Bibelen eller poetene?

i 2010 var jeg på jobbklubb gjennom NAV. Det er en slags kombinasjon av kartlegging, motivasjonsforedrag, sosialisering mm.

En dag skulle en litt eldre person fra kulturlivet gi oss litt livsvisdom. Han skulle få oss til å gi mer blaffen.

Han mente vi burde slå mer i bordet. Sette grenser si nok er nok. (sånn jeg tolker det)

Han fortsatte med ting fra livet sitt. Han sa foreldre lyver alltid. Han hadde blitt fortalt at foreldrene hans hadde sagt: "spis opp maten din, tenk på de fattige barna i Afrika". Da han ble eldre skjønte han at ingen barn i afrika fikk det bedre av at han spiste opp maten sin.

Han sa alle mennesker hadde en drøm???? eller en ting de levde for. han sammenlignet det med at alle gikk med en rose de holdt bak ryggen. Men at man ikke måtte vise noen denne. Fordi da kunne de tråkke på drømmene sine.

På slutten av intervjuet kom han inn på bibelen. Han sa: hva trenger vi den til når vi har poetene?

I ettertid føler jeg at folk har sitert endel dikt og romaner. Enten fordi jeg har blitt mer oppmerksom eller at folk faktisk gjør det.

I sentrum i Oslo har de satt ned sitat fra f.eks Ibsen over alt. Det synes jeg var et veldig bra grep og har underholdt og fått meg til å tenke meg mange ganger.

En klassiker er "Du skal ikke ta livløgnen fra et gjennomsnittsmenneske"

For ikke så lenge siden snakket jeg litt på messenger med en jeg ikke har så mye kontakt med. Han ga meg dette diktet:

EIN VAKKER DAG av Arne Ruset

ein vakker dag

datt eit lauvblad midt i planeten på meg

eit bleikt og daudt eit

eg vart så glad så glad

plukka det varleg opp frå den våte asfalten

strauk det lint langs nervane

og kviskra til det:

vesle lauvblad

tusen tusen takk

for at du ikkje er ein murstein

Trenger vi bibelen eller holder det med poetene? Jeg tror det går an å følge begge deler der hvor de ikke kolliderer. Hva mener dere?