Prost, prostere, biskop

Jan Otto Myrseth ble på onsdag valgt til biskop i Tunsberg bispedømme. Han etterfølger Per Arne Dahl, som har sittet i stolen siden 2014.

Myrseth har hatt flere ulike preste- og prostejobber i Den norske kirke. Nå er han domprost i Bjørgvin. Også kandidaten som fikk nest flest førstestemmer, Kjetil Haga, er prost.

Flere proster

Av de åtte biskopene som har blitt utnevnt siden 2012, ble halvparten rekruttert direkte fra prostesetet, mens ytterligere to kom fra prestestillinger. Men blant dem som fortsatt sitter fra før 2012, er det ingen forhenværende proster. Her har det med andre ord skjedd en tydelig innsnevring av rekrutteringsarenaer.

Trygge mellomledere

At Den norske kirke velger biskoper blant prostene er på mange måter forståelig. Prostene har ledelseserfaring, de kjenner organisasjonen, de jobber ofte tett på biskopen og vet noe om hva rollen innebærer. Proster er trygge og gode.

Men en prost er sjelden en stjerne, sjelden en som har markert seg i debatter eller prekt så det høres utenfor kirkerommet. En god prost er en stødig mellomleder, og prostens fremste oppgave er det utøvende personalansvar for prestene. Hovedtyngden av arbeidet administrativt.

Bredde

Bispekollegiet trenger proster, men også bredde. For at en organisasjon skal fungere godt, særlig en som er så allmenn som Den norske kirke, må flere erfaringer komme til øverste nivå. Å hente ledere ut av sin egen bukselomme har noen fordeler, men da trengs også et knippe ledere med annen bakgrunn ved siden av.

En biskop har en viktig symbolfunksjon som alles prest, regionalprest, yppersteprest i landsdelen. Biskopen skal være synlig, skal preke godt, skal ha tenkt en del interessante teologiske tanker og ikke være redd for å markere seg. Særpreget til prostejobben og særpreget til bispejobben er med andre ord ikke sammenfallende.

Profilering

En biskop med prosteherkomst kan ha lett for å se den nye rollen som en forlengelse av den gamle. Dersom hun ser rollen sin som utelukkende en overprost, har hun ikke utnyttet potensialet i den nye stillingen. Da blir hun først og fremst administrator.

God administrasjon og personalhåndtering er avgjørende, men det er tross alt oppgaver som til dels kan utføres av andre på kontoret. Å stille til intervju på radio eller i lokalavisa, derimot, er biskopens jobb. Biskopen med hele sin person må profileres, og dersom man er redd for rampelyset eller skygger unna aktuelle debatter, er det ingen andre som kan fylle rollen.

Samlende?

Det sies ofte i Den norske kirke at man ønsker samlende biskoper. Biskopen skal ikke stille seg slik at vedkommende splitter folk eller skaper uro mellom kirke og samfunn. Snarere skal vedkommende ha evne til å holde det hele sammen. Det kan ofte bety biskoper som holder seg på midten av veien.

Men det finnes minst to måter å forstå begrepet «samlende» på. Enten kan man være samlende ved å ikke tråkke utenfor strekene, slik at ingen kan holde noe mot en. Eller så kan man være samlende ved å trekke folk til seg, ved å snakke og opptre på en måte som gjør at folk vil høre og høre til.

Magnetisk

Prosten har klatret i systemet, sjelden ved å være innovativ eller karismatisk, men oftere ved å være lojal, sentrumsorientert og ukontroversiell. Så er det å håpe at Myrseth legger prosten i skuffen og markerer seg som en magnetisk, samlende biskop.