Biskopene må på banen og avklare hva prester kan gjøre i forhold til homofile og kjønn

I Dagen denne uken kan vi lese om en ung homofil kristen som ønsker at menigheter skal engasjere seg mer i situasjonen for kristne homofile. Samtidig ble det startet en diskusjon i Vårt land angående transpersoner sin situasjon. Siste ord om homofili, likekjønnet ekteskap og kjønn er nok ikke sagt. Men er debatten som nå pågår inne i et godt spor? Tar vi et fugleperspektiv på debatten så tegner følgende bilde seg: Det går et skille i debatten ikke bare når det gjelder teologi, men også om man tar i bruk LHBT betegnelsen eller ikke. Ut i fra diskusjonen i den engelskspråklige katolske avisen the tablet angående Fr James Martin sin LHBT bok, ser dette ut til også å gjelde debatten i den katolske kirken. I debatten som har vært, er man altså ikke bare uenige om hva som er et riktig standpunkt for kirken, men også i hvordan man skal forstå homofili. Å blande sammen teologisk ståsted og medisinsk tankegang, må gjøres med forsiktighet. De som er mest kritiske til likekjønnede ekteskap, har tatt i bruk betegnelser som mennesker med homofile følelser. Prester eller kristenledere som tenker på denne måte, kan også komme til å mene at følelser er noe man lett kan forandre på. Hvordan stiller biskopene seg til prester og kristenledere som vil forsøke å endre på noens homofile følelser?

Med sin sølibat ordning burde den Katolske kirken ha vært det kirkesamfunn som lettest kunne ha inkludert homofile. De kunne ha sett på homofile menn som naturskapte presteemner. Men det klarer de ikke å gjøre. Dersom homofile ikke kan leve sammen i ekteskap, da vil sølibat være den eneste løsningen. Dette eksempelet i fra den katolske kirke viser at det kan være et element i forståelsen av homofili som kan ha røtter utenfor den kristne tro. Derfor vil det være nødvendig for kirken å gjøre noen grenseoppganger i forhold til hvordan de ulike aktørene forholder seg til sitt syn på likekjønnede ekteskap.

Det er helt i orden å mene og argumentere for at ekteskapet skal bare gjelde for mann og kvinne. Men også denne argumentasjonen kan gjøres på en dårlig måte. Eksempel på det finner man i den brosjyren som kalles Ekteskapserklæring. Man skaper et inntrykk der av at menigheter eller kirkesamfunn som innfører likekjønnet ekteskap, vil bli medskyldig i en mengde samfunnsproblemer. Men alle de metodene som gjør det mulig å lage barn uten å bruke naturmetoden, har alle blitt utviklet innenfor rammen av mann og kvinne ekteskap. Det er ingen egne metoder som har blitt utviklet kun for likekjønnede par. Om man med kjønnspolaritet mener at det trengs en av hankjønn og en av hunkjønn til for å lage nye barn, så bryter ikke ekteskapsloven av 2008 med dette. Den loven som Stortinget nylig har vedtatt derimot, bryter med dette prinsippet. Det er moderne bioteknologi som gir de største utfordringene når det gjelder menneskesyn. Disse problemene vil ikke forsvinne selv om man skulle fjerne likekjønnedes par rett til å inngå ekteskap. Det er ingen sammenheng mellom hvilket syn et samfunn har på homofili og utviklingen ellers i samfunnet. Fordi man i de første avsnittene av brosjyren påstår at man står på Bibelens lære, kan denne skjeve fremstillingen av andre forhold bli vanskelig å oppdage.

Jeg har sett denne brosjyren bli delt ut i min lokale menighet. Effekten av dette var slik en kunne forvente. Menigheten ble delt i to grupper, hvor en var begeistret og en ikke var det. Da jeg skrev om problemer med brosjyren i lokalavisen, var reaksjonen også todelt. Noen ble sinte over at jeg skrev, andre kom og takket meg. Kort sagt, denne brosjyren skapte splittelse. Fra et menighetsperspektiv er dette ikke bra. Vi som er menighetskristne må arbeide sammen på tvers av ulike syn for å få løst oppgavene. Da er det ikke bra med argumentasjonsmåter som skaper slitasje og splittelse.