Å løfte seg selv etter håret

I FORRIGE UKE omtalte vi den nye Pew Research-rapporten «Being Christian in Western Europe». Vi fokuserte på den nasjonale selvtilfredsheten, men det stanset ikke der. Rapporten kunne også dokumentere en påfallende høy grad av det vi med et fint ord kan kalle epistemologisk selvtilfredshet: Forestillingen om at det kun finnes én disiplin for sannhetssøken, og at denne disiplinen er (natur-)vitenskapen.

Riv ruskende gal. Mer enn fire av ti nordmenn (42 prosent) ga sin tilslutning til påstanden om at «vitenskap gjør religion overflødig» («science makes religion unnecessary»). Blant dem uten religiøs tilknytning («religiously unaffiliated») lå scoren enda høyere, på 69 prosent. Syv av ti.

Påstanden om at vitenskap på en eller annen måte gjør religion overflødig, røper en hel del om tiden vi lever i. Ikke bare er den riv ruskende gal, en kategorifeil på linje med å si at privatbilismen gjør ballett overflødig.

Og ikke bare blottstiller den at folk flest her til lands snart ikke lenger vet hva religion egentlig er for noe.

Aller mest avslørende er den fordi den peker mot et stadig mer utbredt vitenskapssyn, gjerne kalt scientisme, der vitenskapen ikke bare tilkjennegis makten over det som kan beskrives (det som er), men også over våre vyer og normative overveielser (det som bør være).

En brysom brannmur. En av disse scientistene, som ikke finner seg i at vitenskapen må stå på sidelinjen i moralske og eksistensielle spørsmål, er Sam Harris. I boken The Moral Landscape (2010) gjør han et iherdig forsøk på å bryte ned barrieren mellom er og bør, som han betegner som en brysom og unødvendig «firewall between facts and values». Nå skal rett velle fram, på den naturvitenskapelige metodes premisser!

Om han lykkes? Nei, for det finnes naturligvis ikke noe sånt som verifiserbare verdier. Ingen verdier kan utledes av fysikkens lover. Og ingen ingeniør i verden kan bygge bro mellom er og bør. De to har hver sin logikk og er pent nødt til å undersøkes innenfor hver sine kunnskapsregimer.

Ikke desto mindre viser den nye Pew Research-rapporten at det er Harris som spiller på lag tidsånden. Stadig færre minnes David Humes regel om at: «vitenskapene er renere jo mindre de tematiserer verdier, og verdiene er renere jo mindre de har med vitenskapene å gjøre». Og stadig flere bekjenner seg til troen på vitenskapens allmakt – at det ikke er den ting den ikke kan gjøre for oss.

Til knes i metafysikk. I Stephen Pinkers siste bok, Enlightenment Now (2018), tilkjennegis den attpåtil jurisdiksjonen over våre håp og lengsler. Vitenskapen er ikke bare en disiplin for å finne ut av verdens hvordan; dens iboende forsyn vil gi menneskeheten svar på sine dypeste hvorfor, lover Pinker. Den som setter sin lit til vitenskapen og fornuften («science and reason»), vil leve lenge i landet og synge med på historiens stigende melodier.

Pinkers lovprisning viser hvordan også vitenskapen er nedsyltet i mytologier. Den har, som verdens mest omtalte professor om dagen, Jordan B. Peterson, terper på, dype strukturelle forutsetninger (Maps of Meaning, 1999). Disse kan vi kalle mytologier. Ikke i negativ forstand, som usanne forestillinger; men mytologi i betydningen «overordnet fortelling om hvordan verden henger sammen».

Da vitenskapen oppsto – på et tidspunkt i historien og på et sted i verden – skyldtes det nettopp denne overbygningen. En reisverk av mytologier som i seg selv ikke er vitenskapelige eller «evidensbaserte». For det går som kjent ikke an å løfte seg selv etter håret. Slik Harris må over bekken og ut av vitenskapen når han skal grunngi sine moralske standpunkter, må vitenskapen ut av seg selv for å finne sin egen begrunnelse. Svaret på hvorfor vi skal drive med naturvitenskap finnes ikke innenfor naturvitenskapen.

Myte i vitenskapen. Dette er vitenskapens iboende spenning, som den franske lingvisten Claude Lévi-Strauss har oppsummert slik: «Slik det er en dose opplysning i myten, er det også en dose myte i vitenskapen. Vitenskapen fjernet ikke verdens fortryllende aura, men innlemmet denne i seg selv.»

Hvilket gir oss enda en grunn til å riste litt oppgitt på hodet over spørsmålet til Pew Research Center. At vitenskapens triumfer gjør andre disipliner for sannhetssøken overflødige, sa du? Om noe er vitenskapens suksess den beste attesten Vestens mytologier kunne fått. Det var nettopp disse som la grunnlaget for vitenskapen til å begynne med.

Eller som Albert Einstein kanskje ville svart, om det var han som fikk en telefon fra Pew Research Center: «Vitenskap uten religion er lam, og religion uten vitenskap er blind.»