Verdidebatt

Reelt og materielt gudsnærvær

Spiller det noen rolle hvor presten retter blikket når hun innstifter nattverden?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innstiftelsen er det som skjer når presten holder opp brødet og vinen og sier de orda Jesus sa under skjærtorsdagsmåltidet, ord som har så tung teologisk betydning at de har et eget navn, «verba». Verba betyr «orda» på latin. Kortformen av verba lyder: «Ta i mot og spis. Dette er min kropp som gis for dere» og «Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt». Noen prester ser på brødet og vinen, eller elementene, som de blir kalt, under verba. Andre snur seg mot menigheten og framfører verba med blikket retta mot folket. Hva er forskjellen? Og hvilken betydning har det å rette blikket i den ene eller den andre retningen?

I elementene.

Jevnlig har vi en diskusjon, til dels oppheta, i det liturgiske fagmiljøet om hvilken retning prestens blikk skal ta under innstiftelsen. Tro det eller ei. For mange framstår dette trolig som en svært intern og kanskje meningsløs diskusjon, henimot det komiske. Og det kan jeg forstå. At dette vekker så sterke følelser blant en del prester og liturgikere, kan tyde på at det bare er nerdete, høykirkelige ritualister som er opptatt av den slags. Dessuten, å se på folk når en snakker, er kommunikativ barnelærdom. Så hva er problemet?

For de av oss som iherdig kjemper for at blikket skal rettes mot elementene under verba, er det noe annet enn høykirkelig ritualisme som står på spill. Det er ønsket om å fastholde troen på at det skjer noe teologisk viktig med den glutenfrie brødbiten og den avalkoholiserte vinskvetten: Det blir til Jesu kropp og blod. Alle de store kirkesamfunna, og særlig de katolske, ortodokse og lutherske kirkene, tror på det som kalles «realpresens» i nattverden. Realpresensen innebærer at Kristus er til stede i elementene. Han blir nærværende på en måte som er til å smake, føle og ta på. Selv om nattverdteologien i de store kirkesamfunna ikke er helt sammenfallende, er troen på realpresensen felles. For oss lutheraneres vedkommende er det en nyanseforskjell. Vi tror ikke at elementene forvandles til Jesu kropp og blod, det som kalles «transsubstansiasjon», men at han på forunderlig vis er til stede i dem, «konsubstansiasjon». Det er like fullt en tro på realpresensen. Vi tror at Jesus er reelt til stede.

Oppmerksomhet. 

Dette betyr ikke at de prestene som velger å se på menigheten under verba ikke tror på realpresensen. Det ville være grovt fornærmende mot gode og reflekterte kolleger å hevde dette. Årsaken til at noen velger å se på menigheten i stedet, er ønsket om å formidle at verba er Jesu tiltale til sitt folk. Dette er ikke til hinder for å tro på realpresensen. Og det er flere grunner til å argumentere for dette synet.

Likevel fører det til en viktig forskjell i hva som kommuniseres. Hege Høibye, tidligere student ved Det teologiske fakultet, nå sokneprest i Grødås, skrev en oppgave i 2016 der hun brukte teaterfaglige perspektiver på gudstjenesten. Kort oppsummert var hennes konklusjon at det man gir oppmerksomhet, får oppmerksomhet. Når presten retter blikk og kroppsspråk mot menigheten under verba, er det relasjonen prest - menighet som får oppmerksomhet. Når presten retter blikk og kroppsspråk mot elementene under verba, er det elementene som får oppmerksomhet. Ved å gi brødet og vinen oppmerksomheten, forkynnes det at det skjer noe viktig. Realpresensen blir dermed gitt oppmerksomhet.

Sanselig gudsnærvær. 

Vi lutheranere er lite opptatt av det sansbare, fysiske og håndgripelige i gudstjenesten. Luthers oppgjør med mye av det materielle i det katolske fromhetslivet, og hans betoning av ord og skrift, førte oss på mange måter inn i et abstrakt fromhetsliv der mye har handla om å forstå evangeliet intellektuelt. At tro og gudsnærvær er noe som kan sanses gjennom det materielle, som i brød og vin, kirkeklokker, kropp, kunst og kirkebygg, må vi lære oss å erfare på nytt. Og da kommer vi ikke utenom å gi det sansbare oppmerksomhet. Helt reelt.

Trykket i Vårt land 13. juni 2018 i spalten Ideologi

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt