem av oss lengter ikke etter å bli trodd på og gitt en ny sjanse? 

Det er kanskje noen bestemte mennesker du tenker på. Ønsket om at forholdet til barn eller svigerbarn kunne bedre seg. Ønsket om at forholdet til venner, naboer eller kolleger på jobb kunne få en ny start. Det tar så mye energi å kjenne på denne sårheten og fortvilelsen. Vi tenker på det når vi legger oss om kvelden og når vi våkner om morgenen. Stadig dukker denne tristheten opp over at relasjoner ikke kan bedres når vi har så kort en tid på jorda. Vi registrerer energilekkasje over vemodet, sinne eller utålmodigheten som tapper oss for glede og overskudd. 

Fristelsen til å gi opp er nærliggende. Det er for sent! Sporene er så dype, sårene synes så uhelbredelige. Det virker ikke som det er grunnlag for verken tro, håp eller kjærlighet. 

Gi ikke opp! 

Derfor dette håndtrykk og denne utfordring fra meg. Jeg har et sterkt behov for å si til noen som trenger det: Gi ikke opp! Om tidligere initiativ til forsoning ikke har lykkes, kan du begynne å be. Be for deg selv og dine egne holdninger. Be for den andre at sinnet må bli mykere og viljen til å møtes kan vekkes. Når Berlinmuren kunne falle, må da noen andre mindre stengsler i våre liv kunne fjernes så landskapet igjen kan åpne seg. 

Det er aldri for sent å tro. Det er aldri for sent å håpe. Det er aldri for sent å elske. Jeg har i de fire siste årene vært heldig å arbeide sammen med innpå 800 gode medarbeidere i Tunsberg bispedømme slik jeg tidligere har arbeidet på Modum Bad i mer enn 15 år. Begge steder har jeg lært av kjempende mennesker hvor viktig det er ikke å la fortvilelse og nederlag få det siste ordet. Vi er ikke ferdig med livet før livet er ferdig med oss. 

Av grunnleggeren på Modum Bad, Gordon Johnsen, lærte jeg at det finnes ikke en fortid som er så belastet at ikke fremtiden kan bli ny og annerledes. Det er noe som er sannere enn at det er håp så lenge det er liv. Det er liv så lenge det er håp! Det handler om å ikke å akseptere vår aktuelle situasjon som endelig. Det handler om å håpe; ydmykt, aktivt og tålmodig at noe godt skal skje. Noe overraskende godt. 

Uforpliktende begjær. 

Noen av våre viktigste verdier er truet. Kjærligheten er presset av nytelse og uforpliktende begjær. Troen trues av materialisme og overmodig synsing og håpet trues av at vi langsomt venner oss til det Nordahl Grieg kaller halvlivet mellom å savne og å lengte. 

Men ordet resignasjon har også en aktiv og livgivende side. Det handler om å re-signere. Altså, ta sjansen på å skrive under en sannhet en gang til. I dag er jeg opptatt av at du som leser dette kan ta sjansen på å re-signere håpskontrakten du har med ditt eget liv. Det er ikke for sent. Det handler ikke om enda en gang å mobilisere egen kraftanstrengelse til krampa og mismotet tar deg. 

Kanskje du skulle begynne et helt annet sted. Be, for eksempel. Da knytter du håpet til noe utenfor deg selv. Den som knepper hender og ber åpner seg for en fantastisk kilde til både tro, håp og kjærlighet. Vår livsreise har en begynnelse og et mål. 

I Guds hender.

Derfor adjø, som er fransk og kan bety både fra Gud og til Gud. Vi legger hverandre i Guds hender. Og lurer du på hvem Gud er, så har han vist oss det. Jesus har gitt Gud et ansikt i verden. Det beste reisefølge jeg vet om og som får oss til å ta sjansen på at han virkelig er «veien, sannheten og livet». Klarer du ikke å tro, så håp. Makter du ikke å håpe, ta sjansen på å vise godhet en gang til. Den som dør etter å ha elsket har ikke levd forgjeves. Takk for reisefølget, adjø, far vel og på gjensyn!

Trykket i Vårt land 16. juni 2018

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

30 innlegg  2002 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Takk til deg, Per Arne Dahl, for gode ord.  Guds velsignelse, lys og nåde følge deg videre.

2 liker  
Kommentar #2

Martin Sandstad

20 innlegg  730 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Veldig fine ord. Sånn jeg oppsumerer det: en dag om gangen, ikke ta sorgene på forskudd. Og du peker på at Gud er der til å hjelpe.

Kommentar #3

Petter Mohn

14 innlegg  11 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Blikket mot himmelen

Petter Mohn

Merete Thomassen har i VL for 13. juni noen tanker om «Reelt og materielt gudsnærvær» med undertittel om hvor presten skal rette blikket ved innstiftelsen av nattverden. I Nordstrand kirke var det inntil 1935 en altertavle med nettopp dette motivet, malt av Christen Brun i 1866. Det var et av hans få originale verk. Nasjonalgalleriet ville gjerne ha det. Riksantikvaren har imidlertid bestemt at det skal forbli i kirken, men det er utilgjengelig i tårnet. Fotografiet her viser hvordan det ser ut idet Jesus innstifter nattverden. Han retter tydelig blikket mot himmelen. Dertil har han en rød kjortel og en blå kappe. Det viser at han er av Davids ætt og at han er konge i det himmelske rike.

Det himmelrettede blikket var det først Alexander den store som ble fremstilt med. Siden overtok de romerske keiserne det, også de kristne med Konstantin i spissen og de tysk-romerske opp igjennom middelalderen. Det ble også brukt i kirkekunst , som f.eks. på maleriet til Christen Brun.

Jeg synes det er viktig å ta vare på det liturgiske kroppsspråket som går tilbake til både antikken og urkirken, særlig når det viser prestens henvendelse til Gud. Dette er jo også en del av gudstjenesten og vår kristne kulturarv.

Kommentar #4

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

En ny himmel og en ny jord

Publisert nesten 2 år siden

Jeg ble overrasket da jeg fant om artikkel fra 2004 om ekteskapet, familien og lovverket. Kirken har hatt minimal innflytelse i forhold til resten av Europa og verden for øvrig.  Jeg trodde det var annerledes. 

Vi diskuterer glutenfrie oblater -som om ikke kirken skulle følge med på helsefronten, og glemmer at kristne har de samme utfordringer som alle andre. 

Vitenskapens verden kan gi oss mange verktøy, mange frustrasjoner og avhengighet. Å være bundet til mennesker vil de fleste betakke seg for, men mobilen kan de dra frem i tide og u tide. De fjerne er bedre enn de nære. Mange mennesker sliter med nærhet. De holder avstand. Avhengighet forsterker avstanden.  For å skjule "samvittigheten" finner de på ting. Det blir en lek for dem.

Kirken må være et sted for fellesskapet. Den må ta plass for å skape en ny himmel og en ny jord. 

Mange med funksjonsutfordringer leter etter en kollega, en arbeidsgiver, venner og naboer som de kan relatere seg til. De er stengt ute fra fellesskapet. 

Lykke til med din store rolle som bestefar. Kanskje vi ses på basar i Os til høsten?

Det hadde vært noe.

 

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 1419 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
22 dager siden / 1234 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
28 dager siden / 1216 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1184 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
14 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 557 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 553 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere