Norsk utenrikspolitikk – med stolen som målet?

Valgkampen er i gang. Norge har et sterk ønske om å sitte rundt verdens mektigste bord i begynnelsen av det neste tiåret. Som med stortings- eller kommunevalg er det svært viktig å tekkes potensielle velgere, men i motsetning til ved valg er ikke løsningene på hva Norge vil med plassen like tydelig. Alle lands stemme teller nøyaktig like mye når FNs generalforsamling høsten 2020 bestemmer sammensettingen av sikkerhetsrådet for de to neste årene. De fem faste er selvskrevne, ellers er det hard kamp om de ti siste plassene. Hvordan skal Norge sikre seg denne plassen?

Bruke havet til vår fordel?

Norge er i kamp med Irland og Canada om to plasser fra den vestlige grupperingen, og her kan både hav og bistand være viktige bidragsytere. Siden afrikanske land pluss små øystater sitter med omtrent halvparten av alle stemmene blir disse – ofte ganske fattige landene- viktige. Da passer det fint at Norge allerede er ett av veldig få land som overoppfyller bistandskravet på 0,7 % som FN ønsker, noe verken Irland eller Canada så langt har klart. I tillegg kan man kalle det et plastisk under at havfokuset nå er større enn noen gang. Det at Norge tar initiativ til et fond mot marin forsøpling som skal rydde fattige lands strender, kan synliggjøre vårt engasjement for havet. Regjeringen var tydelige i stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken at man vil «styrke samarbeidet med små øystater». Det er ingen tvil om at dette samarbeidet kan være fruktbart begge veier, for Norge trenger stemmer

Er fred en fordel for Norge?

Et annet aspekt som ofte blir trukket frem er at Norge bidrar aktivt med fredsarbeid. Men selv om Norge er sentral i fredsprosesser og ofte ses på som en upartisk og nøytral, er det ikke sikkert at alle alltid ser det slik. Vår konkurrent Irland er for eksempel ikke NATO-medlem. NATO oppleves mange steder som en USA-ledet angrepshær som brukes som alternativ når FN ikke gjør som USA sier, med Libya-angrepet i 2011 friskt i minne. Det at det sitter en norsk mann på toppen av NATO er ikke nødvendigvis en fordel for Norge sett fra de landene som avgjør plassen i Sikkerhetsrådet. For det andre går omfanget av Norges bidrag til FNs fredsoperasjoner operasjoner ned. Ifølge FNs egne tall er det norske styrkebidraget på ni personer. I tillegg har vi rundt 60 som på en eller annen måte trener opp politi eller bidrar sivilt. Dette tallet er langt lavere enn Irlands bidrag på totalt over 580 personer. Canada signaliserte i november at de vil sende 200 soldater til FNs fredsbevarende operasjoner i perioden fram mot 2021. Tidspunktet for dette er nok ikke tilfeldig. Her må Norge komme på banen. Hvis vi virkelig tror på FN som en global aktør må det vises i noe mer enn penger. Å kjempe for fred gjennom FN betyr at vi også bør bidra med personell.

Hva kan vi utrette i Sikkerhetsrådet?

Norge har vært i Sikkerhetsrådet fire ganger tidligere, sist i perioden 2001-2002. Noe av hovedkonklusjonen var at Norge ikke klarte å sette en tydelig profil, og daværende direktør Stein Tønnesson i fredsforskningsinstituttet PRIO skrev rett ut at Norge mislyktes i Sikkerhetsrådet. For at dette ikke skal gjenta seg er det viktig å legge opp til en bred politisk diskusjon om hva vi vil med plassen. Stolen bør ikke være målet, men et middel til å skape en bedre verden. Å få stormaktene til å verdsette den global konsensusen FN kan skape, samt å styrke reformarbeidet til FNs fredsbevarende operasjoner er viktig. Er dette målet vårt, må det kommuniseres.

Trenger svensk valgflesk

Sverige har som første – og hittil eneste nasjon - et uttalt ønske om en feministiske utenrikspolitikk. Sverige skal ifølge seg selv «være den sterkeste stemmen for likestilling og menneskerettigheter for alle kvinner og jenter». Dette har fått konsekvenser. For eksempel har Sverige vært tydelig på den kvinnefiendtlige politikken diktaturet i Saudi Arabia har ført, noe utenriksministeren selv har karakterisert som «middelaldersk». En konsekvens var at mange avskrev Sverige som kandidat til Sikkerhetsrådet 2017-2018. «Ingen vil høre på Sverige på mange år», sa blant annet Midtøsten-ekspert Per Jönsson ved Utenrikspolitiska Institut i Stockholm. Så feil kan man ta. Sverige fikk flest stemmer av alle i den vestlige gruppen og vektla den fortsatte feministiske utenrikspolitikken allerede første uka som nyvalgt medlem i Sikkerhetsrådet. Politikk er å ville, er et kjent sitat av Olof Palme. Hva Norge vil med en plass i Sikkerhetsrådet er foreløpig uklart.