Et felles ansvar

Vi har begynt å venne oss til mennesker som savnes på flukt til Europa, mennesker som drukner i Middelhavet eller begraves i umerkede graver i Europas ytterkanter. Dette skaper ikke lenger de store overskriftene. I Norge er myndighetene fornøyd med at antall flyktninger og asylsøkere er gått drastisk ned. «Problemet» kan nå lettere håndteres. I alle fall for oss.

Men i land som er rammet av krig, sult og fattigdom, sitter slektninger og fortviler fordi de ikke vet hva som er skjedd med en far, en bror, en sønn eller hele familier som la ut på en farefull, men allikevel håpefull ferd, men som ikke har latt høre fra seg på lang tid. Hva gjør vi for dem? Bryr vi oss i det hele tatt?

Skrives historie. 

Mandag 11. juni møtes representanter for regjeringene i Hellas, Italia, Kypros og Malta i Roma for å drøfte hvordan de kan håndtere utfordringene med de mange savnede migrantene. Her skrives det historie. For første gang tar regjeringer et initiativ for å samarbeide om tiltak for å lete etter savnede og finne ut hva som er skjedd med dem.

ICMP (International Commission on Missing Persons) er initiativtager til møtet. ICMP ble startet i 1996 på initiativ av daværende president Bill Clinton for å hjelpe til med å identifisere de over 7.000 gutter og menn som var drept og savnet etter massakren i Srebrenica året før. Gjennom DNA-analyser og samarbeid med de etterlatte har ICMP nå identifisert over 95 prosent av dem som ble massakrert. Dette har gitt enkene enkepensjon, familiene har kunnet gravlegge sine døde og har fått en grav å gå til, det er samlet inn bevis mot dem som var ansvarlige for krigsforbrytelsene, og det er etablert grupper som arbeider for forsoning mellom gamle fiender.

Aktiviteten utvidet. 

Historien om ICMPs arbeid i Srebrenica har vakt interesse mange steder. Organisasjonen har lenge vært aktiv på Balkan med å identifisere alle dem som forsvant og ble drept under krigene på 90-tallet. I de senere år er aktiviteten utvidet. Etter tsunamien i Asia i 2004 ble ICMPs tjenester etterspurt. Nå er ICMP også engasjert for å samle informasjon om savnede fra krigen i Irak og Syria, og regjeringen i Colombia har bedt om hjelp for å identifisere de mange tusen som er savnet etter den lange borgerkrigen i landet. En varig fred i landet vil også være avhengig av at spørsmålet om savnede familiemedlemmer tas på alvor. Dette er bare noen av katastrofe- og konfliktområdene som ICMP er engasjert i.

Det er naturlig at ICMP også engasjerer seg i migrasjonskatastrofen rundt Middelhavet og hjelper Middelhavslandene med å styrke den kapasiteten de allerede har på dette området, både når det gjelder arkivmateriale og databaser, og samtidig ser på hvordan denne kapasiteten kan utvides ytterligere gjennom samarbeid.

Ansvar for alle. 

Samtidig er det viktig å understreke at spørsmålet om savnede migranter ikke bare er en sak for middelhavslandene, men er et ansvar for alle europeiske land. Det er tre grunner til dette.

For det første: Det faktum at tusener av menn, kvinner og barn drukner på flukt fra krig og usikkerhet for å finne trygghet i Europa, er et moralsk dilemma som ingen av oss kan ignorere. Passivitet eller likegyldighet i møtet med denne tragedien strider mot de verdiene som de fleste av oss mener danner grunnlaget for våre samfunn.

For det andre har stater en folkerettslig forpliktelse til å sørge for beskyttelse av og støtte til flyktninger. Blant annet sier Europarådets menneskerettighetskonvensjon at medlemsstatene er forpliktet til, på en effektiv måte, å etterforske skjebnen til savnede personer, inkludert måten de forsvant på. Dette er av avgjørende betydning for at de som er involvert i menneskesmugling og slaveri, kan bli stilt til ansvar.

Den tredje grunnen er rent praktisk: Ved å samordne eksisterende ressurser og dele kunnskap vil det være mulig å håndtere utfordringene mer effektivt og til en rimeligere pris. Et slikt samarbeid kan gjøre det lettere å finne migranter som fortsatt er i live, samtidig som det vil sette landene bedre i stand til å identifisere og repatriere migranter som er omkommet slik at de kan få en verdig begravelse i sine hjemland.

Døde i forsøket. 

Flere enn 3.000 migranter døde i forsøk på å krysse Middelhavet i 2017. Bare i løpet av de tre første månedene i inneværende år døde flere enn 500 personer. Går vi tilbake til 2014 viser statistikken at nesten 16.000 migranter har mistet livet på vei over Middelhavet.

Flere enn 17.000 enslige mindreårige kom til Europa i 2017. De fleste av disse barna kom sjøveien til Italia. Både i 2016 og 2017 var 13 prosent av alle som kom til Italia barn som reiste på egen hånd. Flere regjeringer har meldt om at et svært stort antall mindreårige asylsøkere forsvinner etter ankomst til det landet de søker asyl i. Dette er noe vi er vel kjent med i Norge også.

ICMP gjennomfører nå et EUfinansiert program i Libanon, Jordan, Tyrkia og Irak for å samle inn informasjon om savnede personer fra Syria. Resultatet av denne datainnsamlingen vil bli stilt til disposisjon for europeiske stater for å hjelpe dem med ettersøkingen av savnede personer. I tillegg til å forbedre innsamling og deling av statistikk, vil resultatet av mandagens møte også kunne være til hjelp for undersøkelser av hvordan og hvorfor migrantene forsvinner på veien.

Identifikasjonsmetoder. 

Videre vil man drøfte hvilke identifikasjonsmetoder som kan benyttes, inkludert DNA for å gjenforene familier. ICMP arbeider etter strenge etiske standarder som sikrer rettighetene til de savnedes familier. Representanter for Egypt, Libya og Tunisia vil være til stede som observatører på møtet. Det er en forventning om at dette vil styrke samarbeidet mellom «avsenderland» og «mottagerland».

Hensikten med mandagens møte er å redusere lidelsen for migrantene og deres familier, styrke rettssikkerheten og stille menneskesmuglere til ansvar gjennom bedre utnyttelse av ressurser. Dette er det noe alle europeiske land er tjent med å støtte opp om. Det er å håpe at også Norge fatter interesse for ICMP og støtter dette viktige arbeidet, slik EU gjør.

Trykket i Vårt land 9. juni 2018