Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Gjør dette til minne om meg

Den såkalte «omkampen» mellom Norge og Brasil sist lørdag viser hvordan suget etter ritualer ikke blir noe mindre i et etter-kristent univers.

Publisert: 13. jun 2018

FOR NØYAKTIG ÅTTE år siden var jeg på kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Det var åpningsdag i VM i fotball, og hun som nå er min kone kunne føde hvert øyeblikk. I løpet av dagen kom Samuel, en velskapt gutt.

Livet? Noen ganger er det ålreit. Med Adam var ikke lenge i paradis, og etter noen timer måtte far vær så god å gå hjem igjen. «Ny policy», forklarte sykepleieren.

Jeg akket meg over landets sykehusøkonomi og prioriteringene i norsk helsevesen, men ‒ det er kanskje på tide å innrømme det ‒ jeg var litt lettet også. Klokken var bare åtte. Om jeg skyndte meg, kunne jeg rekke halv ni-kampen mellom Frankrike og Uruguay (som endte 0‒0).

 

Et rom med utsikt. Spol frem til i dag og den nå åtte år gamle gutten sover med det som best kan betegnes som et ikon av Cristiano Ronaldo over sengestolpen. Er det Ronaldos triumfer som opptar ham? Gullballene og pokalene?

Nei, om noe er det det stikk motsatte: Ronaldos Via Dolorosa. Da portugiseren skrek i smerte. Dette er motivet 8-åringen, helt på eget initiativ, vender tilbake til, gang på gang: EM-finalen for to år siden da Ronaldo blir skadet etter bare 25 minutter, og gjentatte ganger forsøker å spille videre. Inntil han innser hvilket kors han må bære: At kneet ikke vil mer og at han blir nødt til å se sin livs viktigste kamp fra sidelinjen. Han gir fra seg kapteinsbindet og setter seg ned i gresset. Før han bæres ut, med hendene foran ansiktet. Det er fullbrakt.

Det er ingen overdrivelse å si at Samuel ser på dette klippet ukentlig, mens han akker seg over verdens urett og varsler Ronaldos gjenkomst.

 

Stedfortredende trosbekjennelse. «Fotball er religion», sier brasilianerne, og forsøker med det å sette ord på en dyp innsikt. Lengselen etter gjenfødelse og alle tings oppreisning. Troen på at det vidunderlige kan skje. I norske ører låter slike bekjennelser mest av alt fremmed, og møtes helst med en blanding av smil og hoderysting: «Heh, disse brasilianerne er virkelig noe for seg selv! Men de er nå søte og, da!»

Blandingen av ømhet og forlegenhet skyldes to ting. Ømhet og en viss begeistring fordi de brasilianske vitnesbyrdene er garantisten for at fotball faktisk betyr noe. Om ikke vi kan tro, må vi ha noen til å gjøre det for oss. Og forlegenhet fordi vi ikke riktig forstår hva de mener. At fotball er religion?

Skjønt, så eksotisk er det ikke. For også den norske fotballinteressen antar religiøse former. «Norge var på 90-tallet nær ved å bli et totemisk samfunn», skriver Marius Lien i boka «Miraklet i Marseille, da Norge slo Brasil». Et totemisk samfunn er i sosiologien betegnelsen på en klan eller en kultur som tilber et totem, og der denne tilbedelsen for alle praktiske formål er samfunnets tilbedelse av seg selv.

 

Kollektive ritualer. «Vårt totem var Drillo og landslaget», skriver Lien, og setter med det «Miraklet i Marseille» inn i en etter-kristen kontekst. En form for religionserstatning i en liten utpost langt mot nord der den tradisjonelle, lutherske statsreligionen er på vikende front og ingen andre overgripende fortellinger lenger evner å samle befolkningen. Men der suget etter kollektive ritualer ikke blir noe mindre av den grunn.

Ja, kanskje tvert om, effektivt demonstrert ved lørdagens påståtte «omkamp» mellom «Drillos» og «Brasil», der tilårskomne representanter for de to måtte ut i manesjen på ny for å minnes sankthansaftenen 1998. Om ikke annet en påminnelse om meningstapet i et etter-kristent univers, der nye ritualer må skapes; og hvor galt det kan gå når impulsen til å «gjøre dette til minne om meg» utsettes for handelsnæringens logikk.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Via negativa pekte farsen som var omkampen mot fotballens absolutte forutsetning: mening. Ingen mening, ingen fotballkamp. Denne meningen dukker ikke opp av seg selv, og den selvnytende onkelen i familieselskapet har på en måte rett i at det bare er «22 menn som løper etter en lærkule». Forballen er derfor helt avhengig av tilskuerens meddiktning. Først da får spillet dybde og kontraster. Dette er tilskuernes bidragsplikt: Å gi lag og spillere del i en meningsbærende fortelling.

 

Barnet under armen. I dag begynner et nytt verdensmesterskap, og nyslåtte foreldre over hele kloden vil kaste seg inn i sine nyanskaffede stasjonsvogner for å rekke fotballoppgjør mellom nasjoner de knapt kan plassere på kartet. (OBS! 28. juni spiller Panama og Tunisia mot hverandre.) I denne verdens største dugnadsaksjon møtes vi alle, for å dikte videre på den samme fortellingen. Stort vakrere og mer meningsfylt blir det ikke.

Godt VM!

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere