Verdidebatt

Vi har henne ikke

Sylvi Listhaug har like mye med politikk å gjøre som Melodi Grand Prix har med musikk å gjøre. Altså lite eller ingen ting.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fordømmelsen av Sylvi Listhaug har de siste dagene vært massiv etter at hun anklaget Arbeiderpartiet for å «kaste ut» de eldre på St. Halvardshjemmet til fordel for romfolk. Aftenposten skriver på lederplass at hun «forsøpler debatten». Stavanger Aftenblad at hun driver med «rein propaganda». Minerva at hun «inviterer til hets». Nationen at hun «dikter og forvrenger for å lage fiendebilder hun kan tjene på». Mens VG skriver at de «sjelden har sett tilsvarende desinformasjon».

Uberørt. Listhaugs metode er etter hvert veldokumentert, og det er ikke første gang hun spiller på forestillingen om Ap som femtekolonnister. I vinter kostet det henne jobben. Uten at hun virker videre affisert av det.

For Listhaug er likevel ingen politiker. Ikke som sådan. Hennes virke har like mye med politikk å gjøre som Melodi Grand Prix har med musikk å gjøre. Eller «omkampen» mellom Norge og Brasil har med fotball å gjøre. Altså kun tilsynelatende og egentlig ingen ting.

Det vi ellers forbinder med politisk håndverk – utredninger og ideologiske dragkamper der ulike hensyn veies mot hverandre – har aldri vært en del av repertoaret hennes. Det er ganske enkelt ikke det hun driver med. Helt siden hun kom tilbake fra gjesteoppholdet i First House har hennes modus operandi vært en annen, det vil si: Hun har fortsatt med det samme som hun gjorde i First House: strategisk kommunikasjon og merkevarebygging.

Som vann på gåsa. Dette er grunnen til at Listhaug-kritikken preller av som vann på gåsa. Den bygger på en stor misforståelse: at hun opererer innenfor en politisk orden. Med dette som utgangspunkt blir hun forsøkt spikret fast med henvisning til regler og standarder som ble innført da hun var byråd for sykehjemsdriften i Oslo. Men Listhaug er ikke her. Hun er et annet sted, på en helt annen frekvens. Og det er tilhengerne hennes også.

De har ikke lagt sin elsk på henne fordi hun er effektiv politiker som får ting gjort. Listhaug spiller et annet spill. Makten hennes er av et annet slag. Når hun advarer om fastende bussjåfører som utgjør en sikkerhetsrisiko i trafikken, eller går god for kollegaens påstand om at det er sosionomer(!) som har skylda for gjengproblematikken på østkanten, har det ingenting med praktisk politikk å gjøre – og alt med å kommunisere et dypere budskap å gjøre. I disse to eksemplene henholdsvis innvandrings- og byråkrati-skepsis.

Maktens midte. Sånn sett har det at hun ble avskiltet som statsråd bare vært en fordel. At Listhaug neppe inviteres til statsministerboligen med det første, styrker «brandet» hun kultiverer: En som taler makta imot og ikke lar seg hundse med. Aller minst av «hovedstadspressen» og «main stream media».

Og nettopp derfor er kritikken mot henne så impotent. At hun er «uregjerlig», «uten skam» og trosser Statsministeren som har instruert henne om å be om unnskyldning?

Skulle det være en anklage? Det er jo det som er appellen hennes!

Indignasjonens ritual. Den ritualiserte norske avissjangeren som er indignert bestyrtelse over Listhaugs siste stunt («makan, sosionomer er faktisk veldig ålreite folk!»), er derfor en del av problemet. Den vinner ikke en eneste sjel (selv ikke blant sosionomer) og oppnår ingenting annet enn å styrke Listhaugs varemerke som «politisk ukorrekt sannsiger som kaller en spade for en spade».

De som allerede misliker henne vil fortsette å mislike henne; og de som elsker henne vil fortsette å elske henne som før. Om ikke enda litt mer. For hver eneste «hit piece» i «anstendighetstyranniet» som er Norge, slår fansen bare ytterligere ring omkring henne.

Gode mennesker. Så hva kan gjøres? Er Listhaugs metode og merkevarebygging simpelthen immun mot kritikk? Første steg må være å stå imot fristelsen til å «ta» Listhaug, og i stedet tale direkte til hennes tilhengere. Disse er ikke en «kurv med forkastelige», slik Hillary avskrev dem («basket of deplorables»), men i det store og hele forstandige mennesker med sunne instinkter som det går an å appellere til. Hvordan?

Ja, det var det. Forrige ukes famøse Facebook-innlegg om de eldre på St. Halvardshjemmet har mange nivåer og spiller på et utall strenger. Mange av dem er stygge. Men noen av dem er også gode, som den om at vi alle har krav på en god og verdig eldreomsorg.

I stedet for å gå i full beredskapsmodus kunne derfor pressen tatt en pust i bakken og stilt seg selv spørsmålet: Hvilke strenger skal vi spille på – for at Listhaugs tilhengere skal låne øre til oss?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt