Hvorfor skal barn gå på skole?

Forklaringene som gis på fraværs- «problemet» er forskjellige, men de har til felles at de orienterer seg mot det som kanskje ikke egentlig er problemet, men det man håper er problemet. For eksempel sies det at mye fravær gjør at barn føler seg utenfor både faglig og sosialt – de får ikke mestringserfaring i basisfagene - og kommer på etterskudd og blir sosialt isolert. Det er sikkert sant for endel barn. En del barn sliter kanskje i utgangspunktet med å «mestre» de faglige kravene, noe som fører til synkende motivasjon og lyst til å melde seg ut av det hele. Det er ikke rart. Sånn er det for alle, også oss voksne. En annen forklaring er at systemet svikter når det gjelder forebygging og håndtering av fravær. Hva systemet skal gjøre for å forebygge og håndtere fravær i grunnskolen er det ulike syn på. Det vises også til en doktorgradsstudie som peker på fire grunner til at barn er borte fra skolen: skulk, sykdom, skolevegring og den største gruppen som er diffuse plager som i og for seg ikke er nok til å være borte fra skolen, men som er hyppig og gjentakende og fører til mye fravær. En kan lure på hva grunnen til de «diffuse» plagene er.

Små mennesker og spennende ting i livet
Informasjon om AT mange barn har stort fravær fra skolen og de antatte grunnene TIL fraværet er vel og bra – som informasjon. Spørsmålet er hvordan vi som voksne, skolesystem og samfunn skal møte barn og unge generelt, og barn og unge som ikke vil på skolen spesielt? Kan det tenkes at grunnen til at noen barn ikke vil på skolen faktisk handler om at skolen ikke er god for dem? Kan det tenkes at skolen – på tross av mange dyktige lærere, skoleledere, assistenter og andre på skolen, og omtenksomme foreldre og foresatte på hjemmebane – ikke tar tilstrekkelig hensyn til barns menneskeverd og sårbarhet? Kan det være at barn er de første til å merke dette – men uten at mange av dem er i stand til å sette voksne «analytiske» og begrunnende ord på situasjonen opplever. De tilbringer mange minutter, timer, dager, uker og år i skolen, og her er mye tid for vonde ting til å skje. For det er vel ikke slik at barn i utgangspunktet er problem som skolen skal løse? Barn er vel i utgangspunktet små mennesker som skolen skal i vareta, undervise, være glad i, anerkjenne, oppmuntre, respektere, le sammen med, finne ut av de spennende tingene i verden sammen med? Dersom det faktisk er slik at noen barn ikke ivaretas godt nok som mennesker med verdighet og verdi i skolen – og nå tenker jeg selvsagt ikke på de negative og i utgangspunktet ikke menneskeverdskapende utslag av den sterke individualismen, eller på konsekvensen av krenkeparagrafen som ofte ser ut for å virke mot sin (gode) hensikt, eller på barn rettigheter, advokatisk virksomhet og jus – men rett og slett på vanlig mellommenneskelig ivaretakelse av barnet som barn, uavhengig av hva hun eller han presterer, hvordan hun eller han oppfører seg, fremstår eller kommer fra. Den voksne overbærenheten, kjærligheten, rausheten, humoren er barn helt avhengig av. Det er livgivende og meningsbærende for barns liv. Dersom disse kvalitetene ikke er tilstede slik at barnet opplever dem daglig i møte med skolen, så anbefaler jeg at foreldre og foresatte tar barnet ut av skolen og finner en skole som fortsatt har menneskeverdige strukturer.
Enhetsskolen
Jeg var tidligere en aktiv forkjemper for enhetsskolen der alle barn møttes og hadde like vilkår for god undervisning, omtanke og støtte, uansett hvilket utgangspunkt de hadde. Ordet «skole» fra gresk scholae betyr «fri tid» og har sin mening fra de tider da barn måtte jobbe på gården, i fabrikken eller andre steder for å bidra til livsgrunnlaget i familien. Skolen var da et sted barnet var fri til å møte andre – med ulike forutsetninger fra andre samfunnslag og erfaringsbakgrunner- for å utforske livets spørsmål sammen med en voksen som kultiverte det hele. Mye kritikk kan rettes mot tidligere skolesystem og pedagogisk tenkning, ikke minst mot synet på barnet og forholdet mellom voksne og barn, men det er ikke sikkert dagens system er så menneskevennlig som vi vil tro.
Klasseskille
I dag viser forskning at foreldre med såkalte ressurser – økonomisk, evnemessig, sosialt – oftere tar barna ut av den offentlige skolen og melder dem inn i friskoler av ulike slag – Montessoriskoler, Steinerskoler, ulike kristne og religiøse friskoler. Hvorfor gjør de det? Gode venner av meg flyttet fra hovedstaden til en mindre by fordi et av barna over tid ikke trivdes på skolen, og ga uttrykk for dette ved å nekte å gå på skolen og når han ble tvunget satt med hodet bøyd over pulten, time etter time, år etter år. Som 11-åring kunne han ennå ikke lese eller skrive. Og dette var ikke det verste for ham. Han klarte seg forholdsvis fint uten disse ferdighetene og lånte lydbøker på biblioteket med historier som brakte han vekk fra den trasige virkeligheten han ikke kunne flykte fra. Det som var verst for ham var det han opplevde som mobbing fra medelever og lærere. Han måte å være på ble ikke verdsatt. Han var annerledes på feil måte og fikk lide for det. Nå går han sammen med sine andre søsken på en liten Montessoriskole og får oppleve å være en alminnelig gutt som er verd å elske. Jeg vil foreslå at vi er raskere med å ta barna ut av skolen om de varig ikke trives. Stol på barnets opplevelse og på den fornemmende vurdering dere har som mor, far eller foresatt. Vent ikke til det er for sent.
Diagnose
Mange barn – langt flere enn tidligere – får i dag diagnoser av ulike slag knyttet til sin utvikling, eller væremåte. Mange barn mangler ifølge systemet noe på å være såkalt normale. Den smale normalitetsforståelsen fører til et klasseskille mellom barn uavhengig av foreldrenes utgangspunkt (selv om risikogrupper blant foreldre brukes som grunnlag for å lete etter feil hos barna). Klasseskillet mellom barna heter A-gruppen og B-gruppen. A-gruppen er de barna som tilpasser seg systemet, kan bruke sine evner til å nå kompetansemålene, oppfører seg bra, har venner og er sosialt kompetent. B-gruppen er de barna som mangler noe av dette. De får hjelpe for å mestre det de ikke kan, og uansett grunn til mangelen på mestring, så er kompetansemålene den øverste normen de måles mot.
Barn er barn
Menneskenes hjerter forandres ikke, sa forfatteren Sigrid Undset, og ble anklaget for å være tradisjonalist. Men jeg tror det er på tide å ta tilbake den humanistiske tradisjonen vi var en del av i Norge og Europa før Bologna i 1999 - og med erfaringene vi som kultur gjorde etter andre verdenskrig. Jeg tror det er noen spørsmål, kvaliteter og verdier som er allmennmenneskelige, som varer over tid og grenser, og som barna våre trenger i skolen. Grunnen til at barn og unge går på skolen er at de i komplekse læringsprosesser lærer å være og bli mennesker som har omtanke for seg selv, andre og verden, og som tåler at andre forstår seg selv og verdens saker annerledes enn en selv. Når barn ikke opplever skolen meningsfull over tid, og i tillegg opplever sin annerledeshet utsatt og mobbet, og når de på ulike måter forsøker å vise voksne dette, må vi ta dem alvorlig. Mange av måtene er såkalt «uakseptable» og ser ut som atferdsproblem, frekkhet, grenseoverskridelser, eller tilbaketrekking, apati, interesseløshet, eller for oss voksne (og kanskje også for dem selv) som uforståelige reaksjoner. Det er ikke rett at barn skal bære utilbørlige byrder av et skolesystem som ikke ivaretar verdighet og menneskeverd. Det er ikke noe feil med barna. Hold fast på det, foreldre. De som kjenner hvor skoen trykker er nettopp de barna som har disse feiltilpassa skoene på.