Et "himmelbrev" og brevet fra DELK

Tradisjonell kristendom ble ikke praktisert i hjemmet der jeg vokste opp i en bygård på Oslos østkant. Likevel ble jeg i svært tidlig alder fylt av en åndelig lengsel. Alt som hadde med kristendom og tro å gjøre tiltrakk min oppmerksomhet, samtidig som jeg hadde mange spørsmål, men få å stille dem til.

Jeg tror det var i 1955. Skoleferien hadde akkurat begynt, og jeg så i en annonse i Aftenposten at Hans Nielsen Hauges venner skulle ha sommerstevne nede i et av byens lokaler. Hans Nielsen Hauge hadde jeg hørt om. Bondesønnen som fikk et kall til å forkynne, og reiste rundt og holde møter, eller oppbyggelser som det het den gangen på slutten av 1700 tallet, og som senere ble arrestert og satt mange år som fengslet på Akershus festning.

Nysgjerrigheten var vakt, og jeg dro ned til bnyen, fant lokalet nederst i Keysersgate, og kom inn til noe som form meg fortonte seg som en annen verden.

Det ble sunget salmer med mangfoldige vers uten musikk, og i et veldig sakte tempo. Mannen som ledet møtet var kledd svært annerledes enn hva jeg var vant med å se. Han hadde en nydelig, mosegrønn dress med vest i samme farge, og buksene hadde ikke oppbrett. Det var nok "siste mote" for noe slikt hadde jeg ikke sett før, - så det både imponerte og undret den litt fremmelige 12 åringen. Mannen snakket lavt og på en sørgmodig, nesten gråtkvalt måte, og han hadde en atmosfære rundt seg som formidlet trygghet og tillit. Jeg ble på en måte litt henført, men også undrende. Dette var ikke som noen vanlig gudstjeneste, - den inderlige og oppriktige gudstroen var så tydelig i alt som foregikk på dette stevnet.

Møtelederen, som jeg straks fikk et spesielt forhold til, forklarte at noen hadde gitt han et "Himmelbrev" og det ville han gjerne lese opp. Jeg husker ikke noe av innholdet, bare den lave og sørgmodige stemmen. Dagen etter fortsatte stevnet, og jeg var igjen til stede. Denne gangen så møtelederen enda mer sørgmodig ut, og han innledet med å si at han måtte be forsamlingen om tilgivelse fordi han hadde lest opp dette "himmelbrevet." Noen hadde fortalt at slike brev ikke var overenstemmende med Guds ord, og derfor ikke burde leses eller gis videre. "Jeg gjorde det bare i beste mening" sa han mens en tåre fant veien nedover kinnet - "Men noen har blitt støtt, og derfor må jeg be dere om tilgivelse."

Denne ydnykheten og oppriktigheten gjorde inntrykk på den unge gutten som jeg var den gangen, og selv om jeg ikke skjønte så mye av det gale han skulle ha gjort ved å lese opp dette brevet, var det en sterk opplevelse for meg å være vitne til både oppriktigheten og ydmykheten som preget denne karen, som til daglig var gårdbruker, men også en sann og oppriktig haugianer.

For å gjøre en lang historie litt kort, ble jeg gjennom Hauges venner kjent med en menighet som hadde kirke og barneskole i St. Olavsgate 12. Det var en menighet tilsluttet Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, eller DELK.

Jeg gikk noen år på gudstjenester og oppbyggelsesmøter i St. Olavsgate, og ble godt kjent med noen famlilier som så meg, og som skjønte at jeg hadde en åndelig lengsel som ikke ble møtt i mitt eget nærmiljø. Det var mye "kanaans språk" og mange ting jeg ikke skjønte, men jeg opplevde en åndelig varme og omsorg som jeg hadde behov for å møte på denne tiden. Siden den gang har jeg fulgt dette kirkesamfunnet på avstand, og vært vitne til hvordan de har utviklet seg og utvidet sitt syn både for misjon og for innvandrere. Det har vært en sunn og god utvikling, som gjennom årene har gledet meg og inspirert meg.

Da jeg ble pensjonist for noen år siden sluttet jeg meg til DELK, og opplevde det som å komme hjem åndelig talt, selv om jeg også har hatt et godt hjem i Den norske kirke tidligere.

Som de fleste av de som følger med i Kristen-Norge kjenner til, har DELK nylig sendt ut brev til alle som har gått på deres skoler for noen år siden, og beklaget ting som ble gjort feil i undervisningen og i menighetsmiljøet. Ikke uventet reagerer mange ulikt på en slik henvendelse, men vi vet at et stort antall av mottakerne har opplevd dette positivt, og at de som har tatt kontakt har møtt forståelse og imøtekommenhet.

Selv har jeg ikke gått på noen DELK skole, og har derfor ingen erfaring fra hvordan skolemiljøet var i tidligere tider. Jeg synes likevel det står respekt av den måten kirkesamfunnet har håndtert dette på. Det vitner om både ydmykhet og klokskap, og ikke minst om omsorg og oppriktighet. Derfor ville jeg på denne måten dele noen av de tankene jeg gjorde meg i forbindelse med brevene fra DELK, i lys av min egen erfaringsbakgrunn.

"Alt har sin tid - det er en tid for alt som skjer under himmelen" (Forkynneren 3,1). Derfor ser og tenker vi også på helt andre måter i dag enn for 50-60 år siden. Mye av tidligere tiders feilgrep må derfor også ses på bakgrunn av den tiden man refererer til. Skal en sette tidligere tiders praksis opp mot dagens normer, blir også det feil. Men uansett står det respekt av det initiativet DELK har tatt for om mulig å gjøre opp og komme i møte de som har lidd under ting som har skjedd tidligere.

Det er et langt sprang fra den gamle haugianeren som leste fra himmelbrevet, og til brevene DELK har sendt sine tidligere skoleelever. Fellesnevneren er imidlertid vilje til å innse egne feil og rekke ut en hånd til forsoning.

I dag står DELKs skoler som gode eksempler på moderne og forbilledlig skoledrift, og disse skolene er både velsette og ettertraktet langt utover kirkesamfunnets egne rekker.