Et annerledes frihetsbegrep

Årets 17. mai var ekstra hyggelig for min del. I tillegg til å feire grunnloven, markerte dagen også startskuddet på den islamske faste- og høytidsmåneden ramadan. Det medførte at den obligatoriske isen på Aker brygge etter barnetoget glimret med sitt fravær for min del, mens jeg tålmodig måtte iaktta min lille sønn nyte herligheten.

Da jeg var yngre, betød starten på ramadan at jeg måtte være forberedt på å besvare et arsenal av stort sett velmenende spørsmål om ramadan, som «du kan vel drikke vann når du faster?» og «hvorfor faster du, egentlig?»

Her har utviklingen vært positiv de siste årene, og nå er det vel ganske godt kjent blant ikke-muslimske nordmenn at i ramadan avstår de fastende muslimene fra ikke bare mat – men også drikke, røyking, snusing samt seksuell aktivitet fra soloppgang til solnedgang.

Logikken. 

Verre for den sekulariserte norske allmennheten er det nok å forstå hvorfor muslimer faster, hva som er logikken bak å avstå fra flere primærbehov flere timer om dagen. Kort oppsummert handler det om å bygge et spirituelt forhold til Gud, der fasten blir en øvelse i hengivenhet overfor Gud; at man for Guds skyld forsaker noen primærbehov. Dette skal trene muslimene i selvbeherskelse og selvdisiplin. På et overordnet nivå handler det om åndelig frihet, at mennesket er fri fra å gi etter for sine fristelser. Disse fristelsene handler ikke bare om mat og drikke, men også om løgn og bakvaskelser. Vi snakker altså om en ganske annen forståelse av begrepet frihet enn den rådende og postmoderne, der frihet defineres helt omvendt: som muligheten til nettopp å gi etter for sine fristelser.

Nye spørsmål. 

Journalister ringer ikke lenger for å spørre om jeg kan drikke vann under fasten. Nå ringer de og spør om det er mye sosial kontroll under ramadan. Underforstått: om muslimer presses til å faste? Og hvilke sanksjoner er det for dem som ikke faster? Naturligvis er det, som i andre miljøer, sosiologiske faktorer som gjør at muslimer påvirker hverandre og faster.

Akkurat som det i Nydalen i Oslo eksisterer sosiologiske faktorer som gjør at mange påvirkes til å vandre rundt i treningsklær og -tights, selv når de ikke trener. Men utover dette er det få holdepunkter for sosial kontroll i forbindelse med ramadan. Det er forståelse for at mange ikke faster, og gravide, menstruerende, syke og reisende – for å ta noen eksempler – har teologiske begrunnelser for å la være.

Stor aksept. 

Her i Norge, når dagene er lange, er det ekstra stor aksept for at alle ikke makter å faste. Noen jeg kjenner faster bare i helgene, annenhver dag eller når de har fri fra arbeid. Uten at de dermed blir utstøtt eller møtt med negative kommentarer.

I fjor ble funnene fra den største befolkningsundersøkelsen blant norske muslimer gjennomført av TNS Gallup utgitt i boken til den muslimske tenkeren Bushra Ishaq. Her kommer det frem at den overveldende majoriteten av de som anser seg som muslimer praktiserer troen i form av faste og bønn, frivillig, og at de ikke er tvunget til dette.

Busser, der køres i myldretiden. 

Årets mest opphetede ramadan-debatt startet i Danmark, der integreringsminister Inger Stjøberg slo fast at fastende muslimer utgjør en sikkerhetsrisiko i et moderne, dansk samfunn. Som om muslimske taxiog bussjåfører i Oslo og København krasjer omkring, fordi de er så utmattet.

Det bør være unødvendig å si det, men dette er altså ikke tilfelle. Den islamske fasten er ikke helsefarlig og de fleste klarer å yte som forventet i løpet av en arbeidsdag, som i skandinaviske land ikke er spesielt lang. Er derimot fastende muslimske arbeidstagere redde for å sette seg selv eller andre i helsefare, bør de ta ut ferie eller ta igjen fasten på et senere tidspunkt.

På den annen side er det innenfor medisinsk forskning godt kjent at fasting kan være sunt og forbundet med helsefordeler, med hensyn til blodtrykk, overvekt og diabetes. Noen enkeltstudier, som foreløpig er usikre, indikerer dessuten at fasting kan virke forebyggende mot demens.

Trykket i Vårt land 4. juni 2018 i spalten Fra Sidelinjen.