Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Gjør dette til minne om meg

Den såkalte «omkampen» mellom Norge og Brasil sist lørdag viser hvordan suget etter ritualer ikke blir noe mindre i et etter-kristent univers.

Publisert: 13. jun 2018 / 974 visninger.

FOR NØYAKTIG ÅTTE år siden var jeg på kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Det var åpningsdag i VM i fotball, og hun som nå er min kone kunne føde hvert øyeblikk. I løpet av dagen kom Samuel, en velskapt gutt.

Livet? Noen ganger er det ålreit. Med Adam var ikke lenge i paradis, og etter noen timer måtte far vær så god å gå hjem igjen. «Ny policy», forklarte sykepleieren.

Jeg akket meg over landets sykehusøkonomi og prioriteringene i norsk helsevesen, men ‒ det er kanskje på tide å innrømme det ‒ jeg var litt lettet også. Klokken var bare åtte. Om jeg skyndte meg, kunne jeg rekke halv ni-kampen mellom Frankrike og Uruguay (som endte 0‒0).

 

Et rom med utsikt. Spol frem til i dag og den nå åtte år gamle gutten sover med det som best kan betegnes som et ikon av Cristiano Ronaldo over sengestolpen. Er det Ronaldos triumfer som opptar ham? Gullballene og pokalene?

Nei, om noe er det det stikk motsatte: Ronaldos Via Dolorosa. Da portugiseren skrek i smerte. Dette er motivet 8-åringen, helt på eget initiativ, vender tilbake til, gang på gang: EM-finalen for to år siden da Ronaldo blir skadet etter bare 25 minutter, og gjentatte ganger forsøker å spille videre. Inntil han innser hvilket kors han må bære: At kneet ikke vil mer og at han blir nødt til å se sin livs viktigste kamp fra sidelinjen. Han gir fra seg kapteinsbindet og setter seg ned i gresset. Før han bæres ut, med hendene foran ansiktet. Det er fullbrakt.

Det er ingen overdrivelse å si at Samuel ser på dette klippet ukentlig, mens han akker seg over verdens urett og varsler Ronaldos gjenkomst.

 

Stedfortredende trosbekjennelse. «Fotball er religion», sier brasilianerne, og forsøker med det å sette ord på en dyp innsikt. Lengselen etter gjenfødelse og alle tings oppreisning. Troen på at det vidunderlige kan skje. I norske ører låter slike bekjennelser mest av alt fremmed, og møtes helst med en blanding av smil og hoderysting: «Heh, disse brasilianerne er virkelig noe for seg selv! Men de er nå søte og, da!»

Blandingen av ømhet og forlegenhet skyldes to ting. Ømhet og en viss begeistring fordi de brasilianske vitnesbyrdene er garantisten for at fotball faktisk betyr noe. Om ikke vi kan tro, må vi ha noen til å gjøre det for oss. Og forlegenhet fordi vi ikke riktig forstår hva de mener. At fotball er religion?

Skjønt, så eksotisk er det ikke. For også den norske fotballinteressen antar religiøse former. «Norge var på 90-tallet nær ved å bli et totemisk samfunn», skriver Marius Lien i boka «Miraklet i Marseille, da Norge slo Brasil». Et totemisk samfunn er i sosiologien betegnelsen på en klan eller en kultur som tilber et totem, og der denne tilbedelsen for alle praktiske formål er samfunnets tilbedelse av seg selv.

 

Kollektive ritualer. «Vårt totem var Drillo og landslaget», skriver Lien, og setter med det «Miraklet i Marseille» inn i en etter-kristen kontekst. En form for religionserstatning i en liten utpost langt mot nord der den tradisjonelle, lutherske statsreligionen er på vikende front og ingen andre overgripende fortellinger lenger evner å samle befolkningen. Men der suget etter kollektive ritualer ikke blir noe mindre av den grunn.

Ja, kanskje tvert om, effektivt demonstrert ved lørdagens påståtte «omkamp» mellom «Drillos» og «Brasil», der tilårskomne representanter for de to måtte ut i manesjen på ny for å minnes sankthansaftenen 1998. Om ikke annet en påminnelse om meningstapet i et etter-kristent univers, der nye ritualer må skapes; og hvor galt det kan gå når impulsen til å «gjøre dette til minne om meg» utsettes for handelsnæringens logikk.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Via negativa pekte farsen som var omkampen mot fotballens absolutte forutsetning: mening. Ingen mening, ingen fotballkamp. Denne meningen dukker ikke opp av seg selv, og den selvnytende onkelen i familieselskapet har på en måte rett i at det bare er «22 menn som løper etter en lærkule». Forballen er derfor helt avhengig av tilskuerens meddiktning. Først da får spillet dybde og kontraster. Dette er tilskuernes bidragsplikt: Å gi lag og spillere del i en meningsbærende fortelling.

 

Barnet under armen. I dag begynner et nytt verdensmesterskap, og nyslåtte foreldre over hele kloden vil kaste seg inn i sine nyanskaffede stasjonsvogner for å rekke fotballoppgjør mellom nasjoner de knapt kan plassere på kartet. (OBS! 28. juni spiller Panama og Tunisia mot hverandre.) I denne verdens største dugnadsaksjon møtes vi alle, for å dikte videre på den samme fortellingen. Stort vakrere og mer meningsfylt blir det ikke.

Godt VM!

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere