Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Gjør dette til minne om meg

Den såkalte «omkampen» mellom Norge og Brasil sist lørdag viser hvordan suget etter ritualer ikke blir noe mindre i et etter-kristent univers.

Publisert: 13. jun 2018 / 990 visninger.

FOR NØYAKTIG ÅTTE år siden var jeg på kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Det var åpningsdag i VM i fotball, og hun som nå er min kone kunne føde hvert øyeblikk. I løpet av dagen kom Samuel, en velskapt gutt.

Livet? Noen ganger er det ålreit. Med Adam var ikke lenge i paradis, og etter noen timer måtte far vær så god å gå hjem igjen. «Ny policy», forklarte sykepleieren.

Jeg akket meg over landets sykehusøkonomi og prioriteringene i norsk helsevesen, men ‒ det er kanskje på tide å innrømme det ‒ jeg var litt lettet også. Klokken var bare åtte. Om jeg skyndte meg, kunne jeg rekke halv ni-kampen mellom Frankrike og Uruguay (som endte 0‒0).

 

Et rom med utsikt. Spol frem til i dag og den nå åtte år gamle gutten sover med det som best kan betegnes som et ikon av Cristiano Ronaldo over sengestolpen. Er det Ronaldos triumfer som opptar ham? Gullballene og pokalene?

Nei, om noe er det det stikk motsatte: Ronaldos Via Dolorosa. Da portugiseren skrek i smerte. Dette er motivet 8-åringen, helt på eget initiativ, vender tilbake til, gang på gang: EM-finalen for to år siden da Ronaldo blir skadet etter bare 25 minutter, og gjentatte ganger forsøker å spille videre. Inntil han innser hvilket kors han må bære: At kneet ikke vil mer og at han blir nødt til å se sin livs viktigste kamp fra sidelinjen. Han gir fra seg kapteinsbindet og setter seg ned i gresset. Før han bæres ut, med hendene foran ansiktet. Det er fullbrakt.

Det er ingen overdrivelse å si at Samuel ser på dette klippet ukentlig, mens han akker seg over verdens urett og varsler Ronaldos gjenkomst.

 

Stedfortredende trosbekjennelse. «Fotball er religion», sier brasilianerne, og forsøker med det å sette ord på en dyp innsikt. Lengselen etter gjenfødelse og alle tings oppreisning. Troen på at det vidunderlige kan skje. I norske ører låter slike bekjennelser mest av alt fremmed, og møtes helst med en blanding av smil og hoderysting: «Heh, disse brasilianerne er virkelig noe for seg selv! Men de er nå søte og, da!»

Blandingen av ømhet og forlegenhet skyldes to ting. Ømhet og en viss begeistring fordi de brasilianske vitnesbyrdene er garantisten for at fotball faktisk betyr noe. Om ikke vi kan tro, må vi ha noen til å gjøre det for oss. Og forlegenhet fordi vi ikke riktig forstår hva de mener. At fotball er religion?

Skjønt, så eksotisk er det ikke. For også den norske fotballinteressen antar religiøse former. «Norge var på 90-tallet nær ved å bli et totemisk samfunn», skriver Marius Lien i boka «Miraklet i Marseille, da Norge slo Brasil». Et totemisk samfunn er i sosiologien betegnelsen på en klan eller en kultur som tilber et totem, og der denne tilbedelsen for alle praktiske formål er samfunnets tilbedelse av seg selv.

 

Kollektive ritualer. «Vårt totem var Drillo og landslaget», skriver Lien, og setter med det «Miraklet i Marseille» inn i en etter-kristen kontekst. En form for religionserstatning i en liten utpost langt mot nord der den tradisjonelle, lutherske statsreligionen er på vikende front og ingen andre overgripende fortellinger lenger evner å samle befolkningen. Men der suget etter kollektive ritualer ikke blir noe mindre av den grunn.

Ja, kanskje tvert om, effektivt demonstrert ved lørdagens påståtte «omkamp» mellom «Drillos» og «Brasil», der tilårskomne representanter for de to måtte ut i manesjen på ny for å minnes sankthansaftenen 1998. Om ikke annet en påminnelse om meningstapet i et etter-kristent univers, der nye ritualer må skapes; og hvor galt det kan gå når impulsen til å «gjøre dette til minne om meg» utsettes for handelsnæringens logikk.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Via negativa pekte farsen som var omkampen mot fotballens absolutte forutsetning: mening. Ingen mening, ingen fotballkamp. Denne meningen dukker ikke opp av seg selv, og den selvnytende onkelen i familieselskapet har på en måte rett i at det bare er «22 menn som løper etter en lærkule». Forballen er derfor helt avhengig av tilskuerens meddiktning. Først da får spillet dybde og kontraster. Dette er tilskuernes bidragsplikt: Å gi lag og spillere del i en meningsbærende fortelling.

 

Barnet under armen. I dag begynner et nytt verdensmesterskap, og nyslåtte foreldre over hele kloden vil kaste seg inn i sine nyanskaffede stasjonsvogner for å rekke fotballoppgjør mellom nasjoner de knapt kan plassere på kartet. (OBS! 28. juni spiller Panama og Tunisia mot hverandre.) I denne verdens største dugnadsaksjon møtes vi alle, for å dikte videre på den samme fortellingen. Stort vakrere og mer meningsfylt blir det ikke.

Godt VM!

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
14 minutter siden / 14 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 549 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 494 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2857 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3963 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 307 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2804 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82079 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44582 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35512 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28840 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22850 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22480 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21885 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20383 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19434 visninger

Lesetips

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
14 minutter siden / 14 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2804 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 335 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 153 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 393 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
3 dager siden / 48 visninger
Naive Oslo
av
Erling Rimehaug
4 dager siden / 667 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
4 dager siden / 140 visninger
Les flere

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
14 minutter siden / 14 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 549 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 494 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2857 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3963 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 307 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2804 visninger
Les flere