Et rom med utsikt

Skrevet av Janne Bech-Sørensen Daglig leder i KPF og Leiv Steinar Hovtun Styreleder i KPF.

Det jobbes for tiden med hvilke retningslinjer som skal gjelde for elevfrivilligheten i skoletiden, etter at en rekke skolelag har blitt nektet rom til sin virksomhet. For noen er det snakk om et ressursproblem hva angår bruk av rom på skolen, mens for andre handler det om hvorvidt religiøs aktivitet hører hjemme i det offentlige skolerommet i det hele tatt.

Gir et handlingsrom. 

Kristent Pedagogisk Forum har helt siden 1909 vært opptatt av hvilken plass kristen tro skal ha i skoler i Norge, og så lenge formålsparagrafen fortsatt sier at skolen bygger på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, opplever vi at svaret ligger der. Fordi det gir et handlingsrom som sier noe om hvilket verdigrunnlag man ønsker skal prege skolen. Dersom dette skal tas på alvor, kan man ikke utestenge elever som ønsker å samles om nettopp dette verdigrunnlaget.

Det kan ikke være opp til den enkelte rektors livssynsståsted å avgjøre hvorvidt kristne verdier skal ha en plass i skolen, så lenge dette er nedfelt i skolens formålsparagraf. Basert på lovverket og trosfrihet som er lovfestet gjennom menneskerettighetene, blir det derfor feil å sette begrensninger basert på argumenter om at tro er noe som hører privatsfæren til. Livssynet er en integrert del av oss mennesker, og verdiene våre er ikke bare begrenset til fritiden, men noe vi bærer med oss uansett hvor vi er.

KPF opplever at diskusjonen rundt dette er uryddig. Dessverre har vi sett altfor mange eksempler på kristne elever som har blitt avvist av lærere og skolens ledelse, når de ønsker å samles. I noen tilfeller har dessverre elevene også blitt behandlet dårlig.

Glemt historien. 

Vi tror at noe av uryddigheten i debatten bunner i at en har glemt noe av historien og valgene som har ført oss dit vi er i dag. I prinsippet kan vi nasjonalt velge blant tre ulike tilnærminger til religion og livssyn i skolen. Vi kan velge en modell som tar stilling til en bestemt religion som all religiøs praksis i det offentlige rom skal bygge på. Det var denne modellen som gjaldt i Norge fram til juni 1969.

Den andre modellen er tilsvarende den som Frankrike har hatt i over 100 år. Den bygger på at religion og livssyn skal helt ut av skolen. Det kan virke som om mange tror at det er denne franske modellen Norge har valgt når det argumenteres imot bordvers, skolegudstjenester, synlige kors, sangvalg etc. Men det er ikke den franske modellen vi har valgt i Norge.

Den tredje modellen, som vi har valgt i Norge, er en langt mer krevende modell der alle skal oppleve å være tenkt på og tatt hensyn til. Samtidig som vi har beholdt en formålsparagraf der vi ønsker å basere skolen på kristne og humanistiske verdier. Noe som innebærer verdier som likeverd, nestekjærlighet, åndsfrihet og solidaritet. Alle bekreftes som den de er og gis gjenkjennelse og anerkjennelse. Dette innebærer ansvar og store utfordringer, men det er slik vi vil ha det.

Ulike overbevisninger. 

Et stadig større religiøst og kulturelt mangfold var grunnlaget for å velge nettopp en slik modell. Forkynnelse eller fremheving av kristendommen eller andre religioner i skolen, som bedre enn andre, passer ikke inn i modellen. Men det betyr ikke at vi har valgt den franske modellen.

At det blant oss fins ulike meninger, overbevisninger, trosvalg og livsorienteringer, er i den modellen ikke noe argument for hverken å prioritere noe fremfor noe annet eller å tømme skolerommet for alt som handler om religion ut fra en intensjon om absolutt nøytralitet. Noe som heller ikke er mulig å oppnå.

Vi ser med glede på det arbeidet ulike politikere, frivillige organisasjoner og utdanningskomiteen har gjort i denne saken. Og vi ønsker velkommen fornuftige retningslinjer som ivaretar enkeltelevene det gjelder, deres trosfrihet og verdigrunnlaget for den offentlige skolen, på en god måte.

Samtidig håper vi all elevfrivillighet kan ha de samme rettighetene innenfor rammen av de nye retningslinjene. Vi håper slike retningslinjer kan danne grunnlag for mangfold og egenart i skolen.

Trykket i Vårt land 1. juni 2018