Kongelig vår?

Jordan har vært landet jeg reiser gjennom til og fra Syria og Irak. Alltid opplevde jeg hvordan jeg kunne puste friere når jeg kom tilbake til Jordan.
Hjemme hos en familie jeg besøkte flere ganger sto det et portrett av kongefamilien på hedersplassen i stua. Som den norske kongefamilien, er de kongelige innvandrere i landet. De har likevel maktet å bli samlende symboler.
Men nå er landet inne i nok en alvorlig krise. Store demonstrasjoner har preget bybildet i hovedstaden. Kong Abdullah 2. følte seg tvunget til å sparke statsministeren. Jordan Times mener på lederplass at kongen nå har gitt landet en ny start. Men skifte av en statsminister er neppe nok.
Arabisk vår. Demonstrasjonene ligner mye på de som satte den arabiske våren i gang. Unge mennesker uten noen ledere gikk forrige uke ut i gatene og forlangte regjeringens avgang og at dens vedtak blir omgjort. Økte priser på nødvendighetsvarer og en skattereform som rammer mange med moderate inntekter var de umiddelbare årsakene.
Det jordanske regimet slapp lett unna den arabiske våren i 2011, selv om det var demonstrasjoner og protester også der. Med løfter om demokrati maktet kongen å styre landet gjennom krisen. Demokratiet har latt vente på seg. Kongen har fortsatt den reelle makten i landet.
De grunnleggende problemene er stor arbeidsledighet og en stagnert økonomi. 700.000 syriske flyktninger er også krevende å innpasse. De omstridte økonomiske reformene var betingelsene for å få et lån på 700 millioner dollar fra Det internasjonale pengefondet.
Palestinsk rike. Den jordanske kongefamilien er innvandrere fra det som nå kalles Saudi-Arabia. Hashemittene var emirer av Mekka og voktere av de hellige islamske stedene, men opplevde å bli jaget derfra av Saud-familien i årene like etter første verdenskrig.
Under krigen hadde britene lovet emir Hussein at han skulle bli konge over et stort arabisk rike i Midtøsten. Det ble ikke noe av, England og Frankrike ville ha området selv. Men i 1921 ga britene Hussein et plaster på såret da de gjorde sønnen Abdullah til konge over halvparten av mandatområdet Palestina. Slik ble det hashemittiske kongeriket Jordan til.
Jordan var en del av Palestina. Kulturelt er det store likheter mellom småbøndene i åsene på vestsiden og østsiden av elva Jordan, og det er også mange familiebånd mellom dem. Beduinfamiliene som holder til rundt Dødehavet går også på tvers av grensene. Jeg har selv hørt på forhandlingene i et stammeråd i Amman om en familiekonflikt på israelsk side av grensen.
Muhammeds etterkommer. Kong Hussein (faren til dagens konge) hadde ambisjoner om å samle palestinerne under seg. I 1948 nådde han et viktig mål da han erobret det området han selv ga navnet Vestbredden, for å markere tilhørigheten til Jordan. Som etterkommer av profeten Muhammed og rettmessig vokter av islams hellige steder, så han det som sin rett og plikt å ivareta islams tredje hellige sted Jerusalem.
Opprettelsen av Israel førte til at mange palestinere flyktet til Jordan, og i dag er minst halve befolkningen i landet palestinere. De er godt integrert, og dronningen er fra en palestinsk familie på Vestbredden.
Abdullah 2. har måttet godta at palestinerne vest for elva har sin egen nasjonale identitet og akseptert deres selvstyre. Men han har fortsatt ansvaret for å forvalte de muslimske helligdommene i Jerusalem, riktignok under israelsk kontroll.
Til tross for at Jordan har deltatt i alle arabiske kriger mot Israel, har det vært et rimelig godt forhold mellom hashemittene og Israel. Siden 1993 har Jordan fredsavtale med Israel. For Israel er det helt avgjørende at det er ro og stabilitet på den andre siden av grensen i øst. Derfor følger nok israelerne med stor uro med på det som nå skjer.
Islamistene. Politiske partier var forbudt i Jordan fram til 1989. Siden har landet hatt et slags parlamentarisk system. Men parlamentet har ingen makt. Kongen utnevner regjeringen på egen hånd og bestemmer også politikken.
Partiene har derfor ingen politisk betydning. Derimot har fagforeningene mye å si for politisk debatt, og også en viss innflytelse på politikken. Fagforeningene har spilt en aktiv rolle i de siste protestene.
Den arabiske våren skremte de styrende i mange land, og mange har konkludert med at innføring av demokrati i disse landene bare vil føre til at islamistiske krefter overtar.
Men det er verd å merke seg at Det muslimske brorskapet forrige måned tapte valget i Jordans største fagforening - som de hadde styrt i mange år. Så kanskje er det grobunn for et reelt demokrati i Jordan.
Det blir spennende å se om kongen våger å satse på det, eller om han tror at han nok en gang kan løse problemene med egen makt.
KOMMENTAR