Harald Hegstad

31

Folkekirke og likebehandling

Likebehandling betyr ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske.

Publisert: 30. mai 2018

Skrevet av Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet, Den norske kirke og Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet, Den norske kirke.

 

Selv om Norge ikke lenger har en statskirke, slår Grunnlovens § 16 fast at staten fortsatt skal understøtte Den norske kirke som folkekirke. Samtidig slås det fast at andre tros- og livssynssamfunn skal støttes på «på lik linje». Den pågående debatten om regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn har vist at denne doble forpliktelsen reiser vanskelige dilemmaer.

Prinsippet om likebehandling utgjør rammen for tros- og livssynspolitikken. Den norske kirke har ved en rekke anledninger uttrykt tilslutning til dette. Rammebetingelsene for Den norske kirke skal meisles ut innenfor denne rammen. Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Å arbeide for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er til stede over hele landet må gå hånd i hånd med aktivt å støtte opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn. Dette prinsippet er det enighet om, men det er uenighet om hvordan en del av de konkrete ordningene skal utformes.

Særlige ordninger.

Likebehandling betyr imidlertid ikke at betingelsene for de ulike tros- og livssynssamfunn nødvendigvis må være identiske, så sant det er saklige grunner til det, og ulikhetene ikke er diskriminerende. Det vil i noen tilfeller bety at minoritetsgrupper trenger særlige ordninger. Det gjelder f.eks. adgang til fri på religiøse høytidsdager som ikke er offentlige helligdager (jf. lovforslagets § 17). I sin høringsuttalelse til Stålsettutvalget pekte Kirkerådet også på bedre tilgang til rituelt slaktet kjøtt som et eksempel, og Kirkerådet har i en annen høringsuttalelse støttet retten til rituell omskjæring av guttebarn.

Men også Den norske kirke har særlige behov som handler om å kunne fylle sin oppgave som folkekirke. Blant tros- og livssynssamfunn i Norge står fortsatt Den norske kirke i en særstilling, med sine vel 3,7 mill medlemmer og tilhørige, sammenliknet med vel 600 000 medlemmer i andre samfunn til sammen. Den norske kirke ivaretar på flere områder oppgaver på vegne av samfunnet. Den har en stor bygningsmasse av kulturhistorisk verdi å ivareta. Den er til stede og spiller en viktig rolle i lokalsamfunn over hele landet. 

Bærekraftig og forutsigbar.

I overgangen fra statskirke til selvstendig folkekirke, har Den norske kirke særlige behov for å sikre kontinuiteten mellom det som har vært og det som ligger foran. Det er maktpåliggende at medlemmene skal kunne kjenne igjen «sin kirke» også etter endrede relasjoner til staten. Den norske kirke skal ikke være mindre folkekirke selv om den ikke lenger er en statskirke. Av den grunn trengs en bærekraftig og forutsigbar finansieringsordning, og Den norske kirke trenger også et noe bredere lovgrunnlag enn det andre tros- og livssamfunn har behov for. Vi er glade for at det er tatt høyde for dette i departementets lovforslag, selv om det naturligvis er mange detaljer som kan diskuteres.

I omtalen av Den norske kirke som folkekirke, er det viktig å understreke at dette ikke må forstås som at det er noe sammenfall mellom det norske folk og Den norske kirke som folkekirke. Mens staten er for alle, er kirken for dem som ønsker å høre til. Som folkekirke ønsker Den norske kirke å være åpen og inkluderende, samtidig som budskapet om Jesus ligger fast. Kirken har også et bredere samfunnsoppdrag innen bl.a. kultur og diakoni. Å være til stede på ulike samfunnsarenaer betyr ikke et ønske om monopol. Tvert imot, det er viktig med bred livssynsbetjening i helsevesen og forsvar, for eksempel. Derfor er dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn av avgjørende betydning.

Vår forventning.

I debatten om lovforslaget, er det særlig finansieringsordningen som har blitt diskutert. I sin høringsuttalelse går Kirkemøtet inn for at ansvaret for finansiering av Den norske kirke fortsatt skal deles mellom stat og kommune, bl.a. fordi det best sikrer relasjon til lokalsamfunnet. Etter at både KS og et flertall av kommunene og lokalkirkelige instanser i høringen har gitt uttrykk for det samme, er det vår forventning at dette også blir den modell Stortinget faller ned på.

Kirkemøtet mener også at folkekirken er best tjent med at offentlige bevilgninger gis på grunnlag av budsjettforslag fra kirkelige organer til bevilgende myndigheter. En ordning der det gis en samlet bevilgning til alle tros- og livssynssamfunn som så fordeles etter medlemstall, risikerer på sikt ikke å sikre Den norske kirkes reelle økonomiske behov. Samtidig må støtten til andre tros- og livssynssamfunn utformes på en måte som sikrer likebehandlingsprinsippet, og Kirkemøtet etterlyser klarere sikringer av slik likebehandling enn det som ligger i departementets forslag.

Etter sin egenart.

Statens forpliktelse for å legge til rette for at Den norske kirke kan videreføres som folkekirke skal ikke skje på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan styrkeforholdet mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene skal se ut i fremtiden, skal ikke være en konsekvens av statlig politikk, men av de tros- og livssynsmessige valg som den enkelte innbygger selv tar. Men staten skal heller ikke gi en lovgivning som gjør det vanskelig for Den norske kirke å ivareta sin rolle som folkekirke. Likebehandlingsprinsippet sikres i praksis når både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene støttes etter sin egenart.

Størst mulig oppslutning

Den norske kirke forutsetter at de forslag regjeringen fremmer og Stortinget vedtar er i samsvar med menneskerettslige konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Det er også viktig at loven utformes på en måte som kan samle størst mulig oppslutning. Det inkluderer aktørene på tros- og livssynsfeltet og de politiske partiene. I saker som gjelder religions- og kirkepolitikk har vi i Norge en tradisjon for løsninger som kan samle tverrpolitisk oppslutning. Slike løsninger vil naturligvis stå seg bedre i det lange løp enn løsninger vedtatt med knapt flertall.

Trykket i Vårt land 30. mai 2018

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

34 innlegg  2002 kommentarer

Unødvendig.

Publisert over 2 år siden
Harald Hegstad. Gå til den siterte teksten.
Den norske kirke har i kraft av sin posisjon og størrelse et spesielt ansvar for å være rollebevisst og ryddig. Å arbeide for best mulig rammebetingelser for en bred folkekirke som er til stede over hele landet må gå hånd i hånd med aktivt å støtte opp om livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn.

Livsbetingelser for alle tros- og livssynssamfunn behøver ikke DnK tenke på.   Kirken er Statens.  Den er fullstendig beroende av offentlige midler, og gjør et formidabelt arbeid for pengene.  Vi takker og bukker.

Pinsemenigheter og øvrige frikirker trenger ikke fem øre av Staten for å være Jesu menighet, de dekker alle sine utgifter ved tiende og gaver.  

«gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.»
‭‭Lukas‬ ‭6:38‬ ‭. 


Kommentar #2

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

De tomme roms muligheter...

Publisert over 2 år siden
Harald Hegstad. Gå til den siterte teksten.
I debatten om lovforslaget, er det særlig finansieringsordningen som har blitt diskutert. I sin høringsuttalelse går Kirkemøtet inn for at ansvaret for finansiering av Den norske kirke fortsatt skal deles mellom stat og kommune, bl.a. fordi det best sikrer relasjon til lokalsamfunnet.

DNK har både en kulturell og trosmessig oppgave i samfunnet. Den kulturelle delen med å ivareta gamle bygg , inventar og tradisjoner bør økonomisk holdes separat fra menighetslivet og den dagsaktuelle medlemsmasse.  Menigheten bør kunne velge bort kostnaden med bruk av de store rom og heller benytte huskostnadene inn i annen aktivitet.  

Kommentar #3

Daniel Krussand

34 innlegg  2002 kommentarer

Hvordan?

Publisert over 2 år siden
Kjell Haugen. Gå til den siterte teksten.
Den kulturelle delen med å ivareta gamle bygg , inventar og tradisjoner bør økonomisk holdes separat fra menighetslivet og den dagsaktuelle medlemsmasse.

Det høres vanskelig ut, Kjell, hvordan skulle økonomien deles i to?

Synes du da det rene menighetsarbeid skulle finansieres av de troende? (frelste).

Kommentar #4

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Se etter løsninger.

Publisert over 2 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.
Synes du da det rene menighetsarbeid skulle finansieres av de troende?

Dagens Fellesråd arbeider med bygningene og området rundt. Dette arbeidet er bortimot uavhengig av hva menigheten holder på med.  Litt ekstra fyring/ arbeid når kirkerommet brukes men det bør belastes menighetskontoen. Kostnaden til en menighet er variabel med menighetens medlemsmengde.   I min kirke er det ca 10 faste kirkegjengere og vi kunne godt ha brukt menighetssalen, men siden fellesrådet betaler fyring kan vi bruke kirka del om det koster like mye som en barnekor dirigent på årsbasis. Menigheten har liten innflytelse på slike ønsker / valg.


Kommentar #5

Roger Christensen

7 innlegg  708 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Hvorfor skal folk som ikke er medlem i Den Norske Kirke være med på å finansiere den over skatteseddelen mens de som er medlem ikke betaler en krone i medlemsavgift?

1 liker  
Kommentar #6

Bernt Torvild Oftestad

122 innlegg  159 kommentarer

Den norske kirke – statsfunksjon eller frikirke? 

Publisert over 2 år siden

 

 

Av Bernt Torvild Oftestad

 

Den norske kirke inngår i en statsrettslig ordning som er gitt i Grunnloven (Grl § 2 og 16). Det synes lederskapet i Den norske kirke (Dnk) å ha vansker med å innse. I artikkelen: «Folkekirke og likebehandling» (VL 30.05.2018) drøfter Kristin GunleiksrudRaaum og Harald Hegstadden kommende trossamfunnsloven, men overser Den norske kirkes særegne konstitusjonelle stilling. Man anfører Grl § 16, men paragrafen får en lite adekvat tolkning. Grl §2 trekkes ikke inn i det hele tatt.  

 

«Selv om Norge ikke lenger har en statskirke», skriver de to forfatterne. De nevner ikke at Den norske kirke er den eneste livssynsorganisasjon som er nevnt eksplisitt i konstitusjonen. Dnk inngår på den måten i den norske statens konstitusjonelle grunnlag. Den er ikke lenger styrt av Kongen,  men indirekte av den andre statsmakt, Stortinget, som vil støtte denne evangelisk-lutherske folkekirke fremfor alt økonomisk (Grl § 16). At den skal være evangelisk-luthersk i lære og folkekirke i sin forvaltning og struktur, er det staten som har bestemt. Det må en grunnlovsendring til for å endre Den norske kirkes ordning som statskirke, læreidentitet og territorielle folkekirkelige struktur.

 

Den norske kirkes konstitusjonelle (sær)stilling får nødvendigvis konsekvenser. At den skal opprettholdes, er et gitt statsformål. Men i følge Grl § 16 skal også andre tros- og livssynsamfunn «støttes på lik linje». Men staten er ikke konstitusjonelt forpliktet til å opprettholde de «frie» livssynssamfunnene. Den norske kirkes fremtid er den derimot forpliktet til å sikre. Statsstøtten til frikirkesamfunnene er i realiteten en «tilbakebetaling» av den støtten vi frikirkelige yter Den norske kirke over skatteseddelen. På denne måten sikrer staten religionsfrihetsprinsippet og likhetsideen. Ingen skal tvinges til å understøtte en livssynsorganisasjon hvis ideologi eller lære man ikke deler. 

 

De to forfatterne skriver videre: «I omtalen av Den norske kirke som folkekirke er det viktig å understreke at dette ikke må forstås som at det er sammenfall mellom det norske folk og Den norske kirke som folkekirke. Mens staten er for alle, er kirken for dem som ønsker å høre til.» Ja, det er religionsfriheti Norge. Å forlate eller slutte seg til et livssynsamfunn er en borgerlig rettighet. Likevel er ikke Hegstad-Raaums fremstilling dekkende, fordi det er forskjell på frihetens forutsetninger når det gjelder frie livssynssamfunn og DNK. Da andre kirkesamfunn fikk adgang til å etablere seg i Norge, ble det skapt et sosio-kulturelt romder folk (etter hvert) kunne velge mellom ulike kirker, livssyn og religioner alt etter egen overbevisning. Dnk var der fra før og dominerte dette rommet, fordi den i praksis ivaretok den konfesjonelle statens religionsforpliktelse i Grl §2 (fra 1814).  På denne måten fikk Dnk en konkurransefordel på det religiøse markedet som nå utviklet seg. Ennå i dag opprettholder staten denne særstilling for Dnk. Det kan ikke begrunnes verken ut fra det demokratiske frihets- eller likhetsprinsipp, men skyldes den moderne statens behov for en enhetsideologi. Dnk fyller på denne måten en funksjon som som mange vil se verdien av i en tid da ikke-kristne religioner begynner å forme det norske samfunn.                                             

 

«Som folkekirke ønsker Den norske kirke å være åpen og inkluderende, samtidig som budskapet om Jesus ligger fast,» skriver Raaum og Hegstad. Jeg stusser over hvordan man her identifiserer Dnk. «Budskapet om Jesus» er en puslete formulering. Hva skjuler seg bak? Og man spør seg om på hvilken måte dette budskapet «ligger fast». I følge Grunnloven er Dnk ”evangelisk-luthersk”. I det ligger langt mer i det enn et ”budskap om Jesus”. Jeg vil tro at en tolkning av «budskapet» i samsvar med teologisk empiri i Dnk ville ha avdekket et mangfold av «jesuser», bl.a. «Jesus Krista».                                            

Protestantisk frikirkelighet har gjennomgående stått for utvikling av den norske stat i liberal og demokratisk retning. Målet har vært nedbygging av den konfesjonelle staten. Vekkelsestradisjonen innen Dnk har her stått sammen med de frikirkelige, men med en viktig forskjell: De lavkirkelige bevegelser i Dnk ønsket å opprettholde den lutherske statsreligionen, men å tømme den for embetsteologisk lære, samtidig fylle den med åndelig kraft etter et moderne mønster. Den norske katolisismen har av flere grunner stått utenfor debatten om stats- og kirkeordning. Men om man i sentrale lærespørsmål står fjernt fra «evangelisk-luthersk religion», så står man sammen om de økumeniske bekjennelser til den treenige Gud som er inkarnert i Jesus Kristus, som er Gud og mann. Dessuten er man enige om at De ti bud gir normer for etikken, og ikke minst har man del i den samme trinitariske vanndåp. At den evangelisk-lutherske læren har en konstitusjonell forankring, er ikke truende for Den katolske kirke, så lenge vi har frihet til å være kirke på egne premisser.  At Grl § 2 sikrer vårt samfunn et krisent verdigrunnlag burde alle kristne være glade over.     Men vender vi så blikket mot Dnk, ser vi at Hegstad- Raaum ikke en gang nevner Grl § 2. Er tanken om et kristent Norge en uinteressant fremtidsvisjon for Dnk?  Og man formulerer kirkens læreidentitet ved å depresisere evangelisk-luthersk kristendom til «budskapet om Jesus»?  Det er skuffende. «Budskapet  om Jesus» har i «den evangelisk-lutherske religion» et substansielt innhold som er innfattet en omfattende læremessig helhetsoppfatning. 

 

Jeg har tidligere gjort gjeldende at jeg aksepterer at Dnk er en konstitusjonell evangelisk-luthersk kirke, og at det innebærer en mer omfattende statsstøtte (VL .28.06.2018). Men premisset for denne positive vurdering er at Dnk er en kirke som fører den teologiske arven fra evangelisk-luthersk religion videre, slik Grunnloven forutsetter.  Innlegget fra Hegstad-Raaum peker i annen retning. 

 

I dagens norske kirkeliv gis det ulike varianter av luthersk kristendom. Det finnes flere evangelisk-lutherske kirkesamfunn. DNK representerer i dag en radikal-protestantisk variant. Den er en majoritetskirke. Den har makt og politisk posisjon. Men det i seg selv betinger ingen konstitusjonell særstilling.  heller ingen privilegier. Hvorfor skal Dnk da ha en annen posisjon enn andre kirker, når den ikke oppfyller Grunnlovens forutsetninger for det ? Det må være fordi den tjener det religionspolitiske formål som kjennetegner de sekularistiske liberale krefter i demokratiet.  I så hensende er Den norske kirke blitt maktapparatets kirke.. I dag kunne Grl § 16 blitt sanert, slik at særstillingen for Dnk falt bort og alle livssynssamfunn støttes av staten på lik linje.  Grl §2 kunne forblitt som den er. 

 

 

                                    

 

1 liker  
Kommentar #7

Harald Hegstad

31 innlegg  54 kommentarer

Den norske kirkes læregrunnlag står fast

Publisert over 2 år siden

Jeg vil gjerne berolige Bernt T. Oftestad om at vår formulering «budskapet om Jesus» ikke var ment som en innsnevring av Den norske kirkes læregrunnlag, men som en svært forenklet måte å henvise til dette læregrunnlaget – med alt det det inneholder. I et forslag til «Kirkeordning for Den norske kirke» som skal behandles på møte I kirkerådet denne uken, bestemmes læregrunnlaget på følgende måte:

§ 1. Den norske kirkes læregrunnlag Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke som bekjenner troen på den treenige Gud og evangeliet om frelse i Jesus Kristus slik det er gitt oss i Det gamle og Det nye testamente og uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 og Luthers lille katekisme.

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/2018/juni/kr_34_1_18_ny_kirkeordning_for_den_norske_kirke_hoeringsnotat.pdf

Å hevde at Den norske kirke ikke lenger forstår seg som en evangelisk-luthersk kirke i substansiell mening, har derfor ingen dekning i denne kirkens selvforståelse.

1 liker  
Kommentar #8

Nils Ingvar Nilsen

3 innlegg  2 kommentarer

Publisert over 2 år siden

I all diskusjon om organisering av Den norske kirke, er det viktig at den får være hva den er: en kirke med  Bibelen i lys av Jesus Kristus, og de evangelisk lutherske bekjennelsesskrifter. Og etter som disse bekjennelsesskrifter bare er Bibelens ord om de tema som bekjennelsesskriftene behandler, kan vi faktisk forkorte det og si at Den norske kirke har Bibelen, sett i lys av Jesu ord og gjerning, som grunnlag for den virksomhet kirken skal drive og den tro kirken skal formidle. Viktigere enn hvem som gjør hva, er det at dette ligger inne som grunnelement i alle kirkens organer som har med forkynnelse og undervisning å gjøre.    17.okt.2013 kom det en uttalelse fra Bispemøtet Om "Ekteskapet i et evangeisk luthersk perspektiv". Den utalelsen bør dere lese, og gjerne gi meg respons på etter at dere har lest den. Den preges av feil, og den kutter ut de aller klareste ord som Jesus sa ifølge Mt.19,9-12 og som Paulus sa ifølge Rom.1,18-32 (særlig v.18) og 1.Kor.6,9-10. Flertallsinnstillingen har mange av dagens biskoper skrevet under, bla. dagens preses,    Dette må være bunnen av teologi som i alle fall jeg har sett fra et slikt nivå i kirka. Jeg vil gjerne høre deres kommentar på dette, dere som leser dette. Mvh. Nils Ingvar Nilsen. send gjerne også svar i mail til meg: nilsingvarnilsen@gmail.com.

Mvh. Nils Ingvar Nilsen

Kommentar #9

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Tvetydig påstand.

Publisert over 2 år siden
Harald Hegstad. Gå til den siterte teksten.
og Luthers lille katekisme.

Luthers lille katekisme er et dynamisk dokument som har flere utgaver i omløp.  En utgave finner vi i salmeboken og den innholder i femte pakt femte ledd en restriktiv nattverdstradisjon ( Lutherdiskvalifikasjonen) - denne ble godkjent av kirkemøte sammen med salmeboken til bruk i kirken.   Nettbaserte utgaver har fjernet denne restriktive tradisjonen.  Så man bør oppgi årgang av Luthers lille katekisme også..

Kommentar #10

Bernt Torvild Oftestad

122 innlegg  159 kommentarer

Fast - på papiret

Publisert over 2 år siden

Harald Hegstad har rett i at «Den norske kikes læregrunnlag ligger fast», men det er på papiret. Går man til de oldkirkelige bekjennelser og til den lutherske Confessio Augustana så var disse tekstene  aldri ment som papirbestemmelser. Ved bekjennelser mente man å avklare hva som var rett og sann kristendom, slik at falsk lære kunne identifiseres, forkastes og de som sto for den, utelukkes fra kirkelig tjeneste og om nødvendig kirkens fellesskap om Ord og sakrament.  I dagens Dnk er en slik oppfatning av kirkelig læreidentitet ikke bare fraværende., men anakronistisk. Det liberale demokrati legger idag mønsteret for hvordan kirkens læreidentitet skal oppfattes. Det betyr at kirken (dvs. de som er ansvarlige for læren) ikke forkaster teologiske standpunkter som avviker fra Skrift og bekjennelser, men oppfatter dem som interessante utspill osv. osv. Bryter de med tradisjonen, slik den er gitt i bekjennelsene, er de særlig verdifulle.                                                                                           

I en slik situasjon er det naturlig at man bestemmer kjernen i læregrunnlaget som «budskapet om Jesus», slik Hegstad gjør.  Eller følger avtroppende direktør for KirkerådetJens-Petter Johnson. I sin avskjedstale for kort tid siden oppfordret han Dnk til å  sette «fokus på det som er aller viktigst. Det som gjør kirken til kirke.» Og det er i følge Johnsen budskapet om «Jesus Kristus som døde på korset til soning for våre synder og sto opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Og som gir håp langt ut over dette livet» (Dagen 04.06.).  Dette er en god formulering,  men den uttrykker bare kjernen i evangelikal teologi. Den strekker slett ikke til som et adekvat uttrykk for hva som i følge de lutherske bekjennelser gjør en evangelisk-luthersk kirke til en kirke. Karakteristisk for dagens Dnk er bl.a. konflikten mellom evangelikal og liberal protestantisk kristendom. Disse retninger er uenige om mangt. Men de har omtrent det samme syn på kirken som fellesskap og institusjon.                                                                 

Å drøfte hvordan det evangelisk-lutherske er å forstå, er viktig også for oss ikke-lutherske, siden dette begrep nevnes i Grl § 16 som kjennetegn ved den kirken som skal være konstitusjonelt sikret i Norge. Mitt poeng er at Dnk ikke oppfyller dette kriteriet bedre andre lutherske kirker. Alle lutherske kirker i Norge viser på samme måte som Dnk til papirer der bekjennelsesgrunnlaget er anført. Dnk kan ikke påberope seg å være et mer genuint uttrykk for evangelisk-luthersk kristendom enn andre.  Snarere tvert i mot. Derfor bør den særegne statsstøtte til denne kirken ut av Grl § 16. fordi Dnk er i sin oppfatning av luthersk kristendom blitt en variant blant. flere innen den lutherske konteksten

Kommentar #11

Daniel Krussand

34 innlegg  2002 kommentarer

Nettopp!

Publisert over 2 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Ved bekjennelser mente man å avklare hva som var rett og sann kristendom, slik at falsk lære kunne identifiseres, forkastes og de som sto for den, utelukkes fra kirkelig tjeneste og om nødvendig kirkens fellesskap om Ord og sakrament.  I dagens Dnk er en slik oppfatning av kirkelig læreidentitet ikke bare fraværende., men anakronistisk. Det liberale demokrati legger idag mønsteret for hvordan kirkens læreidentitet skal oppfattes.

Det finnes ikke snev av læretukt i DnK, det er anakronistisk, ja.

Kirken vet ikke hva som er rett bekjennelse.  Ordet er ikke en autoritet for dem.

Du har nok rett Oftestad at Statens hensikt er å sikre egen ideologi, sitat: «Ennå i dag opprettholder staten denne særstilling for Dnk. Det kan ikke begrunnes verken ut fra det demokratiske frihets- eller likhetsprinsipp, men skyldes den moderne statens behov for en enhetsideologi. Dnk fyller på denne måten en funksjon som som mange vil se verdien av i en tid da ikke-kristne religioner begynner å forme det norske samfunn».  sitat slutt.

Mange i Norge er «glad i kjærka si», men egentlig ikke personlig troende.  Kirken lærer dem at det er greit.  Så spørs det om Gud er enig.

Det kan hende Staten burde ta over alle oppgaver av praktisk karakter som kirken gjør i dag.  Det åndelige fellesskapet kunne da de sant troende ta hånd om selv for egen regning.

Sannsynligvis ville det bli billigere for alle parter.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere