Medisin mot skam

Juni betyr Pride, og debattene går hvert år om det er nødvendig med en parade gjennom byen.

I år har Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk irritert seg over at barnehager involverer seg i homofiles rettigheter. Han synes at Pride er en politisk markering som ikke hører hjemme i barnehagen. Han mener barn skal skånes for voksnes kamper, og at barnehagen skal være nøytral.

Former et verdisyn. 

Jeg kunne ikke vært mer uenig. Hvorfor? Fordi alt vi gjør og formidler gjennom oppdragelse, pedagogiske fellesskap og relasjoner former et verdisyn. Politikk eller ei, holdninger til mennesker er allmennoppdragelse. Hvis barn skal holdes utenfor en utviklingskurve som inkluderer mangfold, også når det kommer til kjønnsidentitet og samlivskonstellasjoner, vil de bli dårlig rustet for livet.

Homofili er ikke smittsomt, men det er fordommer. Det beste vi kan gi både barn og voksne er åpenhet og frihet rundt tema som fortsatt er så kompliserte at mange føler skam eller frykter for egen sikkerhet ved å stå frem. Mennesker som skjuler sin legning, og som er mer utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Kan det i det hele tatt være noen tvil om at fokus på disse temaene er livsviktig sosialmedisin for hele samfunnet?

Visse anfektelser. 

Enkelte kritiserer Pride for å være en feiring av umoral. Flere har uttalt at de mer enn gjerne hadde deltatt i paraden for å markere sin støtte til likeverdig kjærlighet, men at de ikke kan identifisere seg med vektleggingen av fri sex. Jeg er selv blant dem som har hatt betenkeligheter knyttet til dette.

Men aksept er noe annet enn å sette betingelser for andres livsform. Jeg kan si at jeg synes kjærligheten skal være fri – og samtidig mene at seksualiteten rettmessig hører til i ekteskapet. Det ene utelukker ikke det andre.

Pride er en dag og en anledning hvor vi feirer friheten til å være som vi er. Med hvilken rett skal andre definere hvordan legning, seksualitet, livsstil, kjønnsuttrykk og klesstil skal være akseptabelt eller ikke? Det er nettopp det som er poenget med feiringen, at de undertrykte setter seg selv fri.

Kjærligheten er velvillig. 

Det være seg Bamseklubben, som danser fra lasteplanet og er stolte av å være kraftige, hårete menn som begjærer andre menn. Det være seg tynne, feminine transer som bærer karnevalsfjær for anledningen. Skinnkledde, som har en egen klubb for de som tenner på smerte og maktbruk. Muslimer som går med maske på for å ikke bli gjenkjent av familie og venner. Eller de tusener som ikke kler seg ut, men går i støttemarkering for å vise at alle menneskers kjærlighet er likeverdig.

Slik blir skam til fest. Og samfunnet viser at det rommer oss alle. Dette kan vi være stolte av. Vi skal være stolte over at vi lever i et samfunn som kan tåle alle disse forskjellige måtene å være et helt menneske på. Det er ikke nødvendig å sette nøyaktig like mye pris på alle uttrykk og preferanser – eller i det hele tatt å forstå dem. Det kan ingen kreve. Men det som kan kreves, og som vi skylder å si høyt og tydelig, er at alle er likeverdige og velkomne uansett kjønnsidentitet eller legning.

Prentes inn tidlig. 

Det er en menneskerettighet å få være den du er. Det er en menneskerettighet å få elske hvem du vil. Og det må prentes inn tidlig i hver eneste pode. Hver eneste av oss må utfordres hver gang noen påstår det motsatte. For hat har ikke plass mellom oss, og homofobi er fremdeles en reell og virksom størrelse i verden. Kampen er ikke over før all diskriminering opphører.

I fjor deltok jeg i kampanjen for en som ikke tør å gå selv, i år går jeg for å gi støtte til alle som går for første gang. Vi blir stadig flere. Bli gjerne med oss, Vebjørn!

Trykket i Vårt land 14. juni 2018 i spalten Tendens.