Den glemte stavangerbølgen

I 2001 ble filmen Mongoland starten på den såkalte stavangerbølgen, Aril Østin Ommundsen sin siste film Now it’s dark, er siste film i denne kategorien. Det som ble produsert av filmer i Stavanger på 1950- og -60 tallet, er for mange en mindre kjent historie. Det Norske Misjonsselskap (NMS) produserte og distribuerte misjonsfilmer som i toppåret 1957 hadde 150.000 seere på bedehusene over hele landet.

Norske misjonærer var tidlig ute med å bruke tekniske hjelpemidler for å promotere sitt arbeid, allerede på 1890-tallet reiste de rundt på bedehusene og viste lysbilder ved hjelp av parafindrevne fremvisere. Misjonærene ble inspirerte av sine amerikanske kollegaer til å lage filmer fra misjonsmarken, i 1937 vedtok NMS at de skulle satse på filmproduksjon. Motstanden mot å bruke film i misjonen var sterk, for mange var film et syndig medium.

Synd å gå på kino. 

I dokumentarfilmen Film fra hedningeland, som ble vist på NRK i 2015, uttalte misjonærbarn Berit Meling Myklebust fra sin ungdomstid på 50-tallet: «En film ble vist på kinoen i Stavanger, det kom ikke folk i det hele tatt. Så tok de den samme filmrullen og viste den på bedehuset, da sprengte de bedehuset, for det var synd å gå på kino, og synd å gå på teater».

I USA var det den katolske kirken som førte an i kampen mot film, det ble en kulturkamp mellom kirkene og filmindustrien. Avisa the Hollywood Reporter slo i 1934 opp med store fete bokstaver at mange trossamfunn nå har funnet en ny synd: «The sin of going to the movies».

Mot alle odds ble misjonsfilm likevel en suksess i Norge. I Ryfylke løste de problemet med det syndige ordet «film» slik: De inviterte til «levende lysbilder» fra misjonsmarken. Fra midten av 50-tallet og ti år fremover var det over hundre tusen som årlig så filmer produsert av Film- og lysbildesentralen i Stavanger. Det er et imponerende tall for et land med tre millioner innbyggere.

Tre formål. 

NMS hadde tre formål med filmsatsingen: De skulle vise nordmenn misjonsarbeidet, de skulle rekruttere nye misjonærer og de skulle samle inn penger for å kunne satse enda mer på misjonsmarken. Filmer fra andre kulturer var ukjent for de fleste nordmenn på denne tiden. For uinnvidde som ikke var lesere av misjonsblader eller frekventerte bedehusene jevnlig, var arbeidet til misjonærene mindre kjent. Misjonsfilmene ga innblikk i en ny og fremmed verden.

Vi finner ikke noe som indikerer at NMS hadde noen spesiell målgruppe for filmene sine, misjonsfilm var film «for alle». De med stor kunnskap fikk se sine norske «helter» i arbeidet sitt, de uten kunnskap om norsk misjon fikk se arbeidet som misjonen drev. For mange var misjonsfilm på bedehusene deres første møte med film. Filmhistoriker Tom Gunning skriver om film i sin spede begynnelse og kaller det «cinema of attraction». Det eksotiske fra Afrika og Asia ble en attraksjon i seg selv.

På denne tiden var det mer enn hundre norske misjonærer bare på Madagaskar, det å rekruttere nye misjonærer var derfor viktig for Misjonsselskapet. Vi finner flere som fikk sitt kall til å bli misjonærer etter å ha sett «levende lysbilder» fra Madagaskar, det landet det ble laget mest film fra. En av verdens største spedalskekolonier, Mangarano, var det norske misjonærer som drev.

Kalt til tjeneste. 

Beate Øglænd fra Sandnes fikk allerede på søndagsskolen kall om å bli misjonær etter å ha sett de norske diakonissene i arbeidet blant de utstøtte: «MANGARANO – det lyder som musikk. Det ble ikke bare vårt, men tusener av barns første møte med nødens verden, langt fra egen stuedør, ja, utenfor Norge. Og gjett om jeg visste det var diakonisse Marie Føreid som ledet arbeidet. Så visste jeg også hvor jeg skulle utdanne meg». Beate Øglænd utdannet seg til diakonisse og reiste ut som misjonær for NMS.

Det er mange brev i Misjons og diakoniarkivet som viser at misjonsfilmene hadde stor innvirkning på kollekten. Ut fra de tre kriteriene NMS hadde for sin filmsatsing, kan en fastslå misjonsfilm var en suksess.

Jan Dalland, en ung pastor med stor interesse for film, ble ansatt som leder av Film- og lysbildesentralen i 1947 og gjorde en stor innsats for å få kvalitet på filmene. Etter mer enn ti år som leder av filmarbeidet til NMS var Dalland klar for nye utfordringer. Han søkte flere prestestillinger på Jæren tidlig på 60 tallet som han ikke fikk. Dalland var for «besudlet» med film, selv om det var misjonsfilm han hadde jobbet med. Skepsisen til film var fortsatt stor på Jæren.

Ble faset ut. 

Den viktigste grunnen til nedgangen i misjonsfilmsatsingen var at fjernsynet kom til Norge, folk fikk se eksotiske filmer fra hele verden uten å gå på bedehuset. Besøkstallene falt utover 60-tallet og filmsatsingen fra Stavanger ble faset ut. NMS innså at det kostet mer enn det betalte seg.

NRK ansatte en egen TV-prest, Sverre Tinnå, som hadde sin bakgrunn fra Kristen Filmtjeneste. Flere programmer fra misjonsmarken ble produsert i tett samarbeid mellom NRK og NMS på 70 og 80 tallet. Det var et spleiselag mellom NRK og NMS på flere filmer, noe som i dag ville vært umulig ifølge etiske retningslinjer i pressens egen «Vær varsomplakat». Det har blitt hevdet at har vært sterke bånd mellom NRK og Arbeiderpartiet opp gjennom tiden, knytningen mellom NRK og NMS på denne tiden var nok enda tydeligere.

Trykket i Vårt land 5. juni 2018