Realpresens eller preteritum

'Reelt og materielt gudsnærvær' var overskriften på en lesverdig artikkel av Merete Thomassen i Vårt Land 13. juni. Viktige synspunkter til ettertanke for mang en prest.

Jeg gleder meg over vektleggingen av realpresensen og dens betydning. Men jeg hang meg fast i følgende utsagn: «Det er ønsket om å fastholde troen på at det skjer noe teologisk viktig med den glutenfrie brødbiten og den avalkoholiserte vinskvetten. Det blir til Jesu kropp og blod.»

Grammatikken taler om presens = nåtid, og preteritum = fortid. Jeg frykter for at realpresensens realitet er blitt en teori, og at den opprinnelige og oppriktige overbevisning om konsubstansiasjonen mellom Kristi legeme og blod og brødet og vinen er blitt preteritum. Fortid.

Kirkerådet har med sitt vedtak om at alle oblater skal være glutenfrie opptrådt som et kirkelig mattilsyn. Helse har forrang for frelse. Nådemidlet er behandlet som et næringsmiddel. Hvorfor? Diakonissehusets nye oblater består av en konsistens basert på rismel og poteter. Og menigheten synger om korn fra vide åkrer, eller om hvetekornet som falt i jorden. Om menighetene vil bake eget nattverdbrød, gis det ingen oppskrift. Tilfeldighetene råder. Det er tungvint. Lite praktisk. Ingen veiledning. Skal brødet være usyret? Uten gjær? Hva slags begrunnelse har man? Kan man ikke bruke glutenfritt hvetemel? Jeg hevder at nåværende praksis ikke stemmer med teologisk grunnforståelse av sakramentet. Derfor er Diakonissehusets oblater uegnet til luthersk nattverd. Vi spiser ikke et symbol. Realpresensen er falt ut av den hellige handling. Menighetene er ført bak lyset.

Jeg har lest ulike reaksjoner på Kirkerådets pålegg. De har vært entydige. Man har tuklet med brødet. Jeg har ikke oppfattet noen reaksjoner fra biskopene. Jeg registrerer en taushet som er analog med den vedvarende tausheten omkring spørsmål knyttet til vinen. Hva er konsekvensen?

Trykket i Vårt land 16. juni 2018