Korset – på vikende front?

Pensjonert prest Arne Lie skriver i Vårt Land 30. mai om korset. Han er bekymret for det han kaller overflatisk forkynning. «Har me fått ei forkynning om Guds kjærleik utan å gå vegen om krossen?»

For min del ser jeg en slik forkynnelse som noe veldig positivt. Jeg tror at korset er et klart og presist uttrykk for veien vi er kalt til, slik det var for Paulus, at det dreier seg om å «korsfeste ego» slik at det dypeste i oss kan komme fram. Men tanken at Jesu kors er «soning for våre synder» ser jeg som avsporing fra det opprinnelige kristne og paulinske budskap. I boken Kristendom mot en ny æon stiller jeg spørsmål om «Jesu død som soning for våre synder» er en tvangstanke som har ligget over kirken, særlig den vestlige, romerske kristenhet, i alle århundrer etter at romerne korsfestet Jesus.

Jeg støtter meg her til et utsagn av Jesus. Han sier at avvisningen av ham ville få fatale konsekvenser i lang, lang tid. De ville ikke «få tilgivelse i æonen, men være skyldig i en æons synd» (Mark.3.29, norsk bibeloversettelse er tvilsom her). Det greske ordet aion henviser antakelig til en astrologisk tidsalder, cirka 2.000 år. Mitt spørsmål er om fokus på synd, skyld og soning som det sentrale i kristendom i alle århundrer, er følgen av ugjerningen – en «tvangstanke».

Den gode nyheten er at nå er æonen i ferd med å ta slutt, traumet som ble skapt er bearbeidet, og vi – på vei inn i en ny tidsalder – kan favne det opprinnelige budskapet om «gudsriket inni», innsikten at mennesket inni seg har tilgang til all visdom, all kjærlighet, alt lys og all helbredelse – når vi lærer å «korsfeste» ego. Etter min mening vil kirken da ha en fantastisk viktig og frigjørende oppgave. Verden slik den ser ut i dag med alle kriser og problemer «stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag» (Paulus). Kirken har med sin innsikt en utrolig viktig rolle å spille, som «salt og lys».

Trykket i Vårt land 4. juni 2018