Å gå den annen mil

Da Erik Poppes film Utøya 22. juli hadde filmpremiere i mars, gikk 50.000 nordmenn for å se filmen samme helg. Nå har tallet steget med ytterligere 200.000. Snart ventes også den Netflix-produserte 22. juli-filmen med arbeidstittelen Norway, som baserer seg på Åsne Seierstads bok En av oss.

Tidlig og sent. Om et drøyt år kan vi i tillegg vente oss NRKs nye storsatsning på TV – nemlig dramaserien 22. juli. Det skulle altså ta syv år før vi fikk terroren tolket og gjenfortalt i filmkunsten. Mange har spurt seg om det er «for tidlig». Men vi kan like gjerne stille spørsmålet på hodet: Er det for sent?

For selv om en kvart million kinogjengere er mye i vårt lille land, er det likevel grunn til å spørre seg hvorfor de aller fleste nordmenn tross alt ikke har villet se filmen om den viktigste hendelsen i landet etter andre verdenskrig. Til sammenligning er Avengers: Infinity War, etter bare syv uker, blitt sett av 333.000 nordmenn. Hva forteller det oss?

Gode grunner. De jeg kjenner som har valgt ikke å se Poppes film oppgir alle forståelige og gode grunner: En sier han ikke orker å utsette seg for det. En annen sier hun ikke ønsker å rive skorpen av såret. Men mest interessant er alle dem som sier de ikke har noe behov for å se filmen – vi vet jo hva som skjedde der ute, sier de. Begrunnelsen er påfallende.

Om vi spør nordmenn om å gjengi hva som hendte 22. juli, tror jeg de fleste er i stand til å redegjøre for hendelsesforløpet. Vi vet hva som skjedde. Alle vet hvor de var da bomben smalt, og alle husker hvem de var sammen med da de først hørte nyheten om skytingen på Utøya.

Men om vi stiller spørsmålet annerledes og spør hva vi lærte av 22. juli, tror jeg vi er mange som blir tause og ser ned. Hva var det egentlig vi lærte? Og hva skulle denne lærdommen ha ført til?

En ryggmargsrefleks. Selv var jeg blant dem som noe motvillig gikk og så Poppes film på kino i mars. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt, syv år etter, ikke er riktig sikker på hva jeg lærte. Svaret burde kommet raskt, som en ryggmargsrefleks, men i stedet blir jeg tenksom og litt brydd over at jeg nettopp må tenke meg om.

Det var noe om rosetog og samhold, om at nå er gatene fylt av kjærlighet, noe om at terroristen ikke var muslim, men etnisk norsk, noe om at demokrati er viktig og at høyreekstremismen vinner nytt terreng i Europa.

Men lærdom må være mer enn observasjoner og gjengivelser. Virkelig lærdom er re-orientering, en ny kurs og nytt engasjement.

Terror fatigue. Forrige uke inviterte Paulus kirke Erik Poppe og Birthe Nordahl til å snakke på Uro i Paulus under vignetten kjærlighet og utmattelse etter 22. juli. Nordahl skriver doktorgrad om de spontane kjærlighetsuttrykkene i dagene etter terroren, og om utmattelsen - terror fatigue - i etterkant. Utmattelsen utfordrer vår tålegrense, sier hun. Den trenger en motkraft.

Når ikke flere har sett Poppes film om 22. juli, tror jeg det handler mye om nettopp det: utmattelsen. Vi har ikke lenger noen forventing om å få en ny innsikt som motvirker den utmattelsen som Nordahl snakker om. Den som er utmattet orker ikke å se flere filmer.

Selv peker hun på det konstruktive sinnet som motkraft til utmattelsen.

Illusjonen som brast. Hva som er konstruktivt og ikke når det gjelder dette sinnet, ble synlig tidligere i vinter da Sylvi Listhaug nøret oppunder Arbeiderparti-hatet i sitt famøse Facebook-innlegg.

I dagene som fulgte ble vi vitne til en massiv fordømmelse, men også forvirring og uro. Har vi ikke lært noen ting av 22. juli? spurte noen med angst i stemmen. Mye tydet på at spørsmålet var galt stilt. Det var nok av svar, men de sprikte. Og med ett var det som om minnet om det store kollektive rosetoget som forente oss, slo sprekker.

Så gjenstår det å se om den nye Netflix-filmen evner å skape den samtalen som fortsatt trengs. Eller om vi holder oss hjemme når den kommer på kino fordi det er for sent.

For sent fordi vi har mistet troen på at det vil komme noe annet enn smerte, utmattelse og forvirring ut av enda flere påminnelser.