Verdidebatt

Presset fra positivismens mytologi

Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

F orholdet mellom trosinnholdet om Kristi himmelfart og oppstandelse og det moderne virkelighetssyn, har vært tema for debatt i Vårt Land. Noen vil kanskje se den som avsluttet. Etter mitt syn er den så vidt kommet i gang.

Skape en overbevisning. 

I sitt innlegg i Vårt Land 14. mai («Historie som forkynnelse») understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. «De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning.» Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk og katolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster «overbevise», når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder f. eks. i den historisk-kritiske forskning?

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan – enkelt formulert – bli bestemt som «levninger» av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem?

Tid er forbi. 

I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil «overbevise» andre om gudstroens sannhet/gyldighet. Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett «tale» om Gud i en moderne kultur?

I sitt svarinnlegg («Den himmelske kroppen», 18. mai) går Marius Timmann Mjaaland indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs presiseringer. Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid «en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi.»

Positivismens mytologi. 

Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å redde troen, presset som den var av det Mjaaland kaller «positivismens mytologi». Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en «tale om mennesket». Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne «tale om menneske» er å forstå.

Også hos Mjaaland er det en «tale om mennesket». Han holder frem vårt eksistensielle problem, «vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden». Det er antropologisk «erfaring». Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, «et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte.»

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden og så videre. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller «positivistisk mytologi». Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

Fra en annen vinkel. 

Men Mjaaland nærmer seg også virkelighetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet «oppstandelsens metafysikk». Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid Systematisk teologi (2017) finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende.

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet?

Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring og trosinnhold?

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt