Er det verdt det!

Er det verdt å basere livet sitt etter en leveregel som er dominert av frykt, fordømmelse og skam?

Er det verdt å begrense kvinner fordi de er kvinner?

Er det verdt å ha i tankene at tredjeperson ser på alt du gjør?

Er det verdt å gi avkall på ting som interesserer deg fordi det ikke passer inn i det du tror på?

Er det verdt å gi avkall på gamle venner fordi de ikke tror på det du tror på?

Er det verdt å gi avkall på en forståelse man syntes er logisk fordi man innehar et tankesystem som ikke tillater slikt?

Er det verdt å gi avkall på helsetjenester som f.eks psykolog når man ser i ettertid at ting kunne blitt mye bedre hvis en gikk til en psykolog?

Er det verdt å bruke et helt liv på en dogme?

Er det verdt å lese den samme tykke boken, de samme favoritt-versene dag etter dag, måned etter måned, år etter år, tiår etter tiår og sitte igjen med en liten eller ingen forståelse og tillegg ha svært lite kjennskap fordi man ikke har lest den fra perm til perm?

Er det verdt å kun forholde seg til litteratur, bøker media som forsvarer din lærsetning/dogme?

Ja, jeg snakker selvfølgelig om kristendommen og Bibelen. De som har levd alle sine år som kristen, gått på møter, oppdratt barn i troen, støttet menigheten i form av penger og arbeidskraft. De var en som sa til meg at hvis han kunne velge hadde han valgt det samme levesett og tro.  Men hva kan de sammenligne med når de har levd mesteparten av livet innenfor?  Hvor ofte har de måtte ta opp sitt kors for å følge Gud for sin ”helliggjørelse”? Hvor mange skuffelser har det ført med seg? Hvor mange ganger har de måtte gi avkall på det som er naturlig for mennesker å gjøre, glem piker vin og sang! De aller fleste der ute i ”verden” lever ikke slik, fordi det er en risikofylt livsstil som kan føre med seg alvorlige sykdommer og rusproblemer.

Da de var ung, fikk ikke pinsevenner lov til å komme inn på div. studier som lærer-høyskole.  Vitenskap og forskning som går i mot Bibelens lære måtte velges bort. Hva har man igjen for det? Blir man lykkelig av det? De har gått gjennom skuffelser på skuffeler i et helt menneskeliv. Skuffelser på opplevelser de ikke kunne være med på, brukt mye tid og krefter for å hjelpe andre og som oftest har vert nytteløst og har stått igjen med tap av krefter og helse til ingen nytte. Hvem ganger dette? Hvordan blir man lykkelig av følge en dogme.?

Jeg har vert pinsevenn i ca 13 år, jeg meldte meg ut i 2004. Først døpt som barn i Statskirken, så pinsevenn og etterpå inn i Statskirken igjen. Der har jeg vert siden. I tiden som pinsevenn opplevde jeg bønn i kraft Av Den Hellige Ånd. På et møte kunne jeg ikke holde tilbake og buste ut i bønn. Det var en befriende opplevelse. Jeg ba et par mennesker til frelse, kjøre barn til søndagskole, hentet folk til møter osv. Daniel Karlsen, bror til Ludvik Karlsen bemerket at jeg smilte hele tiden. En annen forkynner la hendene på meg og ropte ”Gud bor i deg”. Jeg trodde på ung jord kreasjonismen. En del positive ting i pinsebevegelsen skjedde.  Men ting begynte å gli ut, fallet var stort. Så, 2004 meldte jeg meg ut.

Mange tanker har jeg hatt siden, som jeg ikke skal utbrodere noe særlig. Pga. Internett fikk jeg bedre forståelse hvordan verden henger sammen. Big bang, evolusjonsteorien, naturlig utvelgelse og andre avgjørende faktorer rundt kristne frimenigheter og kristendommen generelt. Jeg hadde sannsynlig ikke gått inn i pinsebevegelsen hadde jeg hatt kunnskap om f.eks naturlig utvelgelse, for å si det mildt. Nå er mine erfaringer som pinsevenn mange negative opplevelser som gått opp for meg i den siste tiden.

I dag etter et x antall youtube videoer på engelsk/USA må jeg bekjenner at jeg ikke tror lenger på Gud.  Hvis Jesus eksisterte så var han biologisk sønn av Josef og Maria som ikke utrettet mirakler.

Jeg tror ikke lenger på Gud eller noe annet unaturlige vesener basert på logikk og sunn fornuft, Etter at jeg erkjente dette har skammen, frykten, fordømmelsen, syndigheten har sluppet tak i meg. Jeg begynner å ta mer kontroll over meg selv. Jeg ber ikke om tilgivelser over ting som Kristendommens Gud ikke liker. Jeg sitter ikke lenger i to til tre timer urolig på en stol hver søndag hører på overtro. Jeg føler ikke presset lenger til å gå på møter og lese bibel. Jeg frykter ikke for noe helvete fordi jeg ikke tror hevete finnes, ei en himmel. Jeg tror ikke på Jesus gjenkomst og Antikrist komme. Da trenger jeg ikke frykte for å bli ”latt tilbake” eller en evig tilværelse i et brennende inferno(helvete), som ekstremt mange pinsevenner frykter.

Jeg har kastet bort mine beste leveår til denne dogmen som ikke annet har gitt meg frykt, fordømmelse og skam.

Jeg er ikke et umenneske fordi jeg ikke tror lenger, for hva var det før kristendommen? Slo de hverandre i hel? Jeg er glad mennesker, jeg er glad i mine gamle kristne venner. Og håper de også en gang kommer til lign. erkjennelse som jeg kom til. Men en ting er sikker er at det kommer ut flere kristne for å erkjenne at de ikke tror lenger som Levi Fragel gjorde i sine dager. Mange vil ikke akseptere slik levesett/dogme lenger. Fornuften seirer, i USA er vokser ateismen fortere enn kristendommen øker.  Hvis denne kunnskapsflommen får forsette tror Jeg personlig at kristendommen er et synkende skip. Ikke bare her i vesten men også i andre land der fattigdommen er stor.

Ikke lett for meg å stå frem med dette! Men samtididg jeg glad og lettet for å gjøre, så jeg ta det som måtte komme. Jeg trenger ikke kristendommen til å ha medføleleser for andre som trenger hjelp. Slo vi hverandre i hel og var ond før kristendommen?

Du hertlig velkommen til kommentarer!